Se Ferm Living-gründerens drømmehjem

Hva betyr det for et menneske å oppnå den suksessen mange jakter? For Trine Andersen, som startet interiørmerket Ferm Living i 2006, betyr det alt – og likevel ikke så mye.

Slik startet Ferm Living-eventyret

Journalist Mette Skjødt har møtt Trine i hennes hjem til en samtale om frihet, ansvar og det nye livet på den andre siden av salget av bedriften.

Kan du fortelle litt om hvordan Ferm Living startet?

«Jeg vil først fortelle deg historien om fuglen – fuglen i Ferms logo. Jeg hadde en vanlig fast jobb, hvor jeg jobbet mye, og følte at det kanskje ville gi mer mening å bruke det engasjementet på noe eget – litt i tråd med det å komme fra en familie med selvstendige foreldre. Jeg er utdannet art director og har jobbet i reklamebyrå, og på det tidspunktet jobbet jeg i et klesfirma.

En dag spurte en kollega om jeg ville bli med til en håndleser. Jeg sa ja av rent sosiale grunner. Inn kom Tahoma, og jeg ville gjerne vite noe om kjærlighet – om jeg kom til å gifte meg med Martin, hvor mange barn vi ville få, og så videre. Det ville hun ikke svare på. I stedet sa hun at faren min en dag ville lese om meg i avisen, og hun så en fugl som satt på en gren uten å fly. Den så til den ene siden og så til den andre, men kom seg ikke av gårde fordi den var i tvil om hvilken retning den skulle ta. Så sa hun at jeg måtte bli enig med meg selv om jeg ville bli i den faste jobben eller ta spranget som selvstendig.

Jeg var relativt langt i tankeprosessen, men uten helt å være klar til å trykke på knappen. Men uka etter skjedde det. Jeg startet mitt eget, i første omgang et grafisk markedsføringsbyrå, og brukte fuglen i logoen min.

Et hull i markedet

Hvordan kom interiør-delen inn i bildet, det vi i dag kjenner Ferm Living for?

«Martin og jeg kjøpte i 2005 et hus litt utenfor Aarhus, en gul sekstitallsvilla som skulle renoveres. Mye ville vi gjerne bevare, men det var også noe jeg gjerne ville endre, blant annet ville jeg gjerne tapetsere. Derfor gikk jeg på jakt etter et tapet jeg syntes var kult og moderne, men det fantes ikke. Eller, jeg klarte i hvert fall ikke å finne noe som jeg også hadde råd til. Der fant jeg et hull i markedet.

Jeg hadde en følelse av at tapet var på vei tilbake, og at det burde selges i design- og møbelbutikker, hvor man generelt ble inspirert, fremfor hos fargehandlere.

Jeg jobber best under press, så jeg kjøpte en stand på Formland-messen i Herning som lå et par måneder frem i kalenderen, fikk laget 10 design som posterprints, og laget bare ett design som ekte tapet for å minimere den økonomiske risikoen. Jeg fikk hjelp av Martin, foreldrene mine, søsken og venner til å sette opp standen og ta imot bestillinger. Jeg hadde ikke mye, men jeg hadde logoen min med fuglen, og så var jeg så heldig å få god støtte fra trendsonen på Formland.»

– Da jeg startet, føltes det som å risikere alt

Hva tenker du om det i dag, når du ser tilbake på den business-messige reisen du har vært på med Ferm Living?

«Da jeg startet, føltes det som å risikere alt. Jeg brukte sparepengene mine og aksjesparekontoen. ‹Nå har jeg tjent 10 000 kroner, så nå har jeg 10 000 kroner å produsere for›. Da det var messe igjen, kom jeg med nye tapeter. Deretter fikk jeg ideen til wallstickers, og så var det bare ett skritt foran det neste år etter år. Hver sesong lanserte jeg produktnyheter, i starten alltid med utgangspunkt i det grafiske. Hvert steg er tatt ut fra hva vi har tjent. Hver milepæl.

Nå har vi råd til å utvikle neste produkt, eller nå har vi råd til å ansette en person til det og det. På den måten kommer man heller aldri helt i mål, hvert år har sine utfordringer og det må hele tiden legges til. Jeg tror vi må helt frem til 2016 før jeg følte meg trygg for første gang. Da solgte vi majoriteten til et belgisk kapitalfond, og jeg følte at vi hadde nådd en milepæl som ga meg en slags bekreftelse.»

– Det var en vill periode, der vi også skulle etablere et hjem, få barn og stifte familie

Har mannen din, Martin, vært med deg hele veien? Og hva tror du det har betydd?

«Martin har vært med helt fra starten siden det hele startet hjemme ved spisebordet. Vi møtte hverandre da vi studerte, han har også en grafisk og kreativ bakgrunn og har vært min sparringspartner på alt fra logo til de første tapetene. I starten hadde han fortsatt sin faste jobb, så vi hadde en stabil inntekt, og han var heller ikke min første ansatte, men på et tidspunkt ga det mening at han kom inn i virksomheten også på papiret.

