– Det er nå vi må ta et standpunkt for planeten
ELLE ser nærmere på planetens forfatning og den avgjørende rollen kvinner spiller i utfallet.
Skogbranner, orkaner, flom og hetebølger. De siste årene har vi sett en skremmende økning av naturkatastrofer, og med mørke spådommer for framtiden er det umulig å ikke stille spørsmål ved alvoret av global oppvarming.
Fra de utrettelige kvinnene som leder klimatiltak over hele verden, til de inspirerende ideene som allerede utfolder seg – det er nå vi må ta et standpunkt for planeten.
Skuepiller i kampen mot klimakrisen!
Statusrapport: Verden 2020
Bildene vi ser av klimaforandringer er som tatt ut av en science fiction-film fra Hollywood: Ville skogbranner som sluker en hel fotballbane på et sekund. Flommer som kan utslette en hel by og en himmel så full av forurensning at barn må ha på masker når de beveger seg utendørs.
Bare at dette ikke er noen Hollywood-film. Dette er virkeligheten – og noen av disse bildene dokumenterer mitt eget liv. I oktober da «the Tick Fire» brøt ut i Los Angeles, var jeg vitne til hvordan asken drev forbi min egen veranda. Lukten av brent skog blandet med noe kjemisk – forkullet plast fra våre hjem, biler og alt hva brannen hadde slukt. Min sønns barnehage, som er en utebarnehage, ble stengt grunnet den dårlige luften. Det var ikke den første, og garantert heller ikke den siste gangen. California har vært utsatt for de dødeligste og mest ødeleggende skogbrannene i sin historie i 2017 og 2018, og det blir bare verre. Dersom man analyserer miljødata fra de siste 30 årene, anslår forskere at over de neste 20 årene vil gjennomsnittet av brente arealer øke med 500 prosent i så mange som 11 av statene i USA.
Så hvordan kom vi hit? Gjennom framgang, ironisk nok. For hvert vidunder industrialiseringen har gitt oss – muligheten til å masseprodusere klær; å fly fra India til Australia på en dag; å få sjampo på døra innen 24 timer – så har den også hatt sin grusomme pris. Jordkloden er nå én grad varmere enn det den var før industrialiseringen. Det høres kanskje lite ut, men resultatet kan være katastrofalt. Havnivået stiger, temperaturen og havets surhet øker og våre muligheter til å dyrke nødvendige næringskilder som hvete, ris og korn blir mindre. Globalt ligger vi an til å øke temperaturen ytterligere to grader innen dette århundret, og det er et såkalt «best- case scenario» dersom vi følger Paris- avtalen fra 2015 om å holde økningen «godt under 2 grader», samtidig som vi «opprettholder innsatsen for å holde det til 1,5 grader».
Dersom disse spådommene føles abstrakte, så er allerede ekstreme værforhold – flom, branner og hetebølger, for å nevne noen – knusende fakta, og det pågår her og nå. Ifølge britiske forskere, skyldes hyppigheten av skogbranner karbonutslipp og andre klimaforandringer. Flammene brenner sterkere og sprer seg raskere. Australias skogbranner har allerede brent ned 10 millioner hektar per dags dato, og er et hjerteskjærende eksempel. Sibir, Sør-Europa, Canada og Skandinavia er også eksempler på områder som trues av lignende skogbranner.
Brutale klimaforandringer
Andre regioner sliter med helt andre utfordringer. Forekomsten av tropiske sykloner, orkaner, flom og stormer øker. Ifølge en studie fra 2018 øker risikoen for flom i Europa, og en stor andel av befolkningen vil påvirkes av dette. Et grovt estimat tilsier at 500 000 til en million europeere forventes å berøres av flom i det framtidige klima. Spesielt Asia vil rammes hardt, og økonomisk sett har de allerede lidd: Vietnam, Myanmar, Filippinene og Thailand er blant de ti landene i verden som har vært mest berørt av klimaforandringer de siste 20 årene, ifølge miljøgruppen Germanwatch.
