De giftet seg i en gresk landsby: Et historisk ja

I den lille greske landsbyen Afissos samlet Kristina og Hanne venner og familie fra hele verden til en tredagers bryllupsfeiring ved havet. Men valget om å gifte seg i Hellas var ikke uten spenning – som et av de første likekjønnede parene som giftet seg i regionen, ble bryllupet både personlig, historisk og dypt rørende. 

Hvem: Kristina (42) og Hanne (48)

Yrke: Kristina er kommunikasjonsrådgiver. Hanne er anestesisykepleier

Status: Gift etter 5 år sammen. En felles datter (1)

Hvor: Afissos, Hellas

Et valg som ikke var selvsagt 

I juli giftet vi oss i den lille landsbyen Afissos, der Kristina har tilbrakt så godt som hver eneste sommer gjennom livet – moren hennes er gresk. Landsbyen har en stor plass i hjertet hennes, og etter hvert i Hannes. Et lite, idyllisk sted ved havet, 150 innbyggere, tre strender, ti restauranter, et supermarked, en landsbyplass, og ikke for mange turister. Dette stedet og denne stemningen ønsket vi å vise og dele med venner og familie. Og ikke minst: Bryllup i Hellas er gøy! Likevel var ikke valget om Hellas en selvfølge fra start. I Europa er ekteskap mellom like-kjønnede tillatt i omtrent halvparten av landene. I 2024 ble Hellas et av disse. Hva folk faktisk mener er det vanskeligere å vite. Å planlegge en av livets største dager med en viss nervøsitet for å møte motstand, er ikke et selvsagt valg. Men vi bestemte oss for å gjøre det, og etter hvert gjorde vi avtaler og fikk heldigvis se at det ikke var noe problem.

Tre dager, én feiring

Bryllup i Hellas er mer fest enn middag og taler, mindre formelt enn i Norge. Vi ville kombinere det beste fra to kulturer – det litt høytidelige og seremonielle, sammen med buffet og ledig stemning, og selvsagt latter, dans og fest. Gresk dans hadde vi så klart – det nordmenn tenker på som zorba. Vi syntes det ga en veldig fin stemning å ha bryllup et annet sted enn hjemme – folk hadde ferie og ikke annet å tenke på enn å møte opp, slappe av og være på fest.

For at folk skulle kunne bli kjent på kryss og tvers før selve bryllupsfesten, gikk bryllupet vårt over tre dager. I tillegg til rundt 40 gjester fra Hellas, kom det vel 60 gjester fra Norge, Sverige, England og Japan. Et lite bryllup etter greske standarder. Første kvelden inviterte vi til en velkomstdrink i familien til Kristina sitt hus. Da vi på et tidspunkt så ut over alle gjestene våre, ble vi rett og slett litt målløse. Tenk at alle disse fantastiske menneskene var samlet her – for oss!

Hagen ved havet

Neste dag inviterte vi til lunsj på stranda, og kvelden etter sto selve bryllupet, med seremoni, middag og fest. Vi holdt det i en hage tilhørende en av barene på stranda. Hagen er litt bortgjemt og utrolig fin! Enkel, med grønt gress, oliventrær, nydelige blomster, og stranda, solstoler og havet som kulisse. Og vi måtte også regne med noen nysgjerrige badegjester tett på som en del av pakka. Vi hadde ikke valgt oss en resort, vi valgte en offentlig strand i en gresk landsby.

Når planer må justeres

Det med å planlegge i Hellas er litt annerledes. Avtaler foregår helst ansikt til ansikt, og kan med fordel dobbelt- eller trippelbekreftes. Ting blir ikke alltid helt som man har tenkt eller planlagt heller. Det advarte Kristina Hanne om opptil flere ganger. Et eksempel: Et år før bryllupet hadde vi en avtale med greske lokale myndigheter om at de skulle vie oss i landsbyen vår. Da vi vel fire måneder før bryllupet tok kontakt for å bekrefte dette, kunne de ikke bekrefte. Vi måtte komme til kommunesenteret og vies der. Slikt er det en del av. Vi løste det fint med en egen seremoni i hagen, der vi blant annet inkluderte de offisielle greske vielsestekstene. Et annet eksempel: Vi ante ikke hvordan bukettene våre ville se ut, før vi fikk dem på veien inn til seremonien. Der satte vi vår lit til blomsterhandleren, en eldre herremann som ikke kunne engelsk.

10 råd som vil gjøre bryllupsplanleggingen mye enklere

Et øyeblikk som sitter i kroppen

Et av de mest rørende øyeblikkene fra de tre dagene, var da vi kom gående inn i hagen sammen, i kveldssolen som ennå ikke helt hadde sluppet taket. En av Max Richters tolkninger av Vår av Vivaldi ble spilt høyt, brudepiker og brudesvenner foran oss, familiene våre og vennene våre rundt oss. De så litt varme, og veldig glade og rørt ut. 

