Maya Viks era: - Fordi JEG vil høre en tre minutter lang gitarsolo

Bassist og artist Maya Vik er vanskelig å glemme. Bergenseren rocker bassgitaren som få, mens de blonde krøllene gynger, og ser ut som en million dollar mens hun gjør det. Når hun minner sine egne barn om ordtaket "det tar minst 100 timer med øving for å bli god", er det fordi hun selv har tilbragt årevis på jenterommet med godt grep om bassen. 

Selv om hun stadig er å se på internasjonale moteuker eller i en eller annen glamorøs shoot, er det ikke tvil om hva som er i sentrum: musikknørdingen, som hun kaller det.

- Det er helt vilt at det har gått nesten ti år siden sist album. Jeg har jo sluppet noen singler underveis, men likevel - jeg tror vi må trekke fra to år på grunn av Covid! På alderen også, helst! sier Vik.

Les også: 20 questions med Maya Vik

- Vi har mistet dette de siste årene

Det kommende albumet Hustlebot er nødvendig av flere grunner. Nå står Vik midt i et taktskifte - og sender det ut som et befriende statement.

 - Én av grunnene til at jeg ville komme med et helt album nå, er at jeg ikke er så fan av måten å lage musikk på om dagen. Altså dette med at du må fange folk sin oppmerksomhet på ti sekunder. Alt går så fort - og at det liksom må det. Hvis du ikke klarer å gå fort nok til refrenget, som er kjempecatchy, så skipper folk låten, sier Vik.

For ikke å snakke om "TikTok-musikken". Ikke bare er den rask, og har kort levetid, den gir lite tilbake til artisten - viral eller ei. Vik tror dette gjør noe med musikkulturen vår.

- Du forventer at ting skal være så lett tilgjengelig hele tiden. Mens jeg er fan av å sette meg ned og kunne åpne en vinyl. Ikke for å høres kjempegammel ut, men jo, jeg liker å ha noe i et fysisk format, liker å se at noen har virkelig jobbet med et produkt, og at man derfor sitter igjen med et håndverk. Dette føler jeg vi har mistet litt de siste årene, sier hun.

Det er snakk om å lage noe som er full pakke: cover, musikkvideo, turnéplaner. Ingen kompromisser, mener Vik. Heller ikke når det kommer til hvem hun jobber med.

- Det å lage store pakker - alt fra albumcover til låtene - er noe av det jeg har syntes har vært gøyest. At når man slipper musikk, så lager man også hele prosjektet rundt, en slags verden, beskriver hun.

Vik hyller gjerne produsenten Thomas Pettersen, som hun har jobbet med i flere år. De har denne "musikknørdingen" til felles.

- Vi startet å jobbe sammen bare sånn over e-post! Han bor i Vadsø, og vi møttes over Internett og bondet over gammel musikk og felles referanser, forteller Vik.

Albumet er personlig på flere hold:

- Både han og jeg har tenkt at vi må tilbake dit til hvor vi føler oss mest vel i musikken - og det er rundt 1989. Det er kanskje litt å skyte seg selv i foten å tenke at man skal lage et album som helt spesifikt høres ut som det kommer fra 1989, men samtidig gjorde det at prosessen ble så mye gøyere, sier hun.

- Grunnen til at jeg startet med musikk i utgangspunktet er jo nettopp de artistene jeg hørte på på den tiden, og da jeg begynte å lage egen musikk, var det jo dit jeg gikk når jeg måtte hente inspirasjon - tilbake dit hvor alt startet, forteller Vik.

- Utrolig befriende å kunne gjøre det sånn

Og nettopp dette nostalgiske aspektet viser veien videre for Vik. Å tilpasse seg kommersielle interesser har hun slått fra seg.

- Hvordan har du jobbet annerledes med dette albumet nå som det er så lenge siden sist?

- Singlene i mellom forrige album og nå følte jeg falt litt i mellom to stoler. Fordi når man prøver å lage populærmusikk som samtidig er smal, som man også prøver å justere til å fungere i nåtiden og til et marked… da jobber man med musikk på en ganske annen måte. Det var ikke særlig gøy, innrømmer hun.

- Denne gangen velger vi heller å tenke at jeg har lyst til å høre en tre minutter lang gitarsolo - og da skal den med på albumet. Det har vært utrolig befriende å kunne gjøre det sånn. Og i tillegg, ha med folk som også tror på samme idé, og har lyst til å gjøre det samme, forteller hun.

Takket være årevis med arbeid lagt ned i utenlandske marked, spesielt Japan og USA, har hun troen på at hun vet hvor hun kan finne lyttere og samarbeidspartnere som gjerne velger en lang gitarsolo over TikTok-formatet.

- Jeg tenker at treffer man de som er dedikerte, la oss si 2000 fans som er inne i sjangeren din, kjøper musikk og merch og stiller på konsert - så må det være bra. Målsetningen trenger ikke alltid være så bred, sier hun.