Og som alltid er utviklingsland generelt sett mer påvirket av klima-forandringer, sammenlignet med industriland. Hetebølgene som herjet over land som Japan og Tyskland forrige sommer, antas å bli et kritisk problem i Afrika. Ifølge the International Panel on Climate Change, vil temperaturen i Sør-Afrika stige til det dobbelte av det globale gjennomsnittet. Undersøkelser viser at kun et fåtall byer i Afrika opplever den ekstreme varmen på nåværende tidspunkt, men dette vil øke drastisk, spesielt i Sør-, Vest- og Nord-Afrika. Innen 2050 vil de mest utsatte byene, med et stort antall innbyggere, være i Vest-Afrika, inklusive Sudan og Egypt.
Brutale klimaforandringer vil forandre våre liv, og kvinner er spesielt sårbare. Faktisk hadde Parisavtalen fra 2015 en egen bestemmelse for å styrke kvinner, som anerkjenner at de uforholdsmessig påvirkes mest. Naturkatastrofer treffer de fattige hardest; et estimat tilsier at 70 prosent av de som lever under fattigdomsgrensen er kvinner. Men dette er bare én beregning av hvorfor kvinner påvirkes mer. Som dr. Maria Neira i Verdens helseorganisasjon sier det: «Kvinner er de siste som drar, alltid.»
Den avgjørende rollen kvinner spiller i utfallet
Når en naturkatastrofe inntreffer, så er det mindre sannsynlig at kvinner vil overleve sammenlignet med menn. Hvorfor? «Fordi kvinner er hjemme,» svarer Neira. «De er mindre sannsynlig til å dra, dersom barna er i fare. De reiser til og med tilbake dersom barna deres er i fare.» Under tsunamien i 2004 var antall menn til kvinner som over- levde 3:1 i Indonesia, Sri Lanka og India. Og dersom de overlever, blir kvinner mer sannsynlig forflyttet; tall fra FN indikerer at 80 % av de som forflyttes som et resultat av klimaforandringer, er kvinner. Som det ser ut nå, vil 21,5 millioner rømme fra sine hjem grunnet plutselige værfarer hvert år. Tallene vokser: I 2018 uttalte the World Bank Projects at tre regioner alene (Latin-Amerika, Afrika sør for Sahara og Sørøst-Asia) vil generere 143 millioner mennesker på flukt innen 2050. For å gjøre saken mer komplisert, vil ingen klimaflyktninger tilbys noe av støtten som ble vedtatt for politiske flyktninger under Flyktning- konvensjonen i 1951.
Karuna Singh, den Kolkata-baserte regionssjefen hos Earth Day Network i Asia, trekker fram nok et forferdelig aspekt ved å forflytte kvinner: «Kvinner vil mer sannsynlig ende opp i menneskehandel dersom de tas ut av hjemmene sine», så vel som å bli utnyttet eller seksuelt misbrukt. Bare en lengre daglig utflukt for å skaffe det mest nødvendige kan eksponere dem for fare. Singh forteller at i landlige India (hvor 60 % av befolkningen bor), er kvinner ofte de som henter vann til familien, og når nærmeste kilde har tørket inn må de gå enda lenger for å finne den neste.
Og det finnes flere eksempler på hvordan kvinner eksponeres for forurensning og dens tilhørende risiko på daglig basis. Et av de mest kritiske som dr. Neira fokuserer på, er luftforurensning. Over hele verden, forteller dr. Neira, finnes det giftstoffer i luften, inkludert PM 2.5 (små partikler som, takket være sin mikroskopiske størrelse, kan trenge dypt inn i lungene og videre inn i blodet), som tar livet av 7 millioner mennesker årlig. Det vil si at 25 % av verdens dødelighetsrate skyldes luftforurensning. Dette assosieres kanskje med et bilde av store fabrikker som pumper svart røyk opp mot himmelen, men småskala forurensning ødelegger også lungene våre.
