Billie Eilish: – Finneas og jeg kommer aldri til å bli uvenner

Da James Cameron så Billie Eilish på scenen i Manchester, fikk han en idé: Han ville lage film med henne. Resultatet ble konsertfilmen Hit Me Hard and Soft: The Tour (Live in 3D), der den 24 år gamle superstjernen viser både sin enorme scenekraft og livet bak kulissene. I dette sjeldne intervjuet forteller Eilish om forholdet til broren Finneas, kroppsbilde, aktivisme – og hvorfor hun fortsatt blir rørt av å høre sine egne sanger.

James Cameron kjenner igjen en sterk kvinnelig hovedrolle når han ser en. Den Oscar-vinnende filmskaperen har brukt flere tiår på å lage høyoktanfilmer drevet av kvinners elektriske og motstandsdyktige kraft – enten det var den iskalde Sigourney Weaver i Aliens fra 1986, Kate Winslets sterke debut i storfilmen Titanic, eller Zoe Saldaña som krigerprinsesse i Avatar-serien. I sitt nyeste prosjekt retter Cameron blikket mot en ny, ikke-fiktiv type heltinne: en fryktløs, androgyn popstjerne i basketballshorts.

Konsertfilmen til Billie Eilish, Hit Me Hard and Soft: The Tour (Live in 3D), som hun har regissert sammen med Cameron, hadde premiere på kino tidligere i vår. Filmen viser henne dominere scenen i Manchester i England under hennes 2025-turné. I teasertraileren flyr konfettien gjennom luften mens neonlys skjærer gjennom Eilish’ silhuett idet hun hopper og farer lekent over scenen – som en Marvel-figur i levende live, filmet i 3D. Hysteriske jenteskrik fyller luften idet hun lener seg bakover og sender et ertende smil til publikum, noe som utløser enda høyere jubel.

På et besøk på Paramount Studios i Hollywood for å møte den ti ganger Grammy-vinnende artisten, får jeg øye på henne før hun ser meg. Iført en oversized T-skjorte fra The Smashing Pumpkins og joggebukse – med et lukket, utilnærmelig blikk – går hun rundt på området med livvakten mens de lufter den grå pitbullen hennes, Shark.

Kort tid etter møtes vi i en lukket kinosal, der PR-agenten hennes deler ut 3D-briller. Etter visningen, når den buldrende surroundlyden stilner og lyset dempes til et akvarieblått skjær, legger Eilish seg til rette over to seter, med beina hengende over armlenet.

Vi har bare snakket i noen minutter da Shark plutselig gjør fra seg på teppet og deretter traver bort til Eilish i det som best kan beskrives som en seiersrunde.

«Bro! Shark! Det der er dårlig oppførsel!» sier Eilish litt flau. Hun rister på hodet og klapper hunden. «Han er så godt trent. Han vet bedre – men ikke i dag!»

Eilish hadde opprinnelig ikke planer om å lage en konsertfilm for denne turneen – langt mindre en som følger henne så tett bak kulissene mens hun henger med venner, går i fysioterapi eller gråter backstage. Hennes forrige konsertfilm, Happier Than Ever: A Love Letter to Los Angeles, ble regissert av Robert Rodriguez og Patrick Osborne og inneholdt animerte elementer, inspirert av Who Framed Roger Rabbit?, noe som ga filmen et lekent preg og kompenserte for at den ble filmet i et tomt Hollywood Bowl under pandemien.

Før det dokumenterte regissør R. J. Cutler ungdomstiden hennes og arbeidet med debutalbumet When We All Fall Asleep, Where Do We Go? i dokumentaren Billie Eilish: The World’s a Little Blurry.

Da James Cameron tok kontakt

«Først tenkte jeg: ‹Jeg vil ikke lage en dokumentar,›» forklarer hun. «Jeg ble filmet fra jeg var 15 til 18 år – i tre år i strekk … Jeg er veldig privat om livet mitt nå.»

Men så tok James Cameron kontakt. Eilish fikk høre om prosjektet via moren sin, Maggie Baird, som har grunnlagt organisasjonen Support + Feed, som deler ut plantebasert mat til mennesker i nød.

