Kultur

12. mars, 2020

Anna Skavlan: Da jeg prøvde meg på en Kendall Jenner

Anna Skavlan skriver om hvordan hennes alter ego sørget for antrekksbom på den røde løperen. Les hennes månedlige ELLE-spalte her!

Alle har en fantasiversjon av seg selv, en bedre halvdel. En som faktisk har lest alle bøkene du sier du har lest, trener hver dag før jobb og ser bra ut med hatt.

Denne ideen kan være så utviklet og tydelig i hodet at det hender man til og med kjøper et plagg – eller en hatt – til sitt alter ego, i tro om at man én dag faktisk blir den personen.

Fantasiutgaven av meg har lest Ulysses og Infinite Jest, drar på spinning fire ganger i uken, betaler alle regninger ved forfall og er den best kledde på de utallige glamorøse festene hun drar på. (Hun kler hatt også.) Når jeg drar på fest er det ofte i dress, eller en kjole som hvisker i stedet for å rope. Men ikke fantasi-Anna. Hun ankommer festen i noe høyrøstet og sexy, med en nonchalans som sier hun drar på disse festene litt for ofte, men fortsatt er villig til å gjøre en kvikk, uforglemmelig opptreden.

Flere spalter fra Anna Skavlan: Anna Skavlan om maratonen mot voksenlivet

Kendall-feber

Jeg så et bilde av Kendall Jenner på rød løper i Cannes, hvor hun hadde på seg en gjennomsiktig grønn kjole, ikke ulik
noe fantasi-Anna ville gått med. Det var ikke så mye en kjole som en hinne av grønne, glitrende diamanter på en kropp som kunne vært hugget av Michelangelo. Det bildet var akkurat slik jeg så for meg at jeg burde være. Jeg ville ha samme selvsikkerhet og selvbilde som en som lar seg bli fotografert med blitz i en gjennomsiktig kjole.

Like etter jeg hadde siklet over Kendalls antrekk og selvsikkerhet, kom invitasjonen til ELLEs årlige sommerfest. Jeg var på det tidspunktet i Los Angeles, en by som også inspirerer min bedre halvdel – hun som gjør yoga i førti varmegrader og drikker smoothier hvis navn hun ikke kan uttale. Det var sikkert en kombinasjon av LA-feromonene og Kendall-feberen som fikk meg til å bestemme at det var på tide å omfavne sexy, selvsikre fantasi-Anna. Jeg hadde en perfekt plattform hun kunne debutere på i tillegg.

Jeg dro på Reformation på Melrose Avenue, en butikk og et nabolag bygget på idealidentiteter.

«I need a dress that makes me feel like Kendall Jenner in Cannes,» sa jeg til den solbrune butikkmedarbeideren som sikkert gjør masse varme-yoga.

«Oh my god! The green dress, right? I ́ve got just what you need!»

Hennes umiddelbare gjenkjenning av kjolen forsikret meg om at jeg hadde valgt riktig inspirasjon. Inne i prøverommet fikk jeg et utvalg kjoler som til sammen var nok tekstil til å lage én kjole til mitt vanlige jeg. Jeg frøs bare av å se på dem. Men valget var allerede tatt: Fantasi-Anna trenger ikke være en fantasi. Dette ble bekreftet av salgsdamen som overøste meg med en parade av LA-adjektiver som «awesome», «fire» og «vibes».

Den svarte kjolen

Valget falt på en stram, knelang svart kjole med tykke stropper. At jeg kjøpte en kjole som viste en antydning til hud og fasongen på brystet mitt var et stort nok steg for meg den dagen – mer utfordrende lengde og farge måtte vente. Men i det veldig behagelig belyste prøverommet så jeg min bedre halvdel i speilet; en mystisk, statuesque skikkelse som inspirerer kvinner og knuser mannehjerter. Jeg tror faktisk jeg til og med klappet.

Jeg begynte dog å tvile på valget da jeg kom tilbake til Norge og LA-filteret var borte. Kjolen var ikke like magisk så fort jeg så meg selv i speilet hjemme hos foreldrene mine i Oslo – 8500 kilometer fra det halvmørke prøverommet og selgeren som påstod hun ikke så forskjell på meg og Kendall Jenner. Moren min så forskjellen, og spurte om jeg kanskje ville ha en jakke over.

Men jeg skulle ikke gi opp fantasien av meg selv som en sexy, selvsikker kvinne – og den svarte kjolen var det eneste beviset jeg hadde på at jeg kunne være det.

ELLEs årlige sommerfest

På festen, som det året fant sted på en restaurant på Aker Brygge, passet jeg godt inn i samlingen av sexy kjoler. Men tilhørigheten stoppet der. Jeg hadde glemt at jeg ikke blir brun, så med min hudfarge opp mot kjolen så jeg ut som et svart-hvitt-fotografi på en Technicolor- fest. Jeg glemte også at selv om jeg genetisk er veldig smal, er jeg samtidig robbet for kvinnelige former. Om Kendalls kropp er formet av Michelangelo, er min formet av Giacometti. Da jeg gjorde min entré på Aker Brygge, så jeg ut som et utropstegn i en dyr kjole.

Ikke bare så jeg ut som et utropstegn, jeg følte meg som det også.

Under hilserunden ble flere luft-kyss etterfulgt av «Oi, se du har tatt på deg kjole!». Selvfølgelig ikke ment som noe negativt, mer en observasjon på at jeg ikke liknet på meg selv. Sammen med mangelen på brunfarge og centimeter rundt rumpa, hadde jeg også glemt at jeg er den eneste som faktisk kjenner fantasi-Anna. Selv om jeg har bygget opp en omfattende idé av et alter ego over mange år, er hun ikke noe mer enn en fremmed for alle andre. Fantasi-Anna hadde stormet fram, mens vanlige Anna, med astma, løp andpusten etter, desperat for å ikke bli glemt igjen. Det tok omtrent 35 minutter før jeg tok meg igjen.

Fantasi-Anna

Moren min mistenkte at dette ville skje, og hadde tvunget meg til å ta med en silkeskjorte jeg kunne ha over kjolen, og et par lave sko jeg kunne danse i. Jeg måtte akseptere nederlaget – jeg er ikke Kendall Jenner. Den veltrente damen som solgte meg kjolen, er bare veldig flink til å gjøre jobben sin. Med skjorten over skuldrene og flate sko, innrømte jeg hvor ukomfortabel jeg faktisk var i fantasi-Annas antrekk. Vi er tross alt to helt forskjellige personer. Hun måtte takke for seg den kvelden, slik at jeg faktisk kunne ha det gøy. Riktig nok var hun tro mot sin karakter og gjorde en kvikk, men uforglemmelig opptreden på festen.

Bildene av meg i min svarte kjole finnes fortsatt på internett, og minner meg på at jeg ikke er like komfortabel og selvsikker i stramme kjoler som verdens best betalte modell er. Men kjolen henger fortsatt i skapet mitt, i håp om jeg kanskje én dag kan bli det.

Relatert

Les også