Hva jeg lærte av det kollektive internettdrapet på And Just Like That

I skrivende stund veksler jeg mellom å gi etter for fristelsen om å logge inn på HBO Max og se den aller siste episoden av And Just Like That, eller å logge av internett for alltid og leve lykkelig uvitende om hvordan dette er i ferd med å ta slutt.

Det uunngåelige har skjedd: Serien internett har elsket å hate har kommet til veis ende. Og ikke for å dra inn ordtak her nå, men jo – la meg dra inn et ordtak, for det sies at «den man elsker, tukter man.». 

Og som vi har tuktet.

It isn't love, it isn't hate, it's just indifference

For det motsatte av kjærlighet, er ikke hat – det er likegyldighet (som Taylor Swift en gang sang). Og enten du har fulgt serien religiøst, uke etter uke (delvis med ansiktet most inn i en pute i et slags epileptisk anfall av cringe) eller tatt et nærmest politisk standpunkt om ikke å se en eneste episode i ren protest, så har du med stor sannsynlighet ikke vært likegyldig. 

Og kanskje ville likegyldighet vært mye å be om, for er det én ting som – hvis det noen gang fantes tvil – er klinkende klart, så er det faktum at dette universet er langt mer enn en TV-serie. Det er en bevegelse, en identitetsmarkør, og det er personlig. 

Here we go ... again

La meg oppsummere noen av høydepunktene (også kjent som øyeblikk der manusforfatterne forble i det jeg på Westerdals lærte å omtale som «ja, og»-fasen, der alle ideer er gode og kritikk er fienden) fra de tre sesongene av And Just Like That …

Big døde. Carrie fikk en ny hofte, og tisset i en flaske. Hun hadde en woke-podcast, og stalket Natasha Naginsky – igjen. Hun ga Aidan en ny sjanse, men han klarte ikke å gi henne det hun trengte, og ikke hun til ham – igjen. Hun ble venn med hele to naboer, og hun møtte Gloria Steinem. Hun ga slipp på hjemmet sitt, men ikke seg selv. Hun måtte forsvare a woman's right to shoes – igjen, og hun flyttet perspektiv fra I til she, fra virkelighet til fiksjon. 

There were signs ...

Miranda utviklet et alkoholproblem, skiftet retning i karrieren, og ikke minst; kom ut av skapet – men ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. 

Og til alle som synes dette kom som et stort sjokk, så anbefaler jeg å se den originale serien én gang til. There were signs. Jeg vil også bruke anledningen til å trekke fram Miranda's Shakespearianske ord etter Steves utroskap i den første filmen: «You broke us, what we had is broken. I changed who I was for you.». Mike drop. Igjen: There were signs. 

La oss ikke glemme at vi har å gjøre med en kvinne som en gang i tiden måtte få profesjonell hjelp til å håndtere sine følelser rundt det faktum at ingen av venninnene ville ha trekant med henne. Eller da Carrie delte at hun hadde et crush på Aiden (utenfor The Magnolia Bakery, sesong 3, episode 5), og Miranda svarte at hun ikke husket sist hun hadde et crush, og Carrie måtte minne henne på den daværende kjæresten, Steve ...:

Miranda: «Oh, God, right. I forgot about my boyfriend. Is that normal?». 

Jeg gjentar: There were signs. Og justice for Syd. Dere vet; daten sjefen hennes satt opp da han trodde hun var lesbisk? Syd, Che, Joy – aner vi et mønster?

Che. Hva skal man si: Tre bokstaver, mange følelser. Men livet er fullt av utrolig irriterende mennesker, og det samme gjelder for høyst elskede TV-serier, og jeg nevner i fleng: Emily i Friends, Oliver i The OC, eller Prince Joffrey og Ramsay Bolton i Game of Thrones. Vi tror vi vil ha drama, men vi vil ikke ha det, og vi blir letta når de dør, legges inn, eller drar tilbake til London. 

– Å hate på Lily er litt som å hate på dama typen din var utro med – det var aldri hennes skyld. 

Charlotte åpnet første sesong av And Just Like That med et noe stramt fjes, og folk hadde meninger. Og selv om skuespiller Kristin Davies på ingen måte trenger å justere på så mye som et hårstrå, kunne dette vært avskrevet som method acting. For uten å ha sett en eneste episode av Real Housewives of New York (og jeg skammer meg) så tør jeg tippe at et slikt stramt fjes er temmelig gjengs for en housewife på Upper East Side. 

Vi får se Charlotte leve livet hun alltid har drømt om, som mor. Og selv om jeg river meg i håret over verdifull TV-tid som kastes bort på meningsløse storylines om de utrolig irriterende barna hennes, så jatter jeg med, som en god venn bør.

