And Just Like That ... var det over

I Desember 2021, midt i mørketid og pandemi, fikk vi et gledelig gjensyn med tre av våre fire fiktive bestevenninner, 17 år senere (eller 11, om man regner filmene). Sex and the City har samlet kvinner (og menn) på tvers av generasjoner, sprengt grenser, bygget fellesskap, konfrontert fordommer og ikke minst inspirert oss, både estetisk og filosofisk, i nærmere 27 år. Tanken på å få sitte rundt bordet med våre kjære venner, om så bare for én siste gang, var i mange år utopisk. 

Det ble tre sesonger. Dog uten Samantha, men ingen kan si at det ble mindre folksomt av den grunn – til tider var det til og med for folksomt (vi hadde virkelig ikke trengt å bli kjent med barna deres). Denne uka får vi siste punktum for dette kapittelet av livene til Carrie, Miranda og Charlotte – og for et kapittel And Just Like That ... har vært. 

ELLE var til stede i Paris i anledning premieren på tredje (og siste) sesong av And Just Like That, og fikk en prat med Sarah Jessica Parker, Cynthia Nixon, Sarita Choudhury, Nicole Ari Parker, og ikke minst Michael Patrick King. 

– Jeg tror det ville vært umulig at det ikke påvirket livene våre på et eller annet vis

Cynthia Nixon: – Jeg føler at den originale serien – og denne også – handler om en gruppe kvinner som er veldig forskjellige. De har ulike livserfaringer, og noen ganger veldig ulike syn på livet. Men hengivenheten og lojaliteten de har til hverandre, er noe det aldri stilles spørsmål ved. Og jeg opplever at alle disse kvinnene, til tross for at de nå er i 50-årene, fortsetter å utforske livet. Og at de har motet og styrken til å gjøre det fordi vi vet at de vet at de alltid har støtte gjennom vennskap.

Like fullt som en kjærlighetshistorie om vennskap, er serien også en hyllest til mote, og i likhet med generasjoner av kvinner som har fulgt dette universet gjennom flere tiår av power dressing, Manolo Blahniks, tyllskjørt og millefeuille, og latt seg inspirere, gjelder dette også for seriens store stjerner. 

Sarah Jessica Parker: – Jeg tror det ville vært umulig at det ikke påvirket livene våre på et eller annet vis, og i mitt tilfelle har denne serien vært den største masterclassen noensinne i hva det virkelig betyr i praksis å skape et vakkert plagg; tiden, dedikasjonen, detaljene, kunnskapen. Det å ha møtt og jobbet med så mange designere, både nye og etablerte, har gjort meg enormt takknemlig for de talentfulle menneskene vi har fått jobbe med gjennom alle disse årene. Og ikke minst hvor utrolig heldig jeg har vært som har fått låne så mange vakre ting og gått i så mange ekstraordinære par sko.

For Sarita Choudhury har Seema både utfordret henne, men også åpnet øynene hennes for hvilket imponerende håndverk som ligger bak karakterens power dressing, med trykket på power. 

Sarita Choudhury: – Seema kler seg veldig annerledes enn jeg, selv om jeg elsker stilen hennes. Men for det første: Jeg har ikke råd til den, og for det andre: Jeg hadde ikke klart å bære det, rett og slett fordi det veier så mye! Du vet … Øredobbene veier mye og veskene er nærmest umulig å åpne.

Kristin Davies: – Jeg vil si at jeg var en nybegynner i motens verden da jeg ble en del av denne serien på 90-tallet, men gjennom Sex and the City fikk vi muligheten til og gleden av å skape en karakter gjennom mote i samarbeid med våre kostymedesignere, noe som lærte meg mye om hvordan man kan bruke klær som uttrykk. Tidligere var jeg nok alltid redd for at moten skulle «bære meg», i stedet for omvendt.Cynthia Nixon gir uttrykk for at hun kan relatere til dette.

 – Du ikke er en kleshenger som skal vise fram klærne, klærne skal vise fram deg.

CN: – Vel, for å snakke om utgangspunkt, så kan man se på det som at: Hvis Sarah Jessica var i toppetasjen, og Kristin var i første etasje, så var jeg i kjelleren, når det kom til kunnskap om mote.