«Vanligvis går slike ting gjennom teamet og managerne,» sier Eilish. «Men denne gangen var det faktisk mamma som sa: ‹James Cameron har vært veldig fascinert av showet ditt på avstand.›» 

Fra popstjerne til filmskaper

Eilish er basert i Los Angeles, bare et steinkast fra Hollywood – og fra Highland Park, området nordøst i byen hvor hun vokste opp. Den 24 år gamle artisten ble oppdratt i en svært kreativ familie. Foreldrene hennes, en snekker og en lærer, jobbet også deltid som skuespillere, og hjemmeunderviste Eilish og hennes eldre bror, den Grammy-vinnende produsenten og låtskriveren Finneas O’Connell, mens de kjørte barna mellom ulike timer i musikk, skuespill og dans.

Eilish forteller likevel at hun først nå har lært hvordan filmskaping faktisk fungerer. De siste ukene har hun tilbrakt sammen med Cameron i produksjonsstudioet hans i Manhattan Beach, Lightstorm Earth, hvor de nøye har satt sammen konsertopptak med mål om å skape en actionfylt filmopplevelse. «Vi tenkte: ‹Hvorfor ikke bare filme litt backstage også, så har vi det?› James Cameron holdt dette enorme 3D-kameraet helt opp i ansiktet mitt,» sier hun og kniper fingrene sammen foran nesen. «Det var han selv som intervjuet meg. Han stilte spørsmålene. Og så tenkte jeg: Dette gir meg faktisk veldig mye!»

På telefon forteller Cameron at han allerede kjente til scenekarismaen til Billie Eilish. Men da han så hennes første konsert i Manchester, innså han også hennes potensial som filmskaper.

«Jeg begynte virkelig å beundre og respektere drivkraften hennes som kunstner,» sier Cameron. «Hvordan hun realiserer sine kunstneriske mål, ikke bare for å lage vakker musikk, men også for å være en sterk scenepersonlighet. Hun var i praksis arkitekten og den kreative drivkraften bak hele showet. Hun hadde designet det slik at hun sto midt blant publikum og spilte til alle fire retninger. Det er ganske bemerkelsesverdig: Hun løper som en gal fra den ene siden av scenen til den andre, frem og tilbake. Hun er overalt, og måten hun kommuniserer med publikum på er fenomenal.» Han legger til: «Da jeg så henne, slo det meg at vi burde co-regissere denne filmen.»

Finneas O’Connell forteller at han moret seg over å se Cameron på konsertene. «Jeg fikk se ham se showet, og det var ganske imponerende,» sier Finneas om konserten i Manchester. «Han fulgte med på kanskje 16 skjermer samtidig, med 3D-briller på. Og fordi 3D fungerer som det gjør, måtte han plassere hodet rett foran hver skjerm han så på, så han sto og danset og vippet frem og tilbake hele tiden. Han er en utrolig rask, lidenskapelig og hardtarbeidende fyr.»

En kropp som stadig utfordres

En nesten overmenneskelig arbeidsmoral er noe både Cameron og Eilish deler. Likevel har Eilish sagt at tidligere turneer har vært krevende og belastet kroppen hennes fysisk. Som tenåring pådro hun seg en skade i hoftevekstplaten mens hun trente til en hiphop-dansekonkurranse, og senere fikk hun vite at hun har hypermobilitet – en bindevevstilstand som fører med seg perioder med kroniske smerter. Den siste turneen hennes, spesielt, førte med seg flere skader. Hun forstuet ankelen i Manchester, samme kveld som James Cameron først ble med teamet for å starte innspillingen av konsertfilmen. Tidligere på turneen, under en konsert i oktober 2024 i Madison Square Garden, falt hun ned en trapp på vei av scenen og fikk et kraftig blåmerke på låret. På en konsert i Miami falt hun da en mann dro henne i skjorten; på en annen konsert, denne gangen i Glendale, kastet en fan et halskjede på henne mens hun sang. «Ser dere disse skrubbsårene på hendene mine? De er fra fansen,» sier Billie Eilish i filmen.

Livet uten Finneas på scenen

Men hun forteller meg at det vanskeligste med denne turneen var at hun gjennomførte nesten hele uten Finneas O’Connell på scenen sammen med seg. Sammen utgjør de en tverrfaglig popduo som i årevis har dominert både Grammy Awards og Academy Awards, og som ble de yngste dobbelte Oscar-vinnerne for sangene de skrev til No Time to Die og Barbie.

