Ja da sitter vi her da, hele Norges land, og hele resten av verden, og lever gjennom en ganske merkelig og usikker tid.

Plutselig er vi, godt vant som vi nordmenn er, vi som gjør hva vi vil, når vi vil, ufrivillig mye hjemme.

Det er en ny hverdag, på godt og vondt, nye konstellasjoner, situasjoner og problemer oppstår. Vi blir nødt til å forholde oss til hverandre på en helt annen måte enn hva vi er vant til.

Jeg spår skilsmisse-boom og baby-boom når dette er over. Neida, joda, neida.

Denne nye hverdagssituasjonen kommer kanskje spesielt godt frem når man plutselig er hjemme hele dagen med barn.

Man får testet sine grenser og man må se seg selv og sine egne begrensninger litt tydeligere enn hva man kanskje er vant til. For hvordan i satan, pardon my French, underholder man et barn dagen lang, uten at de ser for mye på ipad, samtidig som man liksom skal ha hjemmekontor, lage mat, vaske klær, rydde og organisere den nye hverdagen? Spesielt når man, som meg, er alenemor…

Kjære barnehagen, jeg elsker deg

Hverdagen har blitt snudd på hodet, og vi har blitt tvunget til å revurdere alt vi før tok for gitt. Man tenker mye på hva det er som egentlig er viktig i dette livet, og hvilken lærepenge universet og moder jord nå gir menneskeheten?

Mest av alt tenker jeg på hvordan jeg skal forklare for mitt barn hvorfor vi alle plutselig er hjemme hele tiden uten å skremme livet av henne.

Alba, min fire år gamle datter er foreløpig sykt fornøyd med at «det er virus» som hun sier, for nå har hun mamma for seg selv 24-timer i døgnet.

Det er ikke det at jeg er misfornøyd med å være sammen med henne så mye heller, MEN, du vet det ordtaket, man vet ikke hva man har før det er borte? Det er akkurat det føler jeg for barnehagen nå.

Kjære barnehagen og dere som jobber der. Tusen takk for at dere daglig passer på og mater mitt barn, underholder henne og sliter henne ut. Passer på at hun kommer seg ut, leker, og lærer ting. For lite visste jeg hvor slitsomt det egentlig er å ha barn på fulltid.

Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag…..

Alba og jeg har nå vært hjemme sammen 24 timer i døgnet i snart fem uker. Eller er det to uker? Eller fire? Hvilken dag er det i dag egentlig?

Vi går selvfølgelig ut, leker med andre barn ute og sosialiserer oss litt på den måten, så vi ikke skal bli helt gale. Jeg skal jo egentlig ikke klage, men jo jeg klager litt likevel.

Alba krever for eksempel retten til å få ha lukket dør når hun skal på toalettet. Den menneskeretten gjelder ikke meg. Jeg får hverken ha lukket dør, eller gå på toalettet alene. Men greit, en av de mange ting man bare må tolerere som foreldre.

Jeg har isteden prøvd å fokusere på å ha en del mål for denne karantenen, både med og uten Alba, heller enn å irritere meg over urettferdigheten i denne toalettproblematikken. 

For det første prøver jeg å være positiv og takknemlig. Det går sånn annenhver dag. 

Så har jeg satt meg som mål å trene hver dag online, og Alba skal danse ballett online. Jeg bruker corebalance.no og live yogaen til Franscesca Golfetto, @francesca.golfetto.

Problemet er at Alba vil heller bli med på disse timene, enn å gjøre sin egen ballett. Det er jo selvfølgelig kjempefint og greit det. Men det er ikke særlig namaste med en fireåring som klatrer oppå deg når du står i Downward-Facing dog. Men en annen ting jeg har bestemt meg for i denne prosessen her, er å ikke kjempe i mot, men å akseptere og gjøre det beste ut av at ting er som de er. Så nå trener jeg med kid hengende på meg. Hun gir meg tross alt ekstra motstandsvekt når jeg prøver å holde Korona-vommen i sjakk, og det er jeg takknemlig for.

Takk Alba.

«Det er som det er, sa kjerringa»

Jeg skulle lese masse hver dag, det skjer ikke.

Eller jeg får lest en side i badekaret før Alba også kommer opp i badekaret og skal leke butikk eller frisørsalong.

Sidene i den boken har trukket til seg så mye vann at den nå er firedoblet i størrelse og side 14 til og med 65 er klistret sammen i en stor pøl. Ja, ja.

Jeg følger et meditasjonsprogram med Deepak Chopra som varer 21 dager, jeg har nå fulgt dette programmet i 30 dager. Foreløpig har jeg ikke kommet meg lengre enn til dag 7. 

Jeg klarer rett og slett ikke konsentrere meg når hun kravler over hele meg, hvisker i øret mitt, stikker av med røkelsespinnen, eller jeg hører at hun driver og drar ut alle skuffene på kjøkkenet. Det verste er det når det blir helt stille. Da klarer jeg hvert fall ikke bli sittende og tenke ohm.