Vi har jobbet tett sammen i 13 av de 20 årene Ferm Living har eksistert. Jeg har lidenskapen og forretningsdrivet, og han har vært utrolig god til å støtte meg, og jeg kan ikke telle på hendene hvor mange ganger han har sittet og jobbet langt ut på natten når vi har ligget bakpå med noe. Og så deler vi lidenskapen for kunst og interiør. Vi utfyller hverandre godt, men likevel kan jeg nesten ikke forstå at vi har klart det. Jeg startet Ferm da jeg var 27, så det var en vill periode, der vi også skulle etablere et hjem, få barn og stifte familie, samtidig som karrieren for alvor skulle i gang.

Det gikk i 120 og uten rom til å trekke pusten dypt ned i magen. Og det har heller ikke bare vært en dans på roser. Det har også vært vanskelig. Samtidig hadde vi nok ikke lyktes uten partnerskapet vårt. Martin har vært sterk nok til å ta et stort lass hjemme, og vi har hatt en slags arbeidsfordeling mellom oss. Jeg ser det også som en felles reise, en reise for hele familien og for de nære medarbeiderne som har vært med på å gjøre det mulig.»

Les også: Bli med hjem til moteprofil Hanna MW: – Kjøkkenet oppsummerer min stil

Ferm har også vært en stor del av dine barns liv. Utgjør det en forskjell at du har lyktes og nå kan gi noe tilbake til dem?

«Det har helt klart vært en drivkraft for meg å lykkes, når jeg først har brukt så mye tid på det, men jeg vet også at man ikke kan konvertere den tiden man ikke har brukt med barna, til det vi har nå. Heldigvis har jeg en følelse av alltid å ha vært der når det har vært behov for det, og vi har for eksempel alltid prioritert å reise mye med barna – de har vært med på mange ulike forretningsreiser, så vi har kunnet være sammen som familie.

Jeg har også innimellom tenkt tilbake på hvordan jeg selv vokste opp, og hvordan jeg aldri følte meg sviktet, selv om foreldrene mine jobbet mye. Jeg visste at de var der, og at jeg kunne gå til dem, og jeg har aldri følt at jeg manglet omsorg eller kjærlighet. På den måten har jeg ikke vært så nervøs, selv om jeg som alle andre selvfølgelig av og til har en naturlig bekymring for om vi ivaretar foreldrerollen vår på en ordentlig og ansvarlig måte. Og når den tvilen kommer, går tankene mine selvfølgelig til jobben min.»

Har det vært tidspunkt der du har hatt lyst til å gi opp?

«Ja! Det kan jeg si uten å blunke. Slik tror jeg de fleste gründere har det hvis de tør å være ærlige. Herregud, er dette verdt det? Og spesielt hvis man kanskje står i fare for ikke å lykkes med prosjektet sitt. Derfor er jeg også veldig takknemlig for at det ikke er den
situasjonen jeg står i.

Men hvert år har det vært ting som har vært i ferd med å velte lasset, og man kommer sjelden til et punkt hvor det å drive et firma bare er vedlikehold. Det er hele tiden noe nytt. Det er litt som å vaske huset – når du er ferdig med å tørke støv i den ene enden, kan du bare begynne i den andre igjen. Å ha en bedrift er en kontinuerlig strøm av utfordringer som skal løses, og den erkjennelsen kom jeg også til på et tidspunkt.»

Les også: Dette er oppgraderingen du kan gi hjemmet nå

– Jeg har alltid tenkt på Ferm Living som mitt første barn

Er det da du begynner å tenke at et salg kanskje kunne gi deg en følelse av å være i mål?

«Ja, det tror jeg du har rett i, men det som konkret utløste tanken var noe som skjedde i 2015. Jeg satt med Saga som en liten baby og ammet henne, og jeg kan huske at jeg satt og så på henne, og at det var helt sinnssykt vanskelig for meg å finne roen til å sitte der. Det sitret i meg, jeg hadde det så travelt. På det tidspunktet var jeg både administrerende direktør og kreativ ansvarlig, og mor til to.

Jeg kan fortsatt huske hvordan lyset falt inn gjennom vinduene i det øyeblikket, og plutselig ble det klart for meg. Kjære Trine, dette går jo ikke – det kan ikke fortsette slik. Og så fikk jeg en helt tydelig følelse av at jeg var nødt til å gjøre noe radikalt. Jeg hadde fått jobben litt på avstand og kunne kanskje derfor endelig kjenne at det var uholdbart. Jeg kunne ikke stå i begge leirer og være tilstrekkelig til stede, og det hele var jo utløst av at det faktisk gikk fantastisk bra. Da det endelig stod så klart for meg, var det lett å ta beslutningen.»

Og hva med fuglen?

«Jeg har alltid tenkt på Ferm som mitt første barn. I dag er hun en voksen, kompetent og myndig ung kvinne som er svært godt på vei og i stand til å ta vare på seg selv. Jeg hadde min siste dag som en del av driften rett før hennes 18-årsdag, og der presenterte jeg vår nye logo for teamet. Fuglen er fortsatt med, men fra å være en liten, litt forsiktig spurv på m-en i Ferm, har den utviklet seg til en mer abstrakt og karakteristisk fugl som nå har slått ut vingene og flyr videre. Det synes jeg er ganske fint.»

Les hele intervjuet i juni-utgaven av ELLE