Vi holdt talene våre til hverandre under seremonien – da hadde vi alles oppmerksomhet (taler er uvanlig i Hellas). En liten bonus var å slippe å måtte tenke på det da vi satt til bords. Vi avsluttet seremonien med allsang som gjestene hadde øvd på – Brudemarsj fra Lødingen av Halvdan Sivertsen. De greske gjestene fikk en oversatt versjon slik at de kunne forstå teksten som ble sunget. Et godt møte mellom det norske og greske! Hele seremonien ble rett og slett utrolig fin.

Vi ville la omgivelsene skinne og spille på lag med dem. Hagen er vakker og enkel og var, akkurat som landsbyen, badet i kveldssol. Vi ville holde det enkelt, pent, men likevel ikke stivt. Vi syntes vi fikk det til med hvite duker, servietter som spilte litt på de sølvgrågrønne oliventrærne, menyer trykket på kremhvitt papir, ulike fargerike blomster som poppet mot resten av de nedtonede omgivelsene og en liten gave til gjestene på hver plass, en gresk tradisjon som heter boubouniera. Lyslenker mellom trærne for stemningen når mørket kom. Det ble vakkert!

Les også:  26 ting alle par burde gjøre sammen minst én gang

Når festen tar over

Vi hadde som mål at vi skulle kose oss og ha det gøy de tre dagene. Samtidig må vi innrømme at å være vertskap for 60 tilreisende gjester, samtidig som vi jobbet med de siste detaljene (inkludert talene våre til hverandre) helt opp til siste slutt, krevde sitt! Da vi satt oss til bords lørdag kveld, som nygifte, slapp alt! For første gang på tre dager. Vi hadde ingenting annet igjen å gjøre enn å kose oss og ha det gøy. For en deilig følelse!

Gresk mat er på sitt aller beste når man får små smakebiter av mange retter – meze. Menyen vi satt sammen besto av salater, dipper, ulike tradisjonelle greske småretter, grillspyd av svin og helstekt lam og på grillen. Maten ble et høydepunkt! Når selv de greske gjestene (som er i mange bryllup) var veldig begeistret, sier det mye.

Dansegulvet var en fest! Vi var sent ute med det meste, så også å øve inn brudevalsen. Den fikk to minutters øvingstid kvelden før. Likevel ble stemningen satt da vi åpnet dansegulvet med brudevalsen til Die With a Smile av Bruno Mars og Lady Gaga. Mange slang seg med på gresk dans, det var gode moves til særlig 90-talls- og tidlig 2000-tallsmusikk. Vi danset og danset og danset! Og ruslet til slutt hjem i Birkenstocks og brudekjoler i halv sekstiden – fullstendig lykkelige.

Et historisk øyeblikk

Etter hva vi har blitt fortalt, var dette det første likekjønnede ekteskapet i regionen. Det var en ting å bli en del av den offisielle greske statistikken, men det var enda finere å bli vist støtte og glede dagen vi giftet oss. Vi kommer sent til å glemme da vi kom løpende langs stranda i brudekjoler fra fotografering til middag, og en godt voksen dame i bikini løftet armene i været og brølte et slags heiarop til oss.

Kjolene og fotografen

Vi var sent ute med kjolene også. Ingen av oss hadde helt klare ideer om hva vi ønsket oss. Begge ville ha kjole, vi visste at vi ikke ville ha like kjoler, men vi ville helst ha kjoler som passet godt sammen. Etter noen runder i noen bruktbutikker og på Finn og Tise, kom vi tilfeldigvis og heldigvis over Sadoni, som drives av en utrolig dyktig norsk designer som nå holder til i Nydalen. For en lettelse og en glede! Vi fant begge kjolene våre der, da var det vel seks uker igjen til bryllupet. De passet så fint sammen også, selv om de var ulike. De var klare fra skredderen to dager før avreise til Hellas. Helt perfekt!

Da vi skulle velge fotograf, tok vi kontakt med Dimitris Balaskas som hadde tatt bilder bryllupet til søsteren til Kristina 15 år før. Han gjorde egentlig ikke bryllup lenger, men syntes henvendelsen var så hyggelig at han likevel sa ja. Stilen er dokumentarisk, og han og med-fotografen Epi Papapetridou var til stede fra start til klokken fire om morgenen. Vi ville fange øyeblikkene, og la lite vekt på de oppstilte bildene. Det ble naturlig, lite tilgjort og journalistisk i tilnærmingen. 

Meld deg på ELLEs nyhetsbrev!