Stillhet er et dårlig tegn.

Hun har funnet neglelakken din og har tatt den på hele kroppen. Syntes ikke mamma det ble fint? Hun har funnet parfymen din for så å spraye det på eplet sitt, for så å spise det eplet. Det var ikke godt nei.

Jeg skulle se på interessante filmer og dokumentarer, men ser bare på 90-days Fiance: Before the 90-days på D-play, mens jeg slurper i meg rødvin fra et kjøkkenglass. Dette fordi jeg er for utslitt til å faktisk tenke, og orker ikke drikke fra rødvinsglass for de må håndvaskes. 

Jeg skulle lage masse god mat, men det har vist seg at Alba for tiden ikke liker noe av det jeg liker, hvis det ikke er pizza eller pasta så, ja. Pizza og pasta it is, all day, every day.

Nå har vi vaska gølvet…

MEN, som sagt så har jeg har bestemt meg for å ikke kjempe i mot dette og heller bare akseptere at sånn er det nå, og bruke denne tiden for alt det er verdt. Alt jeg skulle ha gjort, det blir ikke helt sånn, men det er veldig mange andre ting jeg får gjort isteden.

Jeg tror vi alle har veldig godt av å trykke på pauseknappen og kjenne på følelsene våre. 

Er det noe jeg har lært opp gjennom årene så er det at ting stort sett aldri blir helt som planlagt uansett. Og ut av uventede situasjoner, som først kan virke helt utrolig kjipe og uoverkommelig, kan nye dører åpne seg, og ting kan endre seg til det bedre.

Det er tross alt i de mørkeste grotter at de vakreste skatter ligger skjult.

Det er faktisk utrolig hvor mye jeg faktisk har fått gjort. Bortsett fra å faktisk jobbe-jobbe, hjemmekontor, barn og meg funker ikke spesielt godt for tiden.

Alba, i motsetning til sin meg, elsker å rydde og vaske, så hele leiligheten er ommøblert og så ren som den aldri har vært før. Vi har støvsugd bak sofaen og under senga for første gang siden vi flyttet inn, det er snart tre år siden nå. Selv om det tar ti ganger så lang tid når Alba insisterer på å hjelpe, så er det jo en ting vi har akkurat nå, tid.

Jeg har, uansett hvor dritt lei jeg til tider er av alt, hatt helt fantastisk mye kvalitetstid med mitt eget barn, og det er SÅ fint, og noe jeg ikke har ofte nok.

Jeg har innsett at Alba er en veldig kul venn, hun lærer meg mye fint om både livet og ekte kjærlighet. Jeg tror faktisk jeg aldri har vært så mye sammen med datteren min i ett strekk siden jeg var ferdig i permisjon, og det er noe å tenke på. 

Jeg er alltid på farten, rastløs, jakter på det neste. Jeg lider av FOMO og det som verre er. Nå må jeg gå glipp av ting, og det er bra. Det hjelper jo at det ikke skjer noen ting som helst selvfølgelig, men dere skjønner poenget mitt. Det er ekstremt sunt for oss alle og være mer sammen med barna våre!

Spør meg igjen om to uker til, så er det ikke sikkert jeg føler det samme. Men inntil videre, så prøver jeg å tenke på hvor heldig jeg er som faktisk får denne tiden med henne, før vi alle er tilbake i gamle baner igjen, og føler på at vi har så lite tid sammen med barna.

Relatert

emas mai-favoritter

Emas mai-favoritter

ELLEs bidragsyter, Ema Bihor, deler sine favoritter fra måneden som gikk.
Uteservering i Oslo

Den beste uteserveringen i Oslo

Hovedstadens beste uteserveringer
Ostekake til 17. mai

Perfekt og superenkel ostekake til 17. mai

Vi ELLEsker ostekake. Og hva er vel bedre enn å servere en ostekake i flaggets farger på 17. mai?

Les også

Lene Mathisen paramedic

– Av og til må vi irettesette voksne mennesker og be dem holde avstand så vi kan komme til å hjelpe, for å unngå å bli utsatt selv.

Paramedic Lene Mathisen (30) om den nye hverdagen.
Marianne Vestnes fastlege

– Jeg opplever en stor økning i behov for støtte og veiledningssamtaler. Det er mye ensomhet, angst, depresjon og frykt.

Fastlege og spesialist i allmennmedisin Marianne Vestnes (48) om den nye hverdagen.
Redningsmann Lene Pedersen

– Vi er en meget spesialisert tjeneste, og det er ikke mange som skal i karantene eller bli syke før vi ikke er operative lenger.

Redningsmann Lene Pedersen (42) om den nye hverdagen.
Sykepleier Martine Bjørnstad

– Jeg er redd for å bli smittet på jobb. Ikke for min egen del, men for pasientene, kollegaene og datteren min med nedsatt immunforsvar.

Sykepleier Martine Bjørnstad (31 år) om den nye arbeidshverdagen i eldreomsorgen.