Kultur

2. september, 2019

Anna Skavlan om miljøskammen

Vi fly-shamer, kjøttkritiserer og forakter hverandres CO2-fotavtrykk. Les Anna Skavlans månedlige ELLE-spalte her.

Miljøskammen: Min nærbutikk i London heter Waitrose. I alle Waitrose-butikker i England har de sluttet med plastposer i de selvbetjente kassene. Da jeg så dette, ble jeg glad for at en butikkjede tvang meg til å ta et ansvar jeg mest sannsynlig ikke ville tatt på egenhånd.

Derfor kjøpte jeg et veldig fint handlenett. Det var både bærekraftig og bærekraftig. For sikkerhets skyld kjøpte jeg det dyreste, for da tenkte jeg at jeg kanskje ville huske å bruke det. Likevel, ni av ti ganger jeg setter foten innenfor Waitrose, kommer jeg på at handlenettet mitt er hjemme.

Men da vet jeg at jeg fortsatt kan få plastpose om jeg går til de betjente kassene istedenfor de poseløse selvbetjente. Det skader ikke å bruke plastpose én gang til, tenker jeg, og jeg trenger den jo til søpla. Så da venter jeg like lenge, om ikke lenger, i kø for den vanlige kassen som jeg hadde brukt til å dra hjem og hente det nye handlenettet.Tiden i køen bruker jeg til å overbevise meg selv om at min ene, lille plastpose ikke kan gjøre noe særlig skade på miljøet.

Flere spalter fra Anna Skavlan: Å gråte på fly er faktisk en greie

Mitt lille klimatiltak er hverken riktig eller nok

Men miljøskader blir jeg påminnet om hver gang jeg snyter meg i Soho, og det som ender opp i papiret er grått. Eller når jeg ser at de hvite buksene mine får et merkelig gråskjær etter en ettermiddag i Shoreditch.

London – med sine nesten ti millioner innbyggere – er en by så skitten at forurensningen manifesterer seg i hver eneste lille pore i huden din. Jeg vet dog at mine svarte porer, grå bukser og matchende snørr ikke er straffen for å bruke plastpose istedenfor handlenett.

I England er det fremdeles for mange kullkraftverk, for få gågater og knapt en elbil. Bussene spyr diesel-eksos, og Heathrow er en av verdens største flyplasser, så jumbojetene dundrer over hodet på en hele dagen. Likevel var stoltheten av å bidra til et bedre miljø den ene gangen jeg husket å ta med det bærekraftige handlenettet så stor, at varene jeg kjøpte på Waitrose virket litt lettere å bære.

Men hver gang jeg sitter i et middagsselskap eller går inn på Facebook, blir jeg minnet om at mitt lille klimatiltak hverken er riktig eller nok.

Belønning er bedre enn straff!

Generasjonen jeg tilhører er den mest opplyste generasjonen i verdenshistorien når det kommer til miljøvern og klima. Vi er superflinke til å fortelle andre hva vi selv gjør rett, men enda flinkere til å fortelle hva andre gjør galt. Jeg kan ikke nok om klimaendring, plast i havet, biogasser eller hvorfor kjøttindustrien ikke er bra, selv om jeg helt sikkert kan mye mer enn foreldrene mine. Derfor er dette litt skummelt å skrive om; det er alltid noen som kan fortelle meg hva som er feil med det jeg gjør, skriver eller mener. Selv når jeg er helt sikker på at jeg gjør noe riktig for miljøet, finns det en YouTube-video som forteller meg at jeg burde gjøre noe annet.

Det er blitt viktigere å fortelle hverandre hva vi gjør feil enn hva vi gjør riktig. Vi fly-shamer, kjøttkritiserer og forakter hverandres CO2-fotavtrykk. Så lenge det skjer for miljøets beste, er alt lov. Når det kommer til vår klodes velferd, er straff bedre enn belønning. Vi skal ha kronisk dårlig samvittighet og en klump i magen som skal minne oss om at vi helt sikkert gjør noe feil. Og det gjør vi — hele tiden. På tross av at vi er de mest klimabevisste menneskene verden har sett.

Min venninne Julia her i London bor i et kollektiv hvor alle har byttet fra vanlig melk til mandelmelk som et miljøtiltak. Selv er jeg så glad i helmelk at jeg hadde vurdert å gi opp flyreiser før jeg setter ned melkeglasset. Heldigvis for meg var det en av Julias romkamerater som leste i en artikkel delt på en facebook-feed, at mandelmelk faktisk ikke er noe bedre for miljøet fordi produksjonen av mandler krever enorme mengder vann. Nå drikker alle romkameratene til Julia havremelk isteden.

Betydningen av miljøtiltak

Jeg trodde jeg var ekstremt miljøvennlig som kjører elbil i Norge, helt til en venn av en venn jeg kjørte til en fest spurte meg om jeg var klar over hvor mye brunkull som blir brent i Polen for å lage strømmen jeg bruker til å lade bilen med om natten.

Noen som leser denne utgaven av ELLE, et nummer som fokuserer på bærekraft, kommer sikkert til å skrive indignerte e-poster om hvordan motebransjen er den største miljøverstingen av dem alle. Ikke bare promoterer vi denne bransjen, men vi kutter ned enorme mengder trær for å trykke opp magasinet før vi transporterer det rundt i hele Norge med bil, båt og fly.

Jeg er også helt sikker på at dersom jeg googler lenge nok, vil jeg finne en artikkel som påstår at mitt dyre, fine handlenett ikke er nedbrytningsbart, at det avgir klimagasser og at det bidrar til økt forbruk.

På denne måten kan man aldri vinne. Når klimaaktivister ser ned på deg for at du ikke kjenner til informasjonen de lærte seg i går, vil ingen tiltak lette på den dårlige samvittigheten over å bruke en plastpose én gang. Mine jevnaldrende har en beundringsverdig mengde informasjon og forståelse for problemene både globalt og lokalt. Men når denne kunnskapen blir brukt til å redusere betydningen av alle miljøtiltak til et enkelt for eller mot, kommer miljøskammen til å ta livet av oss før klimaet gjør det.

Tenk på hvalen!

Jeg er dessverre veldig glad i kjøtt, men jeg trenger ikke spise det mer enn et par ganger i måneden. Istedenfor å kjøre elbilen min, kan jeg ta trikken til byen. Slik forsøker jeg å fokusere på de små seierne. Spørsmålet om hvilken melk jeg skal drikke tør jeg dog ikke tenke på, så jeg drikker helmelken min og snur det andre kinnet til YouTube-filmene om de stakkars kuene, mandlene, havren og soyaen.

Selv om det er veldig kjipt å måtte gå hjem og hente handlenettet mitt neste gang jeg glemmer det, må jeg minne meg selv på at det er veldig mye kjipere å være hval og få magen fylt opp av plastposer fra Waitrose.

Og det er den stakkars hvalen jeg skal tenke på, ikke den bedrevitende, ny-veganske 16-åringen som har sett Greta Thunberg sin TED-talk, og skal gi meg dårlig samvittighet for å være skikkelig glad i helmelk.

Relatert

Les også