– Men jeg vil virkelig si noe relatert til det Kristin sa: At kostymene våre alltid var en kombinasjon av både high fashion, men også masse … du vet, et plagg til fem dollar, eller 25 dollar. Og det våre kostymedesignere lærte oss var nettopp det – at du ikke er en kleshenger som skal vise fram klærne, klærne skal vise fram deg. Og at man ikke skal være redd for å leke. Du skal ikke være redd for å kombinere dyrt og billig og gjøre det til ditt eget.

Denne såkalte «oppskriften» vil for alltid stå igjen som en av seriens viktigste leksjoner om mote og stil, eller som Carrie Bradshaw så klokt sa det: «I needed to buy a five dollar dress to go with my five hundred dollar shoes.».

Nicole Ari Parker: – Vel, denne serien har lært meg mye om kvinner som virkelig forplikter seg til sin stil. Du vet, vi kjenner alle den typen, som når de åpner veska så er lommeboka fin, solbrillene er fine, nøkkelringen er fin, selv mobildekslet – og Lisa Todd Wexley er en av de kvinnene. Så det jeg har lært av å være med disse vakre kvinnene i dette universet, og som jeg har tatt med inn i mitt eget liv, er at jeg faktisk bestemmer meg for å bære den kjolen – jeg sparer den ikke lenger til en anledning. Nå kler jeg meg i det jeg faktisk vil ha på meg, uansett anledning.

Scenen som forandret alt

Sex and the City hadde premiere på HBO i 1998, og var basert på Candace Bushnells bok med samme navn, som skildret dating, sex, kultur og kjærlighet i New York på 90-tallet. Da Sarah Jessica Parker leste manus for første gang, var det én spesifikk scene som var avgjørende for at hun takket ja til en av tidenes mest ikoniske roller.

SJP: – Jeg hadde aldri lest et manus, for noen som helst kvinne på skjermen, som tenkte på samme måte som henne, eller var nysgjerrig på samme måte som henne, eller hadde et profesjonelt liv som handlet om å dokumentere seksualpolitikk, kvinners liv og relasjoner, og de intime aspektene av vennskap mellom kvinner, så det resonnerte med meg helt fra start. Og den andre tingen, som var avgjørende, var den aller siste siden av manus, den siste scenen i piloten der Carrie spør denne mannen, senere kjent som Mr. Big, om han noen gang har vært forelsket, og han svarer det famøse «abso-fuckin’-lutely», hvor hun snur seg og kamera fryser på ansiktet hennes – og dette er skrevet akkurat i manus, som det ser ut på skjermen – men da jeg leste dette, så skjønte jeg at «wow, her er det mye å fortelle». Det føltes som noe veldig interessant.

Kristin Davies, kjent som Charlotte, lanserte podkasten Are you a Charlotte? tidligere i år, der hun tar for seg episode for episode av Sex and the City i kronologisk rekkefølge, og reflekterer – både med selskap av gjester og alene – over seriens mange temaer, de ulike karakterens reise og etterlatte inntrykk. 

KD: – Det har vært fascinerende å se det igjen etter alle disse årene. Blant annet er jeg overrasket over at serien var mye bedre fra første sesong enn hva jeg husker. Mitt minne var at det tok lengre tid å finne ut av karakterene enn hva det ser ut til – og på mange måter stemmer nok dette – men som en seer så har jeg virkelig kost meg. Serien har også forandret seg mye gjennom årene, noe jeg kanskje ikke hadde tenkt over før jeg så det på nytt nå. Første sesong er ganske mørk – bokstavelig talt – man kan nesten ikke se oss. Men også at vi gjorde noen ganske sjokkerende ting, ikke nødvendigvis vi fire, men karakterene rundt oss – spesielt mennene.

I podkasten har Davies blant annet trukket fram andre episode fra første sesong, Models and Mortals, der kunstneren Barkley filmer kvinner han ligger med uten deres samtykke. 

KD: – Og det ga meg «the ick». Men det var visstnok realistisk, og jeg har også snakket med Candace om dette (journ.anm, Bushnell, som skrev spaltene og boka serien er basert på), og hun fortalte at alle karakterer og historier var basert på virkelighet og dette miljøet i New York som hun var en del av.

Regissør, manusforfatter og produsent Michael Patrick King er mannen som har skrevet historien som vi i dag kjenner som Sex and the City og And Just Like That og dermed ekspandert universet Bushnell etablerte på 90-tallet.

