Familien totalrenoverte atriumshuset på Lindingö – resultatet er harmonisk

En smule naivitet kan være helt på sin plass når man våger å kaste seg hodestups ut i en omfattende renovering. Nå stortrives Pihl-familien i atriumshuset på Lidingö, som de ble nødt til å rive til grunnen. 

– Noen ganger er bevisst naivitet det som skal til når det gjelder å ta risiko

Et hus der det bare vaier røde flagg er neppe noe for pessimister. Da Johan og Jenny Pihl spurte bygningsinspektøren: «Hva gjør vi her?», svarte han: «Jeg vet ikke, her er alt galt.» Men de hadde bestemt seg: Murhuset i atrium, som hadde stått urørt siden 1963, skulle bli deres.

– Noen ganger er bevisst naivitet det som skal til når det gjelder å ta risiko. Hvis du tenker for mye på risikoene, vil ingenting skje, sier Johan.

Paret ønsket egentlig å bevare mer av husets originale detaljer og sjarm, men tilstanden sa noe annet. Da de begynte å skrape i overflaten, fant de rett og slett for mange alvorlige feil.

– Da vi åpnet opp gulvet, åpenbarte det seg et «isolert økosystem» bestående av døde fugler og hele greiner som hadde vokst inn i huset. Alt vi endret på fikk en snøballeffekt – vi måtte bytte rør, det elektriske – vel, i utgangspunktet, alt.

Les også: Denne interiørstilen gjør comeback

Spirituell seremoni

Rivningen og gjenoppbyggingen skulle egentlig ta et år, men akkurat da alt nesten var ferdig, banket en vannlekkasje på døra og trengte seg inn. Prosjektet ble ytterligere forsinket, og familien på tre og hunden deres måtte innlosjeres på det eneste rommet som var upåvirket av vannlekkasjen. Etter hvert som renoveringen nærmet seg slutten, var det ikke lenger noe som kunne overraske dem – da også pumpen til den vannbårne varmen ga opp, økte pulsen knapt.

– En nabo som hørte at vi hadde uflaks, kom innom og sa at en tidligere, nå avdød, eier faktisk fortsatt var i huset, og tilbød seg å holde en spirituell seremoni. Det var snilt, og etter alle problemene var jeg åpen for forslag, så en kveld da vi var på ferie, ble det holdt en seanse. Jeg vet ikke om det hjalp, men alt ble faktisk bedre etterpå, sier Johan.

Les også: Nå innreder vi uteplassen – og dette er sesongens lekreste interiør

Selv om familien levde som sild i tønne og tålmodigheten gang på gang ble satt på prøve, kan de fortsatt se tilbake på perioden med ro i sjelen.

– Det var selvfølgelig tøft, men det var også flott for familiefølelsen. Datteren vår og hunden syntes det var koselig, sier Jenny og fortsetter:

– Når du plutselig innser omfanget av et renoveringsprosjekt som vokser i et ukontrollert tempo, risikerer du store konsekvenser. Den nærmeste du kan sammenligne det med, er sannsynligvis off-pist skikjøring: Det er det morsomste, men også det farligste. 

Et naturlig åpent rom

Siden den eksisterende tilstanden ikke tilbød mye å bevare, måtte Pihl-paret i stedet fokusere på å gjenoppbygge det enetasjes huset med respekt for den opprinnelige arkitekturen, men med smartere og mer åpne rom. Det første målet var å rive ned de «merkelige små veggene» og skape et naturlig, åpent rom rundt atriet.

– Vi ønsket ikke å bygge i en typisk 60-tallsstil, men vi ville heller ikke bryte med den tidens prinsipper. Så vi forsøkte å skape en ny planløsning med respekt for æraen, sier Jenny. 

Villaen fikk en ny «layout» – med flere år bak seg som art director, betraktet Johan huset gjennom de samme brillene som han tidligere finstuderte grafisk form og design med.

– For meg er ikke design det samme som dekorasjon. Det er en metode for å løse problemer, som hvordan layouter er grafiske løsninger basert på overflate og begrensninger. Uinteressant design er ofte det som ikke løser et problem, men bare er dekorativt, sier Johan og legger til: 

– Vi hadde tusen problemer, og det tvang oss til å fokusere på og prioritere direkte løsninger. Resultatet ble en planløsning med siktlinjer gjennom atriet fra alle retninger. Siden kjøkkenet, spisestua og stua er sammenhengende, uten separate dører, er det som om du flyter gjennom huset.

– Det at vi nesten ikke har noen dører i det hele tatt, bare til soverommene og badene, gir en ukonstruert flyt og kontakt mellom de ulike delene av huset – selv om man noen ganger må be noen om å dempe volumet. 

Funksjon framfor form

Johans fars kone, interiørdesigneren Birgitta Örne, var enig i grunnprinsippet som ble parets motto: Funksjon framfor form. Favorittdetaljen er den åpne kakkelpeisen som ofte, bokstavelig talt, går varm. Delvis fordi familien kan samles rundt den, og delvis takket være den italienske flisleggerens millimeterpresise arbeid, som etterlot lite å pirke på, selv for perfeksjonisten. 

Interiøret er sparsomt, men med en rik kunstsamling som lar de nøye utvalgte gjenstandene skinne. Samlingen har vokst organisk, og mange av verkene er skapt av venner av familien. Eric Ericson har for eksempel satt sitt preg her og der. En kveld med gode venner – muligens akkompagnert av noen glass vin – resulterte i at Eric klattet rundt en lysbryter.

– Datteren vår syntes det var nokså rart at en onkel fikk tegne på veggen, men heldigvis har hun aldri forsøkt å gjøre det samme, sier Jenny.

Familien har nå levd uten byggestøv i tre år, og ingen flere rør har sprukket. Om lykken har snudd eller naboens seanse har gjort sitt, forteller ikke historien noe om.

Les også: Dette hjemmet byr på landlig idyll midt i Paris