«Det var en beslutning vi var modne for,» sier Eilish om valget om å turnere uten broren sin, som selv har gitt ut en EP og tre album, blant annet For Cryin’ Out Loud! i 2024. «Vi ble så travle at vi bare så hverandre rett før vi skulle på scenen,» sier Eilish. «Finneas og Andrew [trommeslageren min], som var de eneste bandmedlemmene jeg hadde i starten, sto på en slags plattform som var vanskelig å forlate. Finneas var som fanget i et tårn – som Rapunsel! Han sa det aldri, men jeg følte litt at: ‹Du har mer å gjøre enn å stå bakerst som bandmedlem for meg.›»

Selv om fans har spekulert i årsaken til fraværet hans, sier både Eilish og Finneas at det var en felles beslutning at hun skulle turnere alene. I filmen ser vi Eilish bli rørt til tårer av et brev fra broren som ønsker henne lykke til på deres første turné hver for seg. Finneas dukket opp på noen av konsertene hennes for å støtte henne – og endte også med å bli med på scenen for å synge.

«Det er egentlig sant at jeg ikke liker å turnere, men jeg elsker selve showet,» sier Finneas. «Og jeg elsker å være rundt Billie. Det siste året, når hun var på turné i måneder av gangen, savnet jeg henne veldig.»

– Vi kommer aldri til å bli uvenner

«Jeg hørte noen si: ‹Har dere hørt at Finneas og Billie har blitt uvenner?›» sier Eilish. «Finneas og jeg har aldri vært, og kommer aldri til å bli uvenner, aldri i livet. Vi kan ha de største kranglene du kan tenke deg … og fem minutter senere er vi tilbake, ler og lager musikk. Det er søsken-greier. Det finnes ikke noe annet i verden som ligner på søskenforhold.»

Hun reflekterer senere: «Hvis jeg aldri så Finneas igjen, ville jeg kanskje bokstavelig talt aldri laget en sang igjen …» Hun stopper opp, som om hun vurderer baksiden av det nære forholdet. «Men hvordan går vi videre og lever separate liv?»

Hvordan finne tilbake til gleden?

Eilish sier hun måtte samle styrke for å stå på egne ben for første gang. Hun tok med seg venner, både gamle og nye, som oppvarmingsartister på turneen, inkludert partneren Nat Wolff og broren hans Alex Wolff, samt The Marías, Towa Bird, Ashnikko, Lucy Dacus og Young Miko. Hun koste seg også med klassiske familieleker fra bilturer – «jeg elsker den typen greier», sier hun. Hun var innom et keramikkurs i Tulsa, dro på zipline i Austin, og meldte seg på en taubane-/hinderløype i Australia. «Jeg insisterte på at jeg ikke ville være borte mer enn fire uker av gangen uten pause,» sier hun. «Å opptre er faktisk det jeg liker aller best i hele verden å gjøre. Så når jeg kjenner at jeg ikke liker det? Da vil jeg rekalibrere, så jeg kan like det igjen.»

Sangen hun trodde ingen ville forstå

Billie Eilish og Finneas O’Connell kom sammen igjen på Grammy Awards i februar, der deres Hit Me Hard and Soft-B-side Wildflower vant pris for Årets sang. «Det var et mirakel,» sier hun. «Finneas og jeg trodde den kom til å være en undervurdert låt. Den var en av mine favoritter, men jeg tenkte: ‹Dette blir ikke hiten. Det er jo en gitarballade!›»

James Cameron forteller at han også ble fanget av Wildflower mens han klippet konsertopptak. Han sier at fremføringen av den er filmens sterkeste øyeblikk. «Jeg er veldig, veldig glad i Wildflower,» sier James Cameron. «Altså, jeg liker også de mer up-tempo låtene, der hun hopper virvlende rundt som en gal. Men det er en av de vakreste scenene i filmen. Hele stadion lyser opp med mobiltelefoner; det er nesten som om 10 000 lys blir tent. Vi var heldige som hadde en utrolig kameramann, en ung fyr som heter Cole Peterson, 22 år gammel, der oppe med et gimbal-kamera som beveget seg rundt Billie Eilish. Hun holder disse tonene som er helt fenomenale i den låten. Jeg tenker nesten på dem som operaarier. Det er veldig vakkert.»

