Hva skjer når en nevrotisk kontrollfreak med vannskrekk takker ja til surfetur i Biarritz?

Jeg skal være helt ærlig: Da jeg takket ja til å bli med min langt mer eventyrlystne venninne på surfe- og yoga-retreat i sommer, handlet det mer om å redde mitt 32 år gamle, single, barnløse jeg fra en begivenhetsløs sommer i eksistensiell ensomhet enn et ønske om å faktisk surfe eller gjøre yoga. 

Likevel skulle det vise seg å være akkurat det jeg trengte.

Vannskrekk og kontrollbehov 

Litt bakgrunnsinfo: Jeg har vannskrekk. Jeg pleier ikke å si det rett ut, men det er sant. Vanligvis sier jeg ting som «jeg digger ikke å bade» eller «vannet er så kaldt», men det er bare halve sannheten. Det er også verdt å nevne at min mor ringer meg hver sommer for å spørre om jeg kan svømme (jeg kan. Tror jeg. Det er en stund siden jeg sjekka). 

Jeg er også nevrotisk, tidvisover-analytisk og detaljorientert – og har forsonet meg med at mange ser meg som en kontrollfreak. Noen vil kanskje til og med si jeg er kjedelig i min mangel på eventyrlyst. Og det lever jeg godt med – for jeg vil heller virke kjedelig enn å utsette meg for det jeg oppfatter som fare. Og listen er lang.

Les også: Er du en perfeksjonist?

Historien starter da min venninne foreslår at vi skal slenge oss med på en spontan surfetur til Biarritz, med noen venner av henne som driver Surfakademin – et slags surfekollektiv med base i Baskerland, nær Saint-Jean-de-Luz, startet av Jens Holmer og Peter Sahlberg i 2006. Her skulle vi bo i et chateau, praktisere yoga, spise, hvile og – for de fleste andres del – surfe. 

Alle vi møtte, snakket lidenskapelig om surfing. Og så var det meg, da. Som ikke kunne relatere i det hele tatt. 

Jeg lagde en mental pakkeliste for den påfølgende dagen – en strandbag full av aktiviteter som skulle holde meg unna vannet.

Yogaen som tok meg ut av hodet – og inn i kroppen

Første kvelden avsluttet vi med yoga. Gabriella ledet oss gjennom en yoga nidra, en type yoga som bringer deg inn i balansen mellom søvn og våken tilstand. For første gang i mitt liv ble jeg ikke rastløs, ille berørt eller surret meg inn i forstyrrende tankespinn. Jeg holdt meg våken. 

Yoga skulle vise seg å bli en viktig del av uka. For selv om både surfing og yoga er fysiske aktiviteter, satt min motstand i det mentale. Tiden i vannet var et mentalt maraton, og yoga ble min mentale restitusjon.

På brettet var det balanse og frykt, på matta var det pust og kontakt mellom – ja, her kommer det – kropp og sjel. Gabriella avsluttet hver økt med ordene: «You are held». Og til slutt var jeg det.

Les også: Her er 11 tips for mental hygiene

Surfekollektivet i Baskerland: Der eventyret begynte

Livet som surfer har en egen rytme. Ved soloppgang var det bare å komme seg ned til stranda før turistene. Det er en magisk stemning der på morgenkvisten, med bare lyden av bølger og gamle biler med surfebrett på taket. Men ikke for meg – ikke ennå. Jeg ble sittende igjen på strandpromenaden, med bøker, podkaster og hodetelefoner i et nett. Jeg skulle jo ikke i vannet. Kvelden i forveien hadde jeg og min venninne diskutert mine mange fordommer mot surfing – at det handler mer om image enn ektefølt lidenskap. Jeg hadde bestemt meg for ikke å bli en sånn som drar på surfe-retreat og kommer hjem med hjemmelaget saltvannshår og ny personlighet.

Mens jeg sitter og ser utover havet, på alle som flyter rundt på brettene sine, slår det meg hvor ekte det virker – ikke påtatt. Jeg er godt inne i min andre time på land, utenfor surfesjappa, da en ung mann kommer bort til meg. Det er ikke et filmøyeblikk, men det føles likevel litt uvirkelig – for det er Nathan Curren. Barnebarnet til Pat Curren, sønn av Tom og Marie Curren – alle legender i surfemiljøet. Han spør om jeg trenger et brett. «Jeg er redd vann,» svarer jeg. Han ser på meg et øyeblikk før han sier med fransk-engelsk aksent: «This is a perfect day for a first surf.» Før jeg vet ordet av det, har jeg et brett i armene og en våtdrakt over skulderen.

Det er to grunner til det: 1) Når Nathan Curren sier at dette er den perfekte dagen, så lytter man – særlig etter at jeg kvelden før lærte hvor stort det navnet er. Og 2) Jeg er lei av å være redd. For alt mulig. Jeg er en enkel jente fra Lørenskog – denne frykten må være konstruert. Den bare føles så ekte.