Rose er Rock – love that for them, og Lily stakkars er forevig svartelistet etter hun gjemte Carries telefon i den dumme, glitrende cupcake-veska si og gjorde seg medskyldig i Mr. Bigs Runaway Bride- moment (Sex and the City: The Movie). She can never win. Men å hate på Lily er litt som å hate på dama typen din var utro med – det var aldri hennes skyld. 

Vi fikk også et gledelig gjensyn med drunk Charlotte og nude Harry (and his … Larry? Harrys edle deler fikk aldri et navn. Det var forbeholdt Schooner og Rebecca). Ikke minst har jeg satt stor pris på Charlottes comeback som prima gallerina. 

Jeg elsker Seema, jeg har ingenting å utsette på henne. Og LTW høres ut som noe dyrt og mektig – så mektig at faren hennes kan dø, gjenoppstå, og deretter dø igjen. Applaus. 

Alt var bedre før?

Og ja, And Just Like That er glamorøst. Lyssettingen alene kan sørge for et facelift Kris Jenner verdig uten så mye som et stikk. Og ja, det er til tider slapstick-aktig, inkonsekvent, overspilte punch lines, og syltynne plot (som da Charlottes hund ble kansellert). Og ja, det var beroligende å høre Carries voice-over fortelle meg hva jeg skulle føle i den gitte situasjonen, sammenlignet med And Just Like That hvor jeg må tenke og analysere selv – hvem vil det liksom? Og helt enig, det var noe dokumentarisk, gritty og indie-aktig over den originale serien, som får meg til å sukke og si at “alt var bedre før”. 

Dere husker «før»? Da «the new Donald Trump» var ansett som noe positivt og ikke et varsel om en naturkatastrofe? Eller den mannlige kunstneren som filmet jenter under sex uten samtykke (sesong 1, episode 2: Models and Mortals)? Og la meg ikke en gang gå inn på episoden ved navn Cock-a-Dodle-Doo! (sesong 3, episode 18). 

Sex and the City kom inn i livet mitt som en åpenbaring mens jeg fortsatt gikk på barneskolen. I mange år ville jeg sikkert oppgitt den berømte «skoboksen» som eiendelen jeg ville reddet ut i tilfelle brann. Jeg husker den aller siste episoden av den originale serien og Oprah-intervjuet som naturligvis akkompagnerte den – helt i tiden, selvfølgelig. Jeg så begge filmene – og jeg anerkjenner dem – på premieredatoene på Gimle kino, og gispet høylytt i sjokk da Carrie kysset Aidan i Abu Dhabi (Sex and the City 2). La oss bare si det sånn: Jeg har vært lettet hver gang den mannen har takket for seg. Også nå. 

Les også: 10 ting vi har lært av Sex and the City

La en kvinne leve

Jeg har elsket denne serien. Den ga meg noe å se fram til. Som at jeg en dag skulle eie min egen leilighet og finansiere dette med noe så delulu som å skrive. Og ha venner som nærmeste allierte, eller sjelevenner, om du vil. Og jeg drømte om Manolo’s. Jeg manifesterte. Jeg blakka meg. 

Er det én ting denne serien har lært meg, både da og nå, så er det at livet konstant er i utvikling. Det er ikke over etter 30, og definitivt (åpenbart) ikke etter 50. 

Dette er på ingen måte en forsvarstale for And Just Like That, men jo … det er liksom det. For som Michael Patrick King tidligere har uttalt, var man ansett som spedalsk dersom man som kvinne i 30-årene ikke var gift eller hadde barn, da serien så dagens lys for 27 år siden, og at den virkelige arven etter Sex and the City er «budskapet om individet kontra samfunnet: Vær deg selv, i stedet for å være det de forteller deg at du skal være.». 

Og er det noe vi som samfunn fortsatt gjør, så er det å begrense kvinners handlingsrom. Enten det er fiktive karakterer i en TV-serie, dansende statsministre, «don’t be too fat, don’t be too thin – be a lady, they said», bla bla bla … Denne talen overlater jeg å skrive til en tekstforfatter i et reklamebyrå (eller Camille Rainville, Girls Girls Girls Magazine, 2020).

Så jeg velger å tåle og applaudere disse kvinnene, også i dette kapittelet av livet, og ikke minst: Omfavne hva de ønsker å fortelle oss, fremfor hvordan de gjør det. 

La en kvinne leve, og la det kollektive internettdrapet på And Just Like That minne oss på hvorfor vi fortsatt har en lang vei å gå.

Les også: And Just Like That ... var det over