Når hun minnes scenen, demonstrerer Eilish vokale melismer fra låten for meg. (Hun legger til at hun hører mest på seg selv på Spotify av alle artister, og havner på førsteplass på sin egen årsliste: «Vennene mine gjør narr av meg,» sier hun, «men jeg beklager – jeg lager musikken jeg selv vil høre på.») «Da jeg skrev melodiene til Wildflower, husker jeg at jeg tenkte: ‹Dette er helt sykt bra, og jeg vet ikke om folk kommer til å skjønne det,›» forklarer hun. «Jeg har alltid vært veldig inspirert av arabiske sangere – pappaen min og jeg har knyttet bånd gjennom kjærligheten til arabisk musikk. Jeg elsker for eksempel [den libanesiske sangeren] Nancy Ajram. Hun er en av favorittsangerne mine.»

Titanic forandret alt

Det er i slike øyeblikk av musikalsk henføring at Eilish lar sin mer romantiske side komme fram. Hun sier, med et drømmende sukk, at favorittfilmen hennes av Cameron er Titanic. «Jeg hater at det blir så åpenbart, men det er en vakker film. Det var liksom et ‹meg før jeg så filmen› og et ‹meg etter filmen.› Jeg og vennene mine så den da vi var 12, og det var den dagen jeg bestemte meg for at jeg skulle begynne å banne.»

Hvorfor hun nekter å være stille

Eilish har en sterk opprørsk ånd. Da hun mottok sin siste Grammy i februar, provoserte hun konservative politikere og kommentatorer da hun talte mot de eskalerende ICE-razziaene og sa: «Ingen er ulovlig på stjålet land.» Og da hun dukket opp på WSJ. Magazine Innovator Awards i oktober, utfordret hun åpent milliardærer i salen, inkludert Metas Mark Zuckerberg og Star Wars-skaperen George Lucas, til å gi fra seg noe av formuen sin. «Hvis du er milliardær, hvorfor er du milliardær?» spurte hun publikum. «Folk trenger empati og hjelp mer enn noen gang. Spesielt i landet vårt … Hvis du har penger, ville det vært fint å bruke dem på gode ting, kanskje gi dem til noen som trenger dem.»

Talen hennes var ikke bare tomme ord. Samme kveld ble det kunngjort at hun hadde forpliktet 11,5 millioner dollar fra inntektene fra sin siste turné – som ifølge rapporter utgjør litt under en fjerdedel av formuen hennes – til flere veldedige organisasjoner og tiltak. (Pengene ble samlet inn ved at hun solgte spesielle «Changemaker»-billetter til fans som ønsket å betale litt ekstra for å bidra i kampen mot samfunnets skjevhet i kosthold og klimakrisen.)

«Jeg er oppdratt sånn,» forklarer Billie Eilish om hvorfor hun er komfortabel med å ytre seg offentlig. «Når du har en så vanvittig plattform som du kan bruke til å tale andres sak, men du ikke gjør det fordi du ikke vil være kontroversiell …» sier hun, mens hun klapper Shark som sover fredelig i setet mellom oss. «Hvorfor er det kontroversielt å gripe inn når noen blir mobbet og prøve å stoppe det? Ja, du må sikkert håndtere noen problemer, men det betyr ikke at du ikke skal gjøre det.»

Til tross for kritikernes forsøk på å dempe kampviljen hennes, er det fellesskapet hun opplever med fansen gjennom låtskrivingen som får henne til å fortsette i offentligheten. «Det jeg går gjennom er egentlig ikke bare meg, det er alle,» sier hun. «What Was I Made For? var et så intimt lite vindu inn i følelsene mine. I hodet mitt tenker jeg: ‹Herregud, jeg er den eneste som føler dette.› Men så befinner du deg i et rom med tusenvis av mennesker som synger tilbake tekstene du skrev alene om noe veldig personlig? Og de har sitt helt eget forhold til dem? Det er det mest magiske i verden. Så jeg lager kunst og musikk for å nå folk, for å hjelpe folk.»

