Livsstil

14. oktober, 2020

Den skamløse midtlivskrisen

– Min erfaring er at kvinner bare blir mer fantastiske og formidable med alderen.

Midtlivskrise: Jeg hadde ingen intensjoner om å eldes med verdighet.

Åpenbart innebar dette å la håret bli grått. For noen i min posisjon (en spaltist som gir råd) var det den eneste mulige sti.

Jeg skulle bevege meg problemfritt inn i neste fase av livet, seende ut som en omsorgsfull hippie-gudinne med visdom å avse.

Midtlivskrise: Skamløs?

Jeg begynte å besøke kontoen @grombre på Instagram, hvor vakre kvinner viser fram sitt grå hår. Jeg elsket de sølvfargede og hvite nyansene. Jeg beundret høylytt andre folks grå hår på gata. Men når mitt eget hår begynte å bli hvitt i 40-årene, ble jeg deprimert.

På et besøk i New York, fortalte jeg en eldre venn at jeg hadde tenkt å bli grå. «Nei,» sa hun. Ikke noe mer. «Jeg har akkurat innsett at jeg er på vei inn i en ny fase av livet,» svarte jeg henne. «Faser i livet er for andre,» sa hun. «Folk som trenger en historie. Som en barnebok.»

Og der og da rev jeg i stykker min egen bok og erstattet den med et spørsmålstegn. Spørsmålstegnet føltes, på en eller annen måte, mer levende. Inni spørsmålstegnet mitt kunne alt skje. Fra og med dette øyeblikket, til det øyeblikket hvor jeg falt over kanten på den flate jorden. Jeg trengte ikke følge noen andres manus om hvordan man eldes på en, såkalt, verdig måte. Det føltes bedre å drite i verdighet og følge hjertet mitt, uansett hvor uverdig det måtte se ut for andre.

The Real Housewives

Mitt nye flaskebleika hår kunne gi noen assosiasjoner til at jeg har valgt et annet manus, noe nærliggende til The Real Housewives-franchisen: Desperate kvinner som kjemper mot alderen med nebb og klør. Men jeg identifiserer meg ikke med disse karakterene, eller ser meg selv engasjert i noen episk kamp. Nå føler jeg at eksteriøret mitt matcher bedre med hvordan jeg føler meg inni.

For å være mer spesifikk: Jeg kjenner ikke igjen meg selv. Det er sånn jeg føler det inni også. Eksteriør-livet mitt er totalforvandlet fra hvordan det var for bare noen år siden. Nå er jeg i slutten av 40-årene, jeg føler meg akkurat som jeg gjorde sent i 20-årene og tidlig 30-årene: Full av inspirasjon, energi og lidenskap for å leve. Nevrosene og usikkerheten rundt å være midt i karrieren og tidlig morskap har gitt seg. Jeg er eventyrlysten igjen, i ordets rette forstand. Jeg vil reise jorda rundt og følge vinden gjennom nabolaget mitt, gjøre små oppdagelser, leve i nuet. Jeg føler meg mektig og tilfreds. Det blonde håret mitt føles som en nøyaktig refleksjon av denne ukjente tilstanden av å være. Jeg har alltid foretrukket brunt hår, men nå føles blondt hår riktig. Det er litt kvalmt, men jeg elsker det, og det funker til ansiktet mitt i denne alderen. Jeg kan bruke forskjellige farger på klær og leppestifter. Plutselig er mote interessant på en måte det aldri har vært før. Jeg føler at jeg har fått en ny måte å bevege meg gjennom verden på.

En stund gjorde alt dette meg paranoid, og jeg trodde at jeg hadde en midtlivskrise. Jeg gjorde narr av meg selv for å gjøre det helt klart at jeg visste hvor dum jeg så ut. Det hjalp ikke at reaksjonene varierte fra forvirret til irritert. «Tok du deg bare en margarita og tenkte skitt au?» spurte svogeren min. «Hvorfor ikke bare se ut som om du er din egen alder?» spurte en nær venn.

Jeg hadde ikke et svar på det siste spørsmålet. Jeg er ikke interessert i å ta noen form for standpunkt. Verken for eller imot å se ut som du er så gammel som du faktisk er. Eller om det er passende eller spennende å gjøre det ene eller det andre. Alt en kvinne i vår kultur gjør, blir møtt med en moralsk leksjon eller advarsel: Slik skal du være, slik skal du ikke være, dette er grasiøst, dette er pinlig, dette er sunt, dette er forfengelig.

Kvinner når de eldes

Kvinner blir bedt om å være rause for enhver pris. Mot andre kvinner, mot menn, mot verden, men aldri mot seg selv. De himlende øynene som oppfordrer til å snakke om omsorg for en selv, er en direkte refleksjon av hvor lett vi nekter å gi plass til det kvinner individuelt sett ønsker eller trenger.

Min primære intensjon akkurat nå er å frigjøre meg fra alle de himlende øynene. Jeg elsker hvor jeg er og hvordan jeg ser ut, og jeg er ikke det minste flau over det lenger. Jeg ser nå, til tross for vår kulturs dominerende historie om hva som skjer med kvinner når de eldes, en historie jeg har fryktet siden jeg var i begynnelsen av 20-årene. Min erfaring er at kvinner bare blir mer fantastiske og formidable med alderen. Jeg har følt meg mer selvsikker og lykkeligere år for år. Så kanskje det er på tide å slutte å høre på andre menneskers historier om meg, og skrive mine egne i stedet.

Jeg antar at hvis du trenger en enkel bokforklaring på denne fasen av livet mitt, kan du kalle det min skamløse fase, som du kan se på som en korreksjon av å ha følt skam over ethvert valg jeg noen gang har gjort, et helt halvt liv. Denne korreksjonen føles korrekt. Jeg har blitt en forfengelig fremmed for meg selv. Forfengelig og strålende. Du er velkommen til å mislike det, men jeg gjør det ikke.

Heather Havrilesky er spaltist i New York Magazine. Hennes siste bok er en samling essays: What If This Were Enough?

Les også:

Starten på alle kriser

Konvergenskrisen

Ingen vei tilbake-krisen

Relatert