Livsstil

2. april, 2020

Anna Skavlan: Følelsen av en perfekt dag

Anna Skavlan skriver denne måneden om de små, ubetydelige øyeblikkene som plutselig er dem man husker best.

Når jeg skriver dette, har jeg bodd i London i halvannet år. Det er først nå jeg har bevilget London tittelen som «mitt hjem». Tidligere har det føltes som en veldig dyr internatskole jeg suser rundt på mellom sommer, påske og jul i Norge.

Når jeg tenker tilbake på de tre semestrene jeg har tilbrakt her, og sammenlikner dem med hvordan jeg så for meg et liv i en storby, er det to totalt ulike ideer om hva livet er og burde være.

Jeg har vokst opp med en idé av storbylivet basert på hva jeg har sett på TV og film. Gjerne repriser av Sex & the City, der Manhattan- livet består av restaurantmiddager, dyre drinker og adgang til alle festene. Da jeg skulle flytte hit, hadde jeg en naiv tro på at livet mitt skulle bli slik.

Det skulle være en endeløs rekke av sensasjonelle, uforglemmelige opplevelser.

Jeg har vært heldig nok til å få kjenne på noen av disse opplevelsene. Men når jeg ser tilbake på de siste 18 månedene, er det ikke de spektakulære dagene som betyr noe, eller som får meg til å føle meg hjemme.

Flere spalter fra Anna Skavlan: Anna Skavlan om hvordan hennes alter ego sørget for antrekksbom på rød løper

De små øyeblikkene

Først og fremst må jeg oppklare én ting; Sex & the City har solgt millioner av unge jenter en stor løgn. Carrie Bradshaw skrev én spalte i uken og hadde råd til en stor leilighet i East Village, månedlige innkjøp av nye Manolo Blahniks og skrøt av at hun ikke kunne lage mat, så det nærmeste hun kom et kjøkken var en restaurant.

View this post on Instagram

#carriebradshaw #sexandthecity #satc #satclines

A post shared by Sex and The City (@satclines) on

Denne likningen går ikke opp. Men tross denne kunnskapen, led jeg av Sex & the City-komplekset mitt første halvår i London, da en ny valuta ble håndtert som Monopol-penger.

«4 pund for en kaffe? Her er 5, behold vekslepengene.» Men den største delen av den Sex & The City-fargede storbyfantasien er et liv definert av ekstraordinære dager.

Gjennom jobben jeg hadde før jeg flyttet til London, og det noe uvanlige familielivet mitt, har jeg vært heldig nok til å ha hatt noen av disse opplevelsene jeg så på TV og drømte om.

Middagsselskaper eller fester som blir vage minner fra en verden av rikdom og prestisje jeg av og til har fått tilgang til. Men da en god venn, Hannah, spurte meg hva som var mitt favoritt minne fra det siste året, var det ikke en Carrie Bradshaw-middag jeg tenkte på.

Selv om det er spennende å dele et bord med mennesker som har oppnådd noe, er det ikke i seg selv definerende opplevelser. I mange tilfeller er det anstrengende, noe Carrie aldri forberedte meg på.

Jeg kan bli så opptatt av å si de riktige tingene og rettferdiggjøre plassen min rundt bordet, at jeg morgenen etter tenker gjennom alt jeg sa i frykt for at noe av det var feil. Som å ha pinende fylleangst, selv om man ikke har drukket. Ikke misforstå meg; noen av mine beste historier kommer fra sånne opplevelser, og det er bra research for denne spalten. Men til slutt ender de som affærer som er morsommere å snakke om enn de var å oppleve. De dagene som betyr noe, derimot, er hverdagene – helst de uforutsigbare.

Følelsen av en perfekt dag

Så jeg svarte Hannah med å fortelle om en dag jeg tilbrakte med to av mine favorittpersoner i London, Frida og kjæresten hennes, Tim.

Det var en lørdag i oktober. Kvelden før hadde vi vært på en konsert, og vi så på fra backstage. Den kvelden var av typen jeg trodde ville definere min tid i London, hvor jeg tok backstagepasset fra snoren rundt halsen og plasserte det trygt i vesken, som en relikvie fra voksenlivet i en storby. Men det var dagen etter som ble definerende.

Frida, Tim og jeg sov lenge fordi vi kom hjem sent kvelden før. Det var lørdag, så ingen hadde noe de måtte gjøre eller steder de måtte være.

Vi gikk sammen ut for å finne et sted å spise frokost (eller var det lunsj?). Dagen var i et tids-limbo, hvor det fortsatt var sommer i solen, men vinter i skyggene.

Vi gikk en seig tur i parken, videre inn i små, rare butikker. Så dro vi hjem. Alle tre er studenter, så ingen har penger å bruke i butikkene vi tittet i.

Frokost-lunsj-hybriden vi spiste husker jeg ikke engang hva bestod av. Hva vi snakket om husker jeg heller ikke. Men jeg husker følelsen; følelsen av total trygghet. Av å glemme seg selv bare et øyeblikk, og ikke tenke over hva jeg burde si eller hvordan jeg burde oppføre meg. Følelsen av at hva man tenker, sier og gjør er i total harmoni.

View this post on Instagram

gratulerer med dagen min kjære 🌹 @fridaohansen

A post shared by ANNA SKAVLAN (@annaskavlan) on

Lou Reed er den som best har satt ord på denne følelsen, følelsen av en perfekt dag, med ord like uanstrengte som dagen burde være.

«Just a perfect day/drink sangria in the park/and then later when it gets dark/we go home/Just a perfect day/feed animals in the zoo/ then later a movie too/and then home. It’s such a perfect day/I’m glad I spent it with you».

Dagene som har betydd mest for meg siden jeg flyttet til London, er ikke de jeg har planlagt, pyntet meg for eller brukt obskøne summer på.

Man kan ikke planlegge en perfekt dag, på samme måte som man ikke kan organisere lykke.

Det er når en av de uendelige, monotone og tilsynelatende betydningsløse hverdagene faller helt perfekt og inviterer til berusende tilstedeværelse og total trygghet. Da jeg satt i parken med Frida og Tim, to mennesker som kjenner og aksepterer hele meg, visste jeg at det ikke var noe annet sted i hele verden jeg heller vil være enn akkurat der. (Og jeg kunne vært talsperson for dem som lider av FOMO) Jeg var simpelthen lykkelig, tilfreds og helt rolig. Plutselig føltes London som hjemme.

Relatert

Les også