«Kvinner lager mat over åpen ild og farlige gasser, de puster inn røyk,» forteller dr. Neira. Dette gjelder også deres innsats for å holde hjemmet varmt. Biltrafikk i europeiske byer og kullgruver (som er spesielt utbredt på Balkan), påvirker også luftkvaliteten. Verdens helseorganisasjon har uttalt at dersom forurensningen i europeiske byer ble redusert til et nivå under retningslinjene for anbefalt luftkvalitet, ville mennesker leve lenger. I visse byer, som Bucharest i Romania, ville det utgjøre opptil 2 år. For London anslås det at man kan trekke 2,5 måneder fra livslengden, grunnet forurensning. En ny studie basert på over en halv million nyfødte, kunne bevise at mødre som ble eksponert for luftforurensning fra travle motorveier, hadde større sannsynlighet for å føde undervektige barn. Barn som bor i nærheten av høytrafikkerte veier, er i risikogruppen for å utvikle luftveisproblemer.
Mangelen på myndighet
Dessuten er kvinners myndighet et problem. Det vi si; mangelen på den. Ikke bare er kvinner tøylet av sosiale konvensjoner til å ha mindre beslutningsmakt sammenlignet med menn, de er også underrepresentert blant myndighetene. Den gjennomsnittlige andelen kvinner i nasjonale og globale organisasjoner for klimaforhandlinger er under 30 %. Heldigvis har behovet for å gjøre noe med denne ubalansen blitt anerkjent av FNs mellomstatlige panel for klimaforandringer (IPCC) og FNs klimakonvensjon (UNFCCC), som årlig lanserer en rap- port over kjønnssammensetning (den seneste viser at etter et høydepunkt i 2018, har det sunket igjen i 2019).
For alle de samme grunnene som gjør at kvinner rammes hardere av klimaforandringer, burde de også være ledende i kampen mot. Det at kvinner er nøkkelpersoner i sine lokalsamfunn bevises også i hvordan de mobiliserer for å gjenopprette etter katastrofer. En FN-rapport kan fortelle at «kvinner ofte spiller den viktigste rollen for familie og lokalsamfunn når det skal gjenoppbygges etter en katastrofe. De passer barna, tar den største byrden av ubetalt arbeid for de syke, og er ofte beslutningstakere i forhold til ressurser og investeringer for barna, familier og lokalsamfunnets interesser og velferd».
Lede mot forandring
I mange utviklingsland er kvinner ofte viktige landbruksprodusenter, som sørger for mat til sine familier og til lokalsamfunnet, og som gjenoppbygger landet når det er nødvendig. «Kvinner,» forteller Singh, «er kilder til kunnskap om urfolkets jordbruk, frø og økologisk landbruk.» Noen ganger er det også denne kunnskapen og det beskyttende instinktet som setter kvinner i fare: I Brasil jobber kvinner for å beskytte regnskogen mot ytterligere avskogning, noen ganger på bekostning av egen sikkerhet. Når bonden Maria Marcia de Melo rapporterte kriminelle trehuggere i sitt område, fikk hun ingen svar fra myndighetene, men derimot drapstrusler fra (mest sannsynlig) de samme mennene hun hadde rapportert. «Nå venter jeg på å bli drept,» forteller hun i en film for Human Rights Watch.
Likevel fortsetter kvinner å kjempe over hele verden, til tross for all motgang. «Kvinner har den utrolige evnen til å lede mot forandring, og de leder allerede,» forteller dr. Neira. «Vi er svært pragmatiske og handlingsorienterte.» Hun forteller om hvordan enkeltindivider og miljøgrupper har presset myndighetene til handling ved å opprette klimasøksmål. I desember beordret Nederlands høyesterett myndighetene til å kutte gassutslippene med 25 % fra 1990-nivåene, innen utgangen av 2020. Dette var første gang at en nasjon ble på- lagt av sin domstol å gjøre tiltak mot klimaforandringer. Denne saken har allerede inspirert lignende søksmål mot nasjonale myndigheter i Europa – inkludert Belgia, Frankrike, Irland, Tyskland, Storbritannia, Sveits og Norge, samt People’s Climate Case som føres av mennesker fra ti ulike land, mot EU.
