Denne uken har fredagsjenta byttet navn til gressenka.
Den siste perioden har jeg fått prøve meg som gressenke. Sebastian har hatt jobb etter ørene, og vært mye borte på jobbreiser. Som dere kanskje vet har vi tre barn. Noelle på tre og et halvt, Bailey på snart to år, og Penelope på tre måneder. Når det har kokt som mest og den ene skal ammes, den andre har en bæsjebleie og den tredje vil pusle puslespill, har jeg mildt sagt ikke strukket til. Corona-vaksine dose to, feber hos samtlige, biopsi av livmorhalsen og fuck, jeg jeg er tom for bleier har ikke akkurat gjort ting lettere.
Le og gråte – gjerne samtidig
Nå må dere vente litt, er setningen jeg har brukt aller mest den siste tiden. For med tre små som alle har hver sine behov, er det rett og slett umulig hjelpe alle samtidig. For som regel skjer gjerne alt på en og samme gang. Når man ikke vet om man skal le eller gråte har jeg erfart at det beste er å gjøre begge deler. Gjerne samtidig. Kort oppsummert har det vært: raske løsninger til middag, mer skjermtid, mye venting og bestikkelser med is. Survival of the mom with the most ice creams!
Jeg har aldri jobbet på kundeservice, men jeg kan se for meg at situasjonen hjemme den siste tiden har minnet om når verdens mest utålmodige kunder ringer en person som er på dårlig kundeservice. Hvor begge partene mener de har rett. Vi har et godt nettverk rundt oss, og jeg har heldigvis hatt ekstremt god hjelp av familie, venner og en barnevakt når jeg har trengt det som mest. Helt fra jeg var tre år og begynte med jeg vil gjøre selv har jeg egentlig bare vært sånn. Jeg liker å få til ting på egen hånd, og den mestringsfølelsen jeg har fått av å hente i barnehagen, ordne middag, bade og legge alle tre barna kan jeg leve lenge på. Samtidig lever jeg vel lenger, dersom jeg får litt hjelp, for av og til har det føltes ut som jeg er midt i The Hunger Games.
Leverpostei, som egentlig betyr brunost
Når alle tre har sovnet, og det er helt stille i huset, er det eneste jeg hører den lille stemmen i hodet mitt som forteller meg hvordan jeg kunne håndtert situasjonen bedre da barna sa at de ville ha syltetøy på brødskiva, men mente leverpostei, som egentlig betyr brunost. Den dårlige samvittigheten kommer snikende. Dårlig samvittighet for å være for streng, for å gi for mye etter, at man ikke lager all mat helt fra bunn, at de er lenge i barnehagen, at jeg ikke engasjerer meg i alle historiene de forteller, at jeg er dårlig på å leke osv. Går det egentlig an å være foreldre uten å få dårlig samvittighet?
Jeg tenker på hvordan eldstemann fikk ha meg helt for seg selv første tiden av livet sitt, og at jeg gjerne vil være like tilstede som jeg var den gangen for de alle sammen nå. Sannheten er jo det at jeg er bare én, og de er tre. Det sier seg jo egentlig selv at jeg ikke kommer til å strekke til. Samtidig, da jeg hadde bare en, syns jeg det til tider var overveldende. Alt var nytt og alt måtte læres. Nå som jeg har tre, er alenetid med en av dem – skikkelig kosetid. Da vet jeg at Sebastian har de to andre, og mest sannsynlig har det mer hektisk enn meg. Da vi hadde en, syns jeg det hektiske var å være alene med henne. Den tanken har slått meg litt i det siste. Tenk om vi kunne gått gjennom livet med de samme referansene og erfaringene vi sitter igjen med til slutt.
Som vonde hæler den sjette timen på dansegulvet
Jeg hater å ha dårlig samvittighet! Det er litt som å ha på vonde høye hæler på den sjette timen på dansegulvet. Det gnager og overtar alle andre følelser. Sannheten er at mye av den dårlige samvittigheten kommer av ting man egentlig ikke kan noe for, og man kan ikke være flere steder på en gang. Spesielt etter jeg ble mamma føler jeg meg som en elendig venninne, kjæreste, familiemedlem og mamma. Og jeg vet vi er flere som føler det samme.
Selv om jeg kaster stein i glasshus nå, vil oppfordre alle til å legge den dårlige samvittigheten litt på hylla. Det er en følelse vi skal ha når vi har gjort noe galt vi må si unnskyld for, ikke fordi vi ikke klarte å både hente tidlig i barnehagen, grunnet overtid på jobben.
Gressenka gleder seg hvert fall til en barnefri kveld, og når jeg først har dratt hjemmefra, får ikke Sebastian, besteforeldre, barnevaktene eller barna mine det verken noe bedre eller verre av at jeg sitter et annet sted med dårlig samvittighet. Eneste som skjer er at jeg får en halvveis kveld, med hodebry og klump i magen. Så neste gang jeg er alene med alle tre, setter på tv istedenfor å leke rollespill, eller bestemmer meg for å dra en tur ut for å koble av og være litt meg, så skal ikke den dårlige samvittigheten få være med i veska. Det eneste som potensielt skal få ødelegge kvelden er et par høye hæler etter mange timer på dansegulvet.
Ha en fin helg!