MPK: – Det har vært en gave å få muligheten til å fortsette å skrive for karakterer du har skrevet for i 27 år. Det å ta Carrie Bradshaw, Charlotte York og Miranda Hobbes fra single og i 30-årene til der de befinner seg i livet nå, det er en sjelden mulighet for en TV-serie. Men det er også den største utfordringen, for hvordan holder man dem levende, hvordan skal de vokse og utvikle seg, hvordan holde dem relevante og utfordre dem. Og dette handler aldri om skuespillerne, de er enestående, dette handler om manus. Hva kan jeg gi dem å spille på?

– Vi er ikke som Nebraska – livet er ikke flatt. Vi er mer som San Francisco – livet går opp og ned

En av karakterene som har gjennomgått den kanskje største livsforandringen fra Sex and the City til And Just Like That, er Miranda Hobbes – og fansen har ikke latt dette gå forbi i stillhet. Likevel mener skuespiller Cynthia Nixon at det er viktig å fortelle historier om kvinner som utfordrer oss.

Cynthia Nixon: – Det er en slags ond sirkel, fordi vi har ikke mange TV-serier om kvinner i 50-årene, fordi vi ofte anser denne gruppen mennesker som etablert, og deres liv som satt og kanskje til og med kjedelige, men nettopp fordi vi har denne antagelsen, så skrives det heller ikke så mye for TV og film om denne gruppen kvinner. Men én av de virkelig gode tingene med denne serien er at selv om vi ser helt fantastiske ut, med klær, styling, perfekt lyssetting og hele pakka, så ser man også at disse karakterene har sine utfordringer, og at de fortsatt har flere kapitler igjen å skrive, enten det handler om deres romantiske eller profesjonelle liv. Og for Miranda sin del så har hun hatt – dersom du teller med hennes utfordringer med alkohol – tre store utfordringer: Hun bestemte seg for at retningen karrieren hennes hadde tatt – som har vært en så sentral del av livet hennes – var noe hun ønsket å forandre, og at ekteskapet hennes, som også hadde fungert i lang tid, ikke lenger fungerte, og at hun ikke kunne forbli gift kun for å unngå å såre ektemannens følelser. Det er en metafor for at livet kan by på store forandringer og forstyrrelser, og jeg tror det er noe av det viktigste med å fortelle historier om kvinner i denne alderen. Vi er ikke som Nebraska – livet er ikke flatt. Vi er mer som San Francisco – livet går opp og ned.

Cynthia Nixon forteller at valget om å ta Miranda inn i neste kapittel av livet (les: og ut av skapet) var ukomplisert.

CN: – Det var tydelig for meg at serien ikke kunne forbli en fortelling om fire hvite kvinner, det var på høy tid å utvide dette universet og dets perspektiv, så det var det første jeg var nysgjerrig på da vi skulle ta fatt på deres neste kapittel gjennom And Just Like That. Men når det gjelder Mirandas reise, hennes seksualitet og karriere, så syntes jeg det var spennende. Vi visste at vi ville inkludere flere queer karakterer, så det føltes som noe helt naturlig. Jeg tror Michael Patrick King og jeg hadde en eller to samtaler i forkant, der han sa at «vi kommer til å skrive inn flere skeive karakterer, vil du at Miranda skal være en av dem?», og jeg svarte «ja, hvorfor ikke? Det høres interessant ut».

ELLE: – Så enkelt og greit?

CN: – Det var en samtale på to minutter. Så enkelt og greit!

–  Vær deg selv, i stedet for å være det de forteller deg at du skal være

Vi har fulgt våre anti-heltinner fra 30-årene til 50-årene, fra det analoge til det digitale. Men selv i et univers som har beveget seg over så mange tiår, hva forblir det samme?

MPK: – Det som aldri vil forandre seg, er at dette er en historie om mennesker, og de er feilbarlige, men de har fortsatt håp og store drømmer for livene sine. Det er fortsatt universelt for serien: Hvordan realisere den versjonen av deg selv som du drømmer om å være? Det er det som gjør denne serien spennende, og det å skrive om deres historier og liv har alltid handlet om å utvikle deres aller viktigste og mest essensielle relasjon – den de har med seg selv.

MPK: – Den største arven etter Sex and The City og And Just Like That-universet er budskapet om individet kontra samfunnet: Vær deg selv, i stedet for å være det de forteller deg at du skal være.