Forrige uke var jeg på tur til Gran Canaria sammen med eldstejenta mi – livets første jentetur for Noelle til utlandet.
De aller fleste foreldre der ute er vel enig med meg når jeg sier at man ofte behøver en ferie etter ferien, etter man får barn. To ganger har vi vært ute og reist med alle våre tre, neste gang er ved påsketider, og det skal dere få høre mer om til den tid!
Les også: Fredagsjenta som gressenke.
Store lille storesøster
Noelle ble storesøster for første gang da hun var litt over 1 1⁄2 år, og igjen da hun var 3 år. Store deler av hennes liv har jeg vært gravid og ammet, og hun har fra tidlig av måttet dele oppmerksomheten til Sebastian og meg med sine yngre søsken. Ikke at det er noe unikt, men jeg har likevel følt at for hver baby, har det blitt større krav fra oss. Da Penelope kom, var tiden hennes i dobbeltvognen forbi, og i samtale med en annen mamma med en sønn på samme alder, skjønte jeg at han fortsatt sitter i vognen. Ofte har jeg lurt på om vi presset hun til å bli stor for fort...
–Nå må du vente litt, mamma skal bare... Det er min mest brukte setning sammen med barna tror jeg. Etter at de ble tre er det alltid en av de som trenger hjelp, skal vise meg noe, vil bli løftet opp, må på do, er sulten osv. Noelle har kanskje hørt det mest av alle, fordi hun er eldst og når en baby er sulten er det bare å kaste seg rundt for å få slutt på griningen. Og babyer har det vært i hus fra hun selv var en baby.
En dag kjente jeg, nå er det nok venting – Vi reiser vekk, bare hun og jeg. Nå skal hun få oppleve enebarntilværelsen som hun kun fikk nyte i litt over ett år. Jeg skal være tilstede, uten at det er noen andre jeg må hjelpe på med sokker først.
Sol, varme, ikke altfor langt å fly, bra for barn, ok for meg, GRANCA here we come.
Jeg var spent da vi vinket ha det til Sebastian og de to yngste hjemme. Ingen av oss har vært så lenge borte fra Penelope, men vi ble enige om at nå var det bare “store-jenter tur”. Penelope kan være med når hun også blir fire år, mente Noelle.
Med snurrekjoler og armeringer i kofferten, satte vi snuten mot Gardermoen. Ingen bleier, ingen vogn, ingen tåteflaske, bare meg og fireåringen, som nesten klarer alt selv. Med den lille lanken inni min, gikk vi gjennom sikkerhetskontrollen. Jeg følte hele tiden at jeg hadde glemt noe eller noen og kikket rundt meg hele tiden. Det var ikke før vi satt på flyet, jeg klarte å senke skuldrene og skjønne at det var bare oss to og en ganske lett håndbagasje å passe på.
I en hel uke har det bare vært oss to. Fanget, hånden eller oppmerksomheten min har ikke vært opptatt med lillesøster eller lillebror. Ikke noe husarbeid skulle gjøres eller mat skulle lages. Vi har perlet uten at Penelope prøver å spise perlene, fargelagt uten at Bailey skumper, og ting jeg egentlig vet hun får til har hun fått hjelp til, bare fordi jeg kunne.
Vi har danset, ledd, plukket skjell, spist is, kost, sunget, vært på tivoli, sett på solnedgang, løpt om kapp, pratet, og jeg har til og med fått ligget på en solseng ved bassenget og lukket øynene i noen minutter mens jeg hørte hun spilte på Ipaden. Er virkelig mitt første barn ute av epoken hvor de konstant leter etter noe de kan skade seg på, drukne i, eller falle ned fra??
Dette er den aller første ferien jeg har vært på i voksen alder, hvor jeg ikke føler jeg behøver ferie etter ferien. Dette vil jeg gjøre med de to andre også, og jeg ønsker å beholde det som en tradisjon så lenge de vil være med mammaen sin på tur!
God helg <3
Xx FredagsjentaFølg Nikoline på Instagram her!
