Kultur

25. mars, 2021

Den smarteste jenta i rommet

Anna Skavlan skriver denne måneden om å hate kvinner, elske kvinner og å hate at man elsker å hate kvinner.

Jeg tror du aldri burde være den smarteste jenta i rommet. Om du er det, burde du komme deg ut med en eneste gang.

Dessverre har vi kvinner en inngrodd idé om at damer som er bedre enn oss er en trussel, ikke en alliert. Det blir vanskelig å ikke kjempe om plassen som den smarteste i rommet, når tanken på at noen andre skal ha den posisjonen er nok til å få fram våre styggeste sider.

Våre stygge sider

Det er ikke et umiddelbart hat jeg snakker om når jeg refererer til våre stygge sider. Det pakkes heller inn i den litt mer glamorøse og selvrettferdige unnskyldningen av å «synes synd på». Om noen er penere enn oss, så synes vi synd på dem fordi de sikkert er veldig usikre, eller kanskje anklager vi dem for å ha endret på utseendet sitt for å se ut som de gjør. Da er det ekstra synd på dem. De som er mest suksessfulle, har sikkert ikke tid til privatliv eller familie. Uff. Og om noen er smartere enn oss, da er de en bedreviter. Og da synes vi ikke engang synd
på dem; da er de bare irriterende.

Vi sier selvfølgelig ikke dette direkte til noen, men vi sier det til hverandre etter at den truende, smarte, hardtarbeidende skikkelsen har forlatt festen. Det er hatet jeg snakker om. Ikke et bombastisk og konfronterende hat, men et snikende passivt hat skjult bak et påtvunget smil og luftkyss.

Darwinisme

Det finnes mange teorier om hvorfor kvinner har denne tendensen til alltid å stille seg opp mot hverandre. Den enkleste og kanskje mest banale er at vi konkurrerer om oppmerksomheten til menn, og sammenligner oss derfor konstant med konkurransen – altså andre kvinner. Men livet er ikke en dokumentar med David Attenboroughs fortellerstemme i bakgrunnen. Den darwinistiske forklaringen om å ha tilgang til best mulige gener for å lage best mulige avkom, holder ikke som en forklaring i våre moderne liv.

Så hvorfor har kvinner en tendens til å hate hverandre på denne måten? Er det fordi kvinner konstant blir dømt, pirket på og analysert av menn, media og historien, og at vi av den grunn har fått et slags fordreid stockholmsyndrom og har begynt å oppføre oss slik mot hverandre også?

Er det et behov for kategorisering av dem rundt oss som gjør at vi heller velger å mislike enn å prøve
å forstå de som er annerledes? Er det rett og slett sjalusi eller janteloven? Er det at vi egentlig hater oss selv litt, og derfor vil tone ned det andre får til, som vi ikke får til selv?

Bella Hadid

Jeg er også skyldig i dette irrasjonelle hatet. En av mine største lettelser var den gangen jeg – beklager namedroppingen – endte opp i samme selskap som Bella Hadid og la merke til at hun så litt sliten ut og ikke smilte til noen. Takk gud for at hun ikke var drithyggelig og glødende, tenkte jeg. Egentlig hadde hun sikkert bare en dårlig dag, eller var jetlagged. Men de mørke ringene under øynene hennes var nok for meg til å fastslå at hun egentlig ikke var så pen, og at hun i hvert fall ikke var hyggelig. «Hun har det sikkert ikke så bra med seg selv,» for- talte jeg vennene mine da jeg kom hjem.

Men når jeg tenker tilbake på livet mitt så langt, og hvordan jeg har endt opp der jeg har, ser jeg at alle de viktige stegene og valgene i mitt liv skyldes kvinnene rundt meg. Kvinner som er smartere, flinkere og vakrere enn meg. Jeg hadde aldri kommet til denne verden om det ikke var for min mor – duh – men jeg hadde heller ikke lært hvor viktig det er å være snill og tålmodig, eller at mine 185 cm ikke bør holde meg fra å gå med høye hæler.

Tilfeldighetene

Om ikke mine foreldre fylte middagsbordet vårt med kloke damer – min tante Guri, min gudmor Mette, min bestemor, min mormor – som alltid lot meg snakke, stille spørsmål og lære, hadde jeg aldri turt å si meningen min eller heve stemmen.

Jeg hadde ikke forstått at det var et liv utenfor videregående-helvetet om min venn Roda aldri hadde invitert meg til å besøke henne i New York under min mørkeste tenåringsdepresjon. Jeg hadde heller aldri endt opp på catwalken i samme by to år senere om det ikke var for min gudmor Marina, som introduserte meg for designeren for et stort, fransk motehus. I mellomtiden hadde jeg møtt Tinashe og Hanneli i Oslo, som minnet meg på at jeg ikke trengte å reise til New York for å føle at livet kunne være spennende, og ikke minst at jeg selv kunne være spennende.

Jeg ville aldri fått internship i ELLE da jeg var 18 år om jeg ikke fortalte Emma – da journalist som intervjuet meg, nå nær venn – at jeg hadde lyst til å jobbe som skribent. Og jeg hadde aldri skrevet denne spalten om ikke Petra, redaktøren av nettsiden du leser nå (og magasinutgaven), lærte meg å kjøre bil med manuelt gir og med det samme også lærte meg alt hun kunne om motebransjen.

Yonca, det nærmeste jeg kommer en mor her i London, har alltid en plass rundt middagsbordet til meg, og fyller resten av bordet med kvinner som alle er smartere enn det jeg er. Etter hver eneste middag hos Yonca drar jeg hjem litt klokere (og fullere).

Selvinnsikten

Jeg innrømmer at listen ovenfor bærer preg av å være privilegert. Men jeg kunne fylt alle sidene av dette magasinet med navnene på jentene jeg har vokst opp med, gått på skole med, jobbet med eller minglet med, som alle har vært de smarteste jentene i rommet. En invitasjon til New York er bare morsommere å skrive om.

Jeg tror at vi er gjennomsnittet av de menneskene vi omringer oss med, og som jente er de kvinnelige innflytelsene ekstra viktige i denne likningen. Men om vi har noe negativt å si om alle kvinnene i rommet, hva sier det da om oss selv?

En annen jentes skjønnhet reduserer ikke din egen. Noen andres intelligens er ikke en trussel mot din. Og en annen kvinnes suksess gjør ikke deg mindre suksessfull. Jeg tror ikke engang Darwin ville sagt seg enig i det. Om jeg skulle anse alle kvinnene som har hjulpet meg på veien som en trussel, ikke en inspirasjon, hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. Da hadde jeg sikkert sittet på jenterommet i Oslo, kritisert bilder av Bella Hadid og krysset fingrene for at hun har skikkelig dårlig personlighet.

Ikke glem: Om du er den smarteste jenta i rommet, så er du i feil rom.

Relatert

Les også