Livsstil

2. september, 2020

Anna Skavlan: Ønsket om å passe inn

ELLE-spaltisten skriver denne gangen om å miste seg selv i ønsket om å passe inn og bli likt av alle.

Er det viktigere at andre like deg, enn at du liker deg selv? Anna Skavlan skriver om people pleasing, og det å være en Zelig.

Les også om Anna Skavlan sin følelse av en perfekt dag!

Ønsket om å passe inn

Woody Allen har laget en dramadokumentar om en mann som heter Leonard Zelig – også kjent som den menneskelige kameleon.

Zelig har muligheten til å tilpasse seg til absolutt alle han er rundt; om han han sitter ved et bord med franskmenn, ruller franske gloser skarrende av tungen hans; om han er i et rom med kun leger, klarer han å fjerne en blindtarm; om han – politisk ukorrekt nok – går inn i et rom med kinesere, former ansiktet hans seg nok til at han kan gå for å være av samme etnisitet.

Med dette ubegripelige talentet, eller «kreative sykdommen», blir Zelig en kjendis, en attraksjon. Han blir, i følge de franske intellektuelle, «et symbol for alt». Men for Woody Allen, da han lagde filmen, var Leonard Zelig ikke et unntak, men en gallionsfigur; «Leonard Zelig representerer en mindre sykdom nesten alle lider av – dratt til en ekstrem.» Zelig er gått fra å være tittelen på en film til å bli et substantiv; noen kan være en Zelig.

Det er lett å tenke at Leonard Zelig og alle andre Zeliger bare er ekstremt godt sosialt tilpassede mennesker. At Zelig ikke var syk, men en slags sosial overachiever. En som kunne bli kjent med alle, overalt.

Jeg har også egenskapen av å alltid finne noe å snakke med folk om, finne tilhørighet i de fleste sosiale settinger og få venner i alle deler av livet mitt. Mye av dette kommer fra en genuin glede over å møte nye mennesker og å være sosial, men en stor del av det er også det universelle ønske om simpelthen bare å passe inn. Jeg endrer ikke etnisitet eller talent slik som Zelig, men hvordan jeg snakker og hva jeg snakker om, er lett å skreddersy.

People pleasing

Til mange av disse menneskene jeg har møtt har jeg utformet en perfekt sjargong, valgt ut spesielle anekdoter og historier for anledningen og forsiktig funnet fram til hvilke meninger jeg kan si høyt og hvilke jeg kan holde for meg selv. Det å kunne studere en person for å finne ut akkurat hvilket humør eller kroppsspråk jeg burde kopiere, slik at min personlighet kan vike til fordel for en «first price»-utgave av noen andres.

Jeg tror vi Zeliger lider av det man i dag kaller people pleasing.

Men så feirer man bursdagen sin hvor alle gjestene kjenner ulike utgaver av deg, og du skal plutselig være et dusin ulike bursdagsbarn – alle gjestene må få sin Anna.

Eller haster mellom to middager og tre fester i løpet av samme kveld for å ikke gå glipp av noe. Kanskje man også løper på do under et middagsselskap for å Google informasjonen om boken man påstår å ha lest.

Heldigvis har jeg venner som ser tvers igjennom min people pleasing, og det er de som fikk meg til å innse at jeg ikke kunne fortsette å være en Zelig. Et liv hvor det er viktigere at andre liker deg enn at du selv liker deg, er en elendig måte å få dagene til å gå på.

En av tingene jeg gjorde i prosessen med å overkomme min trang til å passe inn, var å dra til det jeg trodde var en psykolog, men som viste seg å være en psykoterapeut.

Det jeg ikke visste om psykoterapeuter er at de ikke snakker noe særlig, men heller lar pasienten bable slik at de kan dissekere alle setningene og etterhvert finne ut hvilke traumer fra barndommen som har formet pasienten som sitter foran dem. Og uten noen tydelig personlighet, klare meninger eller kroppsspråk hos terapeuten for meg å herme etter, var jeg tvunget til å kun være mitt ærlige, sårbare selv.

I filmen er det er en psykoterapeut, Dr. Eudora Fletcher, som forstår at Leonard Zeligs tilstand ikke er fysisk, men psykisk. Etter mislykkede forsøk hvor Zelig selv har utgitt seg for å være psykoterapeut, blir han til slutt lagt i hypnose. «Fortell meg hvorfor du tar til deg karakteristikken til personen du er sammen med,» ber Fletcher. «Det er trygt», svarer Zelig. «Det er trygt å være som de andre.» «Du vil være trygg?», spør hun. «Jeg vil være likt», svarer han.

Jakten etter trygghet

Jeg har vært så innstilt på å være likt at jeg delt meg selv opp i biter, formet dem og gitt dem til mennesker jeg har møtt på veien. Derfor satt jeg igjen uten en helhet jeg selv kan ta vare på. Det var det ikke psykoterapeuten jeg dro til som lærte meg, for han sa jo absolutt ingen ting.

Jeg trengte Zelig – en karakter fra en film – til å sette ord på sannheten om hvorfor det føles bedre å passe inn i mengden enn å stå alene.

Men med utryggheten jeg følte da jeg satt i stolen foran den stumme, anonyme terapeuten, innså jeg at jeg ikke hadde noe sikkerhet i å bare være meg selv. Når betydningen din er delt opp, delt ut og overlatt til tilfeldige mennesker for å ta hånd om, mister du kontroll over deg selv. Det er litt som å gi bort alle pengene sine i håp om at noen andre gjør bedre investeringer med dem enn deg.

Virkelig trygghet kan ikke komme, og burde ikke komme, fra noen andre steder enn deg selv. Du er tross alt det eneste du har.

Men å faktisk praktisere denne kunnskapen er litt som å tro at du har lært deg å fikse bilmotorer etter å ha sett en video på YouTube. Du kommer fortsatt til å trenge hjelp når bilen din stopper opp. Etter timen hos psykoterapeuten var jeg fast bestemt på at jeg ikke skulle la meg selv defineres av menneskene rundt meg.

Men da jeg satt på undergrunnen på vei hjem fra min første og eneste psykoterapi-time, lurte jeg veldig på om den rare mannen jeg aldri skulle se igjen også likte meg.

Relatert

Les også