Livsstil

24. juli, 2020

Kjærlighet i koronaens tid

ELLE-spaltist Anna Skavlan slår et slag for den mystiske utilgjengeligheten.

Når jeg skriver denne spalten, er jeg i første halvdel av en obligatorisk 14-dagers karantene i Oslo på grunn av korona-pandemien. Denne spalten stod på trykk i mai-utgaven av ELLE. 

Jeg dro fra London dagen regjeringen rådet utenlands-nordmenn til å reise hjem. Nå er jeg tilbake på jenterommet hos foreldrene mine – et rom jeg hadde sverget jeg aldri skulle tilbake til.

Men denne absurde perioden er ikke tiden til å klage over sin egen oppvekstangst, spesielt ikke når jeg er heldig nok til å ha et hus å dra hjem til, mat i kjøleskapet og en katt som er i ekstase over at hele familien hans er hjemme hele dagen.

Mens leger, sykepleiere, butikkansatte og farmasøyter får landet til å gå rundt, kan jeg bare bidra ved å holde meg hjemme. Jeg lukker meg inne på jenterommet, og tilbringer dagene med gamle venner jeg har funnet der; Hugh Grant, Julia Roberts og Meg Ryan.

Korona-pandemien

Da jenterommet var det eneste soverommet jeg kjente, satt jeg endeløse timer foran en liten TV jeg hadde reddet før min far skulle kaste den. Jeg hadde skaffet meg en sliten DVD-spiller, og en samling romantiske komedier til å spille på den.

Under dagens isolasjon må internett bære et helt nabolag med hjemmekontor, så Netflix streames med samme hastighet som en pensjonist i oppoverbakke. Dermed blir mitt eneste valg å forholde meg til det jeg allerede har. Og jeg har fortsatt DVD-spilleren og de romantiske komediene som satte en umulig standard for kjærligheten. Here we go again …

Jeg kan fortelle at karantene-mimringen min har lært meg noe jeg ikke forstod da jeg så filmene for ti år siden. Etter en uke med den gamle DVD-spilleren som selskap, har jeg endelig funnet ut hvorfor det ikke blir laget like gode romantiske komedier i dag som for tjue år siden. Hvorfor ingen kan lage en ny Sleepless in Seattle, Notting Hill eller When Harry Met Sally. Det var smart-telefonen som drepte den romantiske komedien. Telefonen, med sine sosiale medier og muligheter til å kontakte folk via e-post, tekst og tale, Google dem og Tinder-date dem, har robbet oss for det som egentlig gjør en romantisk komedie god: Utilgjengelighet – den vonde, frustrerende utilgjengeligheten!

Den grufulle utilgjengeligheten

Selv verdens mest berømte kjærlighetshistorie, Shakespeares Romeo og Julie, spiller på utilgjengelighet; separert av rivaliserende familier hadde de unge forelskede kun mulighet til å se hverandre i skjul. Utilgjengelighet i form av ytre eller indre konflikter har i årtusener gitt kjærligheten utfordringer som kan få de kaldeste hjerter til å sympatisere. Klarer de elskede å overkomme den grufulle utilgjengeligheten?

Og det er akkurat det spørsmålet som drev alle de romantiske komediene jeg nå ser om igjen på jenterommet. I Notting Hill er Anna Scott og William Thacker ikke bare utilgjengelige for hverandre på grunn av distanse, men også på grunn av omdømme og livsstil.

«I live in Notting Hill, you live in Beverly Hills. Everyone in the world knows who you are. My own mother has trouble remembering my name», sier William til Anna. I When Harry Met Sally separeres Harry og Sally etter at de har kjørt sammen fra Chicago til New York, og ser hverandre ikke før fem år senere, når de møtes på en flyplass og ikke har tenkt på hverandre siden bilturen. Eller se på Sleepless in Seattle, hvor Sam og Annie sin eneste måte å kommunisere på er via et radioprogram – et radioprogram! En oppfinnelse så primitiv i forhold til dagens teknologi at de like gjerne kunne kommunisert via røyk- signaler.

Romantiske komedier

De fleste romantiske komedier hadde vært over før de i det hele tatt begynte om bare hovedkarakterene hadde en iPhone. Anna Scott kunne ringt sjåføren sin da William sølte appelsinjuice på henne, istedenfor å bli med ham hjem for å låne telefonen. Han kunne umiddelbart googlet henne, og funnet ut at hun har kjæreste.

Harry og Sally hadde garantert fulgt hverandre på Instagram og fått sine ulikheter illustrert på telefonskjermen, noe som hadde gjort det umulig for dem å overkomme den umiddelbare motviljen.

Og i Pretty Woman hadde Vivan og Edward ikke engang møttes, fordi han hadde hatt Google Maps og funnet veien tilbake til hotellet uten å måtte spørre en sexarbeider på Hollywood Boulevard. Selv You’ve Got Mail hadde ikke fungert i dagens teknologiske klima, for er det én ting jeg har lært etter et liv med muligheten til å chatte online, er det at du aldri skal stole på fremmede på internett.

Skru på radioen

Ikke misforstå meg, jeg liker teknologiske framskritt. Jeg liker å kunne ha tilgang til informasjon når som helst, ikke bare fordi jeg liker å bevise at jeg har rett, men fordi det gjør livet mye lettere. Men det gjør ikke livet så mye mer spennende. Jeg har tilbrakt i gjennomsnitt fem timer på telefonen min hver dag i løpet av min tid i karantene, men jeg har ikke blitt noe smartere av det. Jeg har i hvert fall ikke kommet noe nærmere kjærligheten av det. Karantenetiden gjør oss fysisk utilgjengelige, og teknologien kompenserer ved å gjøre oss digitalt tilgjengelige. Men våre endeløse plattformer for kommunikasjon og informasjon fratar oss utilgjengelighetens herlige mysterium og romantikk.

Det er stor sannsynlighet for at jeg fortsatt sitter på jenterommet når du leser denne spalten. Mest sannsynlig sitter vi hjemme alle sammen, og vi deler karantene med en uendelig informasjonsstrøm som får plass i håndflaten vår. De fem timene jeg bruker på telefonen er enten til å lese nyheter eller scrolle til bunnen av Instagram, og jeg sitter igjen med informasjon som kun gjør meg engstelig eller usikker.

Det som gjorde de romantiske komediene så fantastiske, var skattejakten etter informasjon om noe eller noen – og total ignoranse for det man ikke trengte å vite. Nå finnes informasjonen overalt, og holder på å ødelegge mer enn bare favorittfilmene mine. Klarer vi å overkomme den grusomme tilgjengeligheten?

Vi må ikke glemme at vi har mulighet til å skru den av, og transportere oss tilbake til da det var mulig å dedikere seg til noe uten en bakgrunnssjekk. Kanskje vi da kan finne tilbake til den fantastiske, romantiske utilgjengeligheten. Du kan jo begynne med å skru på radioen.

Anna Skavlan om ungdomsidoler og pubertal forvirring…

Relatert

Les også