Fra katastrofetanker til longboard og en perfekt bølge

I sakte tempo nærmer jeg meg vannet, med brettet under armen, våtdrakten halvveis på og strandbagen – mitt landbaserte alibi – fortsatt over skulderen. Jeg legger fra meg brettet og setter meg ved siden av det. Bølgene er fulle av glade, modige folk. Ikke minst venninnen min, som fanger bølger som om de var gullmynter i et TV-spill. Jeg vasser litt frem og tilbake i vannkanten. Vannet føles mer kvelende enn forfriskende, men entusiasmen der ute smitter. Etter hvert kommer Peter (journ.anm.: Sahlberg, gründer av Surfakademin) bort. «Kommer du?» sier han, som om vi aldri har snakket om vannskrekk og nevroser. Jeg tenker på ordene til Nathan: «This is a perfect day for a first surf.» Kanskje er det nå eller aldri.

Jeg ser mot stranda og oppdager at brettet mitt er borte. «Brettet mitt er borte,» sier jeg til Peter. «Da henter du et nytt,» svarer han uten å blunke. Ingen forhandling – den må jeg ta med meg selv. På vei tilbake til surfesjappa lager jeg en mental liste over alt jeg er redd for. Den er lang. I hodet skriver jeg katastrofe-overskrifter, som «Kvinne (32) druknet i Biarritz. Fortvilet venninne i sjokk» eller «Skulle gjenoppfinne seg selv på surfetur – familien i sorg».

Jeg henter et nytt brett, går ned igjen og ut i vannet. Pulsen stiger. Havet gjør meg liten. Peter padler bort til meg: «Du vet hvordan du skal reise deg?» Jeg nikker, men det gjør jeg ikke. Jeg har sett en episode av Girls og fulgt med på en demonstrasjon, men aldri prøvd selv. 

Vi padler ut til lineup – som for meg hittil har betydd innholdsliste i et magasin. Nå er det stedet jeg skal vente på å drukne.

Peter prøver alt for å få meg til å ta en bølge: sammenligninger med Petter Stordalen, avbrytelser av mine nevroser. Jeg blir til slutt så stresset at jeg ikke får puste. «Jeg må ha en pause,» sier jeg. Fra hva? Jeg har ligget stille hele tiden. Peter padler bort. Jeg blir lettet, tror han har gitt opp. Men nei.

Peter kommer tilbake med et longboard. «Jeg har tro på dette brettet,» sier han. Longboards er de originale surfebrettene – lengre og mer stabile, perfekt for nybegynnere. Merkelig nok tror jeg også på det.

Les også: Her finner du 7 enkle grep for en varig livsendring

Alt forandret seg

«Skal vi kjøre?» spør han. Jeg nikker. Han peker ut mot en bølge og gir meg en dytt. «Opp, opp, opp!» roper han. Men jeg blir liggende og padle. Vi gjentar det flere ganger – bølge, dytt, panikk. «Okei, nu!» sier han. «Nei, vent,» svarer jeg og får ikke puste.

Jeg legger meg flatt på brettet, puster dypt, prøver å finne ro. Øret mitt hviler mot brettet. «Ikke la meg drukne,» hvisker jeg ut mot havet. Så løfter jeg overkroppen, møter blikket til Peter. En ny bølge kommer. Han dytter. Jeg padler – og reiser meg. Jeg står. Hele veien inn.

Jeg faller ikke. Jeg drukner ikke.

Ved vannkanten kommer tårene. For ingen andre har det skjedd noe stort – men for meg har alt forandret seg. Venninnen min kommer gråtende etter.

Jeg kunne skrevet om mye mer – om Pyreneene i soloppgang, pintxos i San Sebastián, eller roadtripen gjennom Europa i en knallgul van uten bakrute. Men viktigst av alt: Livet begynner virkelig utenfor komfortsonen. Denne reisen lærte meg det. Ikke minst har det åpnet øynene mine for en annen form for reise. 

Rekreasjon og restitusjon handler mye om å skru hverdagen av, men kanskje det også finnes en verdi i å skru seg selv av for en stund – prøve noe nytt? Vi har så lett for å putte oss selv i bokser, eller la andre gjøre det, og bestemme oss for både hvem vi er og ikke er. Jeg kommer kanskje aldri til å bli en lidenskapelig surfer, men jeg kommer aldri til å glemme følelsen av å kjenne en bølge under meg, løfte brystet og reise meg. Den følelsen er med meg i mange situasjoner nå, og aller mest når jeg blir bekymret. 

For hvilke andre ting er det jeg har avskrevet som jeg burde revurdere? Nå vet jeg at selv om jeg er livredd, så er nysgjerrigheten sterkere enn frykten. Og at dersom jeg bare fortsetter å puste og se opp, så kan jeg bokstavelig talt surfe meg gjennom det meste. 

For som Peter sa: «Du må løfte blikket. Du må se i retning av dit du vil (opp), ikke der du er redd for å være (ned).»

Les også: Dette er de rimeligste feriedestinasjonene i 2025

Ja, takk! Meld meg på nyhetsbrevet