Okei, wow! Dette var lenge siden.

Som jeg har savnet å skrive til dere her! For litt over to måneder siden ble jeg mamma for tredje gang, og siden har jeg vært helt i babybobla, og jeg elsker det. Jeg er fullstendig forelsket i vår lille Penelope, og hun er i mine øyne, helt perfekt.

Jeg har vært gjennom denne perioden to ganger tidligere, men jeg blir like overrasket over hvor fort tiden går. Hun er knapt blitt to måneder, og jeg ser allerede tilbake til da hun var helt nyfødt, og det føles som i går. Samtidig som jeg syns at hun begynner å bli stor allerede. Jeg blir så melankolsk når jeg føler tiden løper fra meg. I de periodene jeg føler det sånn, får jeg alltid lyst til å begynne å skrive dagbok for å huske mer.

«A blessing and a curse»

Jeg har alltid latt meg inspirere av jenter som skriver dagbok, det er liksom noe spennende, dypt og hemmelig over dem. De har alltid gitt meg en følelse av at livene deres er så innholdsrike at de må skrive ned for å huske på alt sammen. Tallulah Bankhead sa “only good girls keeps diaries, bad girls don’t have time. Me, I just wanna live a life I’m gonna remember, even if I don’t write it down”. Vel, Tallulah, du skulle fått med deg “minner” på snapchat.

Nå trenger vi ikke lenger skrive ned livet vårt for å huske, nå bevarer snapchat alle minnene for deg, enten du husker dem godt, eller ikke husker at det har skjedd i det hele tatt. A blessing and a curse.

Jeg fant aldri helt ut av det der med dagbok. I tenårene ville jeg så gjerne være hun som skrev dagbok, men det var ikke for meg. Jeg hadde en liten periode hvor jeg prøvde det ut, omtrent samtidig som de høyhælte Jeffrey Campbell skoene regjerte. Hver gang jeg åpnet den knallrosa boken fikk jeg en slags sceneskrekk da jeg skulle begynne å skrive.

“Hei, dagbok» – er det sånn man begynner? “Kjære dagbok” – er det for klisjè? På lik linje som Jeffrey Campbell sine chunky høye hæler, ble mitt dagbok-prosjekt en døgnflue (heldigvis når det gjelder skoene).

Dagbok = innerste tanker på avveie

I helgen fant jeg denne dagboken hjemme hos mamma. Den var cirka like utfylt som geografi-kladdeboken min fra 1.klasse fra videregående. Ikke kom tørst, for der var det hverken halvfullt, eller halvtomt – bare noen dråper. Etter å ha lest noen setninger slo det meg hvorfor jeg hadde følt på en slags sceneskrekk av å skrive dagbok. Jeg skrev aldri dagbok for meg selv, den var skrevet for at noen skulle finne den.

Jeg dras tilbake til pikerommet på Nøtterøy, hvor de 20 sidene er skrevet. Jeg kan huske den perioden godt. Det var blant annet i den perioden jeg var litt små-forelsket for første gang, men det står det ingenting om i dagboken min. Denne dagboken har gjennomgått hard sensur, og hver hendelse som er skrevet om, er nøye plukket ut. Ingen av mine innerste tanker skulle komme på avveie.

For dersom uhellet skulle være ute og en av guttene i klassen fikk tak i dagboken, og plutselig sto foran hele klassen og leste høyt, så kunne jeg ta det hele med knusende ro. Der står det kun om hvem som har kysset med hvem på de første festene, hvilken lærer som var kjip, og at jeg hadde skulket skolen for å se på One Tree hill (for bad girls har ikke tid til å skrive dagbok, de har bare tid til å skulke skolen og se på serier).

Dagboken min ble aldri funnet, og det var heller ikke min greie å skrive dagbok. Eller? Kanskje denne spalten er en slags dagbok for meg, og denne gangen er det faktisk noen som finner den og leser den.

Ha en nydelig fredag!

Les også: Fredagsjenta – Hva betyr det egentlig å være åpen?

Relatert

mammaperm

Fredagsjenta minner oss på at ingenting varer for alltid i ukens spalte

En dag i mammaperm
iphone 13 pro max test

ELLE tester: iPhone 13 Pro Max

Apple har lansert iPhone 13, og vi har testet...
Kvinners sexliv

Sannheter og løgner om kvinners sexlyst

Hva om historiene du har blitt fortalt om kvinners sexlyst er helt feil?