Kultur

17. januar, 2020

Maraton mot voksenlivet

Anna Skavlan skriver om det å befinne seg i et limbo mellom ungdom og voksen. Les hennes månedlige ELLE-spalte her!

Voksenlivet: November 2019 fylte jeg 22 år.

Jeg vet; det er ikke spesielt mye. Jeg er ikke gammel, eller egentlig voksen. Men jeg er ikke et barn eller tenåring heller. Jeg er et sted midt i mellom.

Desto mer jeg føler på det, minner det om tomrommet som kommer etter at du har sett et lynnedslag og venter på å høre rumlingen av torden. Det surrealistiske øyeblikket mellom aksjon og reaksjon som kan være over når som helst. Uansett hvor stille det er nå, så kan jeg ikke kjempe mot naturen.

Det var da jeg flyttet til London at jeg ble bevisst på limboet jeg har endt opp i.

Jeg begynte å jobbe som 16-åring, med mennesker som var mye eldre enn meg, og bygget et liv utenfor skolen hvor jeg også var eldre og smartere.

Jeg hadde en idé om hvordan livet mitt burde være, og da jeg fullførte videregående handlet alt om å nå fremtiden, ikke gjøre det beste av nåtiden. Etter to år i den fantasien, var jeg helt sikker å at jeg var på riktig vei. Jeg tjente egne penger, hadde eldre venner og en ekte «voksenjobb». Jeg løp et maraton mot voksenlivet, og jeg hadde ingen planer om å stoppe opp for å puste.

Flere spalter fra Anna Skavlan: Anna Skavlan om miljøskammen 

En ekte 18-åring

Men i London innså jeg at jeg absolutt ikke er voksen.

Jeg fikk ikke den realisasjonen fordi jeg møtte en «ekte voksen» og så at det ikke var meg. Jeg forstod det da jeg møtte en ekte 18-åring, og så at jeg aldri var det selv.

Alle jeg studerte med var i slutten av tenårene, og skulle bo alene, drikke så mye de ville og sove hos hvem de ville for første gang. Det gikk opp for meg at jeg aldri lot meg selv være 18 eller 19 år. De årene var jeg for opptatt med å late som at jeg var 35. Jeg hadde et forsprang, men skjønte at jeg hadde løpt for fort og ble tvunget til å stoppe opp. Dermed stod jeg plutselig stille da jeg kom til London – og det var lynnedslaget.

Dette mellomrommet er også noen av mine nærmeste venner i, både de som har kjent meg siden jeg var 13 år og de jeg ble kjent med i min voksne leke verden. Jeg samlet noen av de vennene rundt middagsbordet i barndomshjemmet mitt i håp om å få svar på det jeg ikke klarer å forstå selv – hva som skjer mellom ungdom og voksen.

Rundt bordet blir jeg lettet av å høre at jeg ikke er den eneste som har forstått at jeg ikke er voksen. Min venninne Edda, som om noen år er utdannet lege, beskriver lukten av en parfyme som «rik og suksessfull voksen» og det var derfor hun ikke kunne bruke den selv.

Min venninne Frida, en arkitektstudent som nettopp har tegnet sitt første hus, forteller om da vaskemaskinen i leiligheten hun deler med kjæresten sin begynte å lekke, og begges første instinkt var å ringe en voksen. Jeg erkjenner at jeg har
et tannlegebesøk som er på overtid fordi jeg venter på at mamma skal bestille time for meg. Og ingen av oss betaler vår egen telefonregning.

Jeg prøver å definere meg selv

Vi har alle stoppet opp, og deler med det samme gleden av å kunne se våre egne liv utenfra. Dermed er vi også veldig flinke til å definere oss selv; hvem vi var, er og skal bli. Det er tross alt derfor jeg skriver denne spalten; jeg prøver å definere meg selv. Men den sterkeste definisjonen er av den personen vi ikke skal bli når vi vokser opp; «de som ikke er 100% seg selv» eller «de som ikke følger drømmene sine og kun gjør det andre for-venter av dem». En nevner frykten for å leve et «vanlig liv», en annen om å gifte seg med feil person. En tredje frykter å måtte gifte seg i det hele tatt.

Riktig nok deler vi også enorm ambisjon. Like godt som vi vet hva vi ikke skal ende opp som, vet vi hvordan vi skal unngå det. Vi er sikre på hvilke unike egenskaper og fantastiske muligheter vi har som gjør at vi aldri vil få et gjennomsnittlig liv, og fantaserer med det samme om de «dyre og suksessfulle voksne» vi en dag skal være. I dette mellomrom- met kan vi bli akkurat det vi har lyst til.

Men hvem vi faktisk ender opp med å være; det er tordnet.

Mellom lyn og torden

Å stoppe opp i London tillot meg å ta et steg til- bake og se på meg selv vokse opp.

Heldigvis har jeg kommet frem til at det ikke er så alvorlig som jeg hadde fått meg selv til å tro. Jeg har fortsatt mange år hvor jeg kan fantasere om hvordan livet skal bli, istedenfor å jage det. Selv om jeg og vennene mine sitter fast mellom to verdener, er vi heldige som får lov til å smake på det ideelle voksenlivet før det blir formørket av forpliktelser og regninger som må betales. Vi kan også være tenåringer uten angsten, eller få en god varm klem av mødrene våre når vi er hjemme og trenger det mest. Forhåpentlig- vis vil min mor også bestille den tannlegetimen for meg snart.

Tordnet er ikke avgjørelsen av hvem vi er eller hva vi skal gjøre av oss. Jeg tror lyden av tordnet er den følelsen vi får når vi har endt opp et sted uten å vite hvordan vi kom dit. Når vi ikke lenger forsøker å definerer oss selv, men forstår at vi endelig har vokst opp.

Selv om dette er begynnelsen på noe stort for oss, er det også, ganske trist, slutten på noe annet. De siste årene, månedene og dagene av den første delen av våre liv. Derfor håper jeg det er lenge til jeg hører tordnet. At jeg og vennene mine kan stå stille i dette mellomrommet, i den selvsikre stillheten, og fantasere en liten stund til.

Relatert

Les også