Fansen som vokste opp med henne

Konsertfilmen setter søkelys på disse fansene, enten de ligger i soveposer utenfor arenaen eller gråter ved sperringene. Mange blir intervjuet i filmen og deler historier om låtene som traff dem sterkest – sanger om overlevelse, ensomhet og depresjon. Mange kom kledd i en tomboy-stil som ligner Eilish sin, og beskriver henne som nøkkelen til å åpne nye måter å uttrykke kjønn på.

«Uten å se på kvaliteten i låtskrivingen, følelsen og alt det der – for fansen hennes handler det om at de vokste opp sammen,» sier James Cameron. «De har vært gjennom tenårenes kriger, og hun var der for dem. De så henne gå gjennom ting, og de så henne gjøre det om til kunst. Ikke bare jenter, men også mange gutter. Det er null objektifisering, hundre prosent identifikasjon. Hun sier: ‹Jeg skal gå i løse klær. Jeg skal være komfortabel i min egen kropp, ikke som et moralsk forbilde, men som et eksempel på å være sann mot seg selv.›»

Les også: Seriene vi strømmer nå!

Om kropp, klær og kjønnsuttrykk

For Eilish betyr det å være tro mot seg selv å gi æren dit den hører hjemme. «Jeg er ikke den første som har gått i store, vide klær,» sier hun om garderoben sin, og nevner inspirasjoner som Harlem-stilskaperen Bloody Osiris og hiphop-ikoner som Tyler, the Creator og Missy Elliott. Men hun ønsket også den bevegelsesfriheten som disse klærne ga, og den påfølgende følelsen av kjønns-eufori. «Jeg hadde et veldig, veldig giftig forhold til kroppen min,» sier hun. «Jeg hadde mye problemer med mat. Jeg husker at jeg tok på meg en stor skjorte og følelsen av lettelse jeg fikk. Samtidig handlet det om min kjærlighet til hiphop-kultur og å ville være en mann. Dette er misogynien vi alle har i oss … altså at jeg ikke ønsket å bli sett på som feminin, og dermed svak. Det er ikke riktig. Jeg har funnet en god måte å ikke føle det på.»

Klar for skuespillerlivet?

Hun har funnet seg selv. Men hun fortsetter også å finne nye sider ved seg selv. Hun forteller blant annet at hun vurderer skuespillerroller. I mars meldte Deadline at Billie Eilish var i samtaler om sin filmdebut i en kommende filmatisering av The Bell Jar fra 1963. Selv om rollen ennå ikke er annonsert, skal regissør Sarah Polley – hvis film Women Talking fra 2022 vant Oscar for beste adapterte manus – stå bak prosjektet.

«Å skrive og regissere en film er så mye arbeid. Jeg vet ikke om det noen gang blir noe jeg gjør, men skuespillerdelen er det jeg virkelig er interessert i,» sier hun. «Vi får se hvor det fører oss.»

Et portrett av en artist i utvikling

Ifølge James Cameron er den mest heroiske rollen Eilish kan spille likevel å være seg selv. «Jeg har gjentatte ganger vært en synder når det gjelder å lovprise kvinnelig kraft og dens mange dimensjoner,» sier Cameron, og reflekterer over sine tidligere filmer. «[Hit Me Hard and Soft: The Tour] er bare en fortsettelse av det samme motivet som filmskaper. Jeg har fått en sjelden mulighet til å lage et intimt portrett av en kvinnelig kunstner jeg beundrer. Hvis hun hadde vist seg å være en komplett diva og et forferdelig menneske, tror jeg ikke jeg ville følt det samme om filmen som jeg gjør nå. Men jeg er veldig stolt av filmen, og stolt av henne og det hun gjør.»

Selv om hun er litt sliten av kameraenes konstante tilstedeværelse rundt seg – enten det er smarttelefoner eller Camerons store 3D-maskiner – kan Eilish allerede se verdien av å ha et tidskapsel-verk fra sin mest episke turné til nå. «Å fange et show som jeg kan se når jeg er gammel og føle at jeg er der igjen … det gir meg gåsehud,» sier hun. «Og jeg er så takknemlig for at det kommer til å leve for alltid.» 

Meld deg på ELLEs nyhetsbrev!