Tydelig tegn på håp
Mer enn noen gang, sier Singh, så lytter de urokkelige myndighetene til allmennheten, som nå er mer klar over klimaforandringene, og som presenterer innovative ideer. I India der halvparten av de 1,3 milliardene av mennesker er yngre enn 25 år gamle, har det «skjedd noe helt enormt» når det gjelder bevissthet rundt klima. De marsjerer hver fredag, akkurat som sine jevnaldrende i Europa. Shenzhen i Kina har 16 000 elektriske busser, og Beijing vil ha 20 000 elektriske taxier på veien innen utgangen av 2020. En pakistansk gruppe med bekymrede mødre kjent som «the Scary Moms», legger nå press på myndighetene for å sørge for at færre foreldre kjører barna til skolen i biler, i det allerede røykkvalte Lahore, og krever at de heller øker tilbudet om skolebusser.
Et tydelig tegn på håp er mobiliseringen av byordførere rundt om i verden. For det er ingen vei utenom dem: Byene produserer estimert 70 % av verdens globale drivhusutslipp, og 70 % av verdens befolkning bor i byer. C40 er et nettverk av mer enn 110 store byer som har sagt seg villig til å implementere de mest ambisiøse målene fra Parisavtalen, uavhengig av hva deres nasjon gjør (eller ikke gjør) på landsnivå. «Ordførere er svært nærme folket,» sier dr. Neira, og poengterer at i oktober i fjor ble 35 byer enige om å redusere PM 2.5 for å kunne sørge for renere luft for de mer enn 140 millionene av mennesker som kaller disse byene for sitt hjem. Så langt ligger København an til å bli verdens første karbonnøytrale by innen 2025. Oslo er verdens første by til å implementere et eget klimabudsjett under statsbudsjettet; målet er å senke utslipp hvert år inntil vi oppnår nullutslipp i 2030. Europeiske storbyer, inkludert London, Paris, Berlin, Stockholm, Milano og Barcelona, har alle ultralave utslippssoner for å takle luftforurensning og redusere transport-utslipp.
Kollektivt kan individer konkurrere med musklene til en hel by. Vi har alle muligheten til å ta valg i våre daglige liv som kan forsinke klimaforandringene. Et av dem er hva vi spiser: Flere mennesker enn noen gang spiser nå vegansk (i det minste delvis) for å redusere avhengigheten av kjøttindustrien, en av verdens ledende innen forurensning. Island kunne rapportere en økning i salg av plantebasert mat med 10 % det siste året, og et trekk som ville vært utenkelig for 20 år siden, er de veganske tilbudene fra fast food-kjeder som McDonald’s og Burger King.
Grunn til bekymring
Bruken av fornybar energi, spesielt billig solkraft, øker over hele verden. Prosjekter innen solkraft, vindkraft og vannkraft etableres i rekordfart. Fabrikker og bedrifter skaper en solkraft-boom, men private hjem spiller også en viktig rolle. Antallet hjem med solcellepanel er forventet å mer enn doble seg. Innen 2024 anslås det å være 100 millioner solcelletak, med sterkest vekst i Australia, Belgia, Nederland og California. En ny statlig lov pålegger at innen 2045 skal California kun bruke ren elektrisitet.
Uansett hvor vi befinner oss vil det være grunn til bekymring for at klimaforandringer, dersom det ikke allerede har truffet oss, kan banke på døra. Jeg tenker på min bror som fikk 15 minutter til å evakuere leiligheten sin da The Thomas Fire i 2017 omringet ham. Når neste brann inntreffer, er det da jeg som må forlate hjemmet med mann, barn og min nervøse hund?
Jeg henter derfor styrke fra det som alltid har vært sant, i hvert hjørne av verden, før, etter og forbi meg selv. «Jeg har sett fantastiske kvinner overalt,» forteller dr. Neira, «økonomisk selvstendige, og med en unik kapasitet til å takle og beskytte andre, og til å ofre det som ofres må. Det finnes ikke den ting vi ikke klarer.»
