Livsstil

22. mai, 2020

Anna Skavlan: I can´t be tamed

ELLE-spaltist Anna Skavlan skriver denne måneden om ungdomsidoler og pubertal forvirring...

Bare en gang i løpet av mitt 22 år lange liv har mine foreldre underkjent et skjønnhetsvalg jeg har tatt.

Jeg var 13 år, hadde så vidt begynt på ungdomsskolen, og var på oppløpssiden av min enorme besettelse over popikonet og tenåringsidolet, Miley Cyrus.

Den Miley man tenker på i dag, er selve personifiseringen av hva som skjer med noen som ble berømt for tidlig – komplett med litt for mye dop og en skilsmisse innen fylte 30.

I 2010, derimot, var Miley Cyrus nettopp ferdig med Disney Channel-suksessen Hannah Montana og begynte veien mot å bli en voksen, uavhengig og Disney-løs popstjerne.

Dette inkluderte en musikkvideo til sangen I Can’t be Tamed, hvor Miley, utkledd som en slags sexy fugl med svart eyeliner og svarte negler, brøt ut av et enormt bur for å illustrere – ja, du gjettet det: at hun ikke kunne temmes.

Dagen denne musikkvideoen ble sluppet, satt 13 år gamle Anna på jenterommet med haken på pulten.

Jeg hadde aldri sett en så dramatisk og sterk markering av å være bad ass. Jeg var målløs og komplett vantro over at det var mulig å annonserte sin egen uavhengighet og kreve absolutt oppmerksomhet, slik Miley gjorde. Jeg hadde verken fugle-kostyme eller et bur å bryte ut av, men jeg hadde svart eyeliner og svart neglelakk.

Og i mitt 13 år gamle hode var det mer enn nok for å illustrerte at jeg, som Miley, ikke kunne temmes.

Miley-besettelse

Jeg satte meg ved middagsbordet den dagen, fortsatt ruset av å ha sett den banebrytende musikkvideoen, med eyeliner som like gjerne kunne vært påført med venstrehånden og svart neglelakk som ennå ikke var tørr.

Begge mine foreldre var svært bevisste min Miley-besettelse, og som gode foreldre forsøkte de så godt de kunne å tilpasse seg, uansett hvor lite de forstod. (Dette inkluderte blant annet at jeg fikk ha Miley på veggene på rommet mitt – dog i form av innrammede bilder, ikke plakater. Jeg fikk lov til å være fan, men jeg fikk ikke lov til å ofre husets gjennomførte danske minimalisme.)

Det tok ikke lang tid for dem å forstå hvorfor jeg satt ved bordet og så ut som en vaskebjørn. Jeg hadde ikke rukket å sitere sangens sterke budskap før min far sa;

«Anna, da, bare fordi at Miley har svart neglelakk og eyeliner, betyr ikke det at du skal ha det.»

Så jeg ble sendt på badet med neglelakk- fjerner. Jeg gikk lydig. Så mye for ikke å kunne temmes …

13 år gamle Anna

Jeg tekstet min far for å spørre hvorfor han reagerte sånn på min kullsvarte statement den dagen for 10 år siden.

Han sendte meg et bilde av meg selv som 13-åring.

Det var før jeg hadde fått regulering, så tennene mine så ut som tilfeldig plasserte byggeklosser. Det var på vinteren, så min allerede uvanlig bleke hud var så lys og ansiktet så uformelig at jeg så ut som jeg var laget i trolldeig, og kroppen min viste overhodet ingen tegn til å bli kvinnelig. I tillegg brukte jeg egentlig ikke sminke.

I retrospektiv ser også jeg 13 år gamle Anna om det skjøre barnet foreldrene mine spiste middag med, og forstår hvor vanvittig malplassert øynene og neglene må ha sett ut. Men i mitt hode, den gang da, hadde jeg nettopp funnet samme pågangsmot som verdens mest berømte tenåring – og jeg hadde eyelineren og neglelakken til å bevise det.

Et ubehagelig, fiendtlig venterom

Jeg tror at jenter i begynnelsen av tenårene er den mest ulykkelige gruppen mennesker på jorden; det finnes ingen harmoni i hva kroppen, hodet, foreldre eller venner vil og sier.

Kroppen sier at du snart kan føde barn, mens hodet nekter å forholde seg til samtaler med gutter.

Foreldrene dine vet ikke om de skal behandle deg som barn eller voksen, og vennene dine er like fortapte, men ingen tør å innrømme det.

Det føles som om alle rundt deg var på et møte du gikk glipp av, et møte hvor de fikk utdelt en steg-for-steg-bruksanvisning på livet– og fikk streng beskjed om å ikke fortelle deg noe som helst!

Unge jenter er også ekstremt slemme mot hverandre, og bruker sin egen usikkerhet som skarpe kniver i den brutale kampen om å passe inn.

Å være i de tidlige tenårene er som å være på et ubehagelig, fiendtlig venterom. Jeg tror alle trenger noe som gjør ventetiden levelig, og samtidig hjelper deg til å forstå at det ikke er en rotfylling du venter på.

Ungdomsidol

For meg ble det en Disney-stjerne som bidro til å gjøre ventetiden overkommelig. I min pubertale forvirring søkte jeg stabilitet, og fant det i form av en fire år eldre popstjerne som tilsynelatende hadde overlevd venterommet. Miley Cyrus ble en slags erstatning for bruksanvisningen jeg ikke fikk.

I ettertid krymper jeg meg over ansvaret jeg ubevisst la på en da 17 år gammel jente. Hun visste vel egentlig heller ikke hva hun drev med, noe jeg først skjønte da jeg fylte 14. Da hadde Miley oppdaget dop og provokasjon.

Men da hun brøt seg ut av det buret, i den egentlig ganske dårlige musikkvideoen, forstod jeg at det er mulig å ha kontroll på livet. Hvordan man skulle gjøre det ante jeg ikke, men jeg var i hvert fall helt sikker på at det involverte svart eyeliner og svart neglelakk.

Da jeg tekstet min far for å mimre over mine Miley-dager, benyttet jeg anledningen til å spørre hvordan han var som 13-åring.

Han kunne fortelle meg at han og hans bror Jørgen var Beatles-fans. De trengte ikke engang en musikkvideo, bare en sang og et albumcover, for å bli overbevist om at de aldri mer skulle klippe håret sitt, slik at de kunne være like bad ass som Paul McCartney.

Akkurat som meg, glemte de at de var forvirret, hengslete og trolldeig- bleke. Men det lange håret var nok til å få dem til å tro at de hadde samme selvsikkerhet som Paul –inntil deres far sa:

«Men gutter, da, bare fordi Beatles ser ut som jenter, betyr ikke det at dere også skal det.»

Så ble de sendt til frisøren

Anna Skavlan om de små, ubetydelige øyeblikkene som plutselig er dem man husker best.

Relatert

Les også