Albumets første singel, Me, Myself & I mener hun er et godt eksempel på akkurat hvilken type musikk hun har aller mest lyst til å lage.

- Vi vet jo det at dette ikke blir en førsteplassering på listen - men samtidig føles det så godt å kunne starte der, og si at dette er en pekepinn på det som kommer.  Det jeg har lyst til nå, er å heller rette meg mot de som jeg vet liker denne typen musikk, sier hun.

Det handler ikke bare om sound, men strekker seg naturlig inn i business.

- Det er ikke bærekraftig for en artist å bare jobbe med streaming. Jeg føler at vi står i et vippepunkt i musikkbransjen nå, og jeg er nok ikke den eneste som leter etter nye måter å slippe musikk på. Men hva som er riktig og hvor vi er om to år? Har ikke peiling. Men - jeg tror at jeg har lyst til å sitte på mye av mitt selv, og gå direkte til fans jeg vet jeg har. I Japan, for eksempel, sier hun.

- "Ok, nå er dette livet mitt"

Selv om det ikke har blitt nytt album før nå, har Vik hatt nok av baller i luften. Det har blitt mer av både familieliv og mote. Begge deler har føltes naturlig. En hip leilighet på Tøyen har imidlertid måttet vike for et varmt nabolag på Nesodden.

- Da Lotte ble født, tenkte vi "ok, nå har vi fått barn, det er suburban life som gjelder", ler hun.

- Samtidig trengte jeg å lande. Jeg reiste så mye, og var så mye borte fra Oslo, og det var generelt veldig mye med både turnéer og albumrelease. Jeg følte hele tiden at ting i livet var så løst og ledig, beskriver Maya.

- Det var ikke mitt forslag å flytte til Nesodden, det skal sies. Jeg hadde aldri vært der. Men da vi kom ut dit, var det det eneste stedet som har minnet meg om Vestlandet - et savn som har ligget der uten at jeg har visst at det har vært der. Nærhet til fjord og litt natur, naboer du kan spørre om å låne småting av eller som kan se etter barna i ti minutter mens du er på butikken, beskriver hun.

Hun tror barna, nå 4 og 7 år, bidro til at hun endelig landet i både musikken og i seg selv.

- Jeg fant på et vis mer ut av plassen min. Det ble sånn: "Ok, nå er det dette jeg har å forholde meg til, nå er dette livet" - før var alt så flytende. Verden var så åpen. Da var det alltid sånn: "Du kan jo bare reise til USA! Og bare være der i tre år, egentlig!”, beskriver hun.

- Da jeg fikk Lotte ble det helt naturlig og selvfølgelig slik at jeg ikke lenger kunne gjøre alt det der. Det synes jeg var deilig. Det var noe håndfast. Det tror jeg gjorde at jeg fikk mer ro i det å lage musikk, sier Vik. 

- Cold Norwegian Babe

Roen til å lage musikk betyr ikke at det ikke er mye hard jobbing. Vik ler av typiske musikerklisjéer, som gjerne handler om at sanger bare dukker opp i hodet på deg, eller at man kan gå rett i studio å produsere en sang på stående fot.

- Jeg har hatt noen sånne. Natural Selection, fra forrige album, kom da satt jeg på t-banen i New York og hørte jeg noen snakke om nettopp det, og da tenkte jeg.: "Fy søren, dette er en låt, liksom - og da var det rett hjem for å skrive den låten, på én dag, forteller hun. 

Det er imidlertid langt fra normalen. Og normalen innebærer også god, gammeldags skrivesperre.

- Hva gjør du når du føler deg helt stuck? Har du noen triks som hjelper?

-Hvis jeg får sperre kan det gå lang tid før den løsner. Men - det betyr ikke at jeg ikke jobber. Jeg kan sitte i studio i flere uker og ikke få gjort noen ting, men jeg sitter der og jobber med låten! Det kan gjøre meg ganske irritabel, ler hun.

Ifølge Vik, handler det mer om å brekke opp litt og litt, finne ting som fungerer i puslespillet, enn å føle at alt en dag plutselig løsner. Skrivehjelp henter hun ofte utenfra, og på det kommende albumet har hun jobbet med både Chris Lie, Siri Stranger og Morgan Phalen.

- Når vi skriver sammen, er det stort sett at vi møtes for å bare sitte og prate sammen. Det kan være i studio, det kan være på stranden. Så tar vi opptak og snakker om ting - ikke om sangen nødvendigvis, men om livet. Og henter tekstlinjer her og der, beskriver hun.

- Det er også dette med at jeg ikke egentlig er vokalist, men en bassist som synger. Det gjør at jeg synes det er litt vanskelig å skrive vokal. Så jeg fokuserer alltid på musikken, heller - det kan være mye nørding på lyd før jeg faktisk har det som folk hører som vokalen, på toppen!

- Har du en favorittsang på det nye albumet da?

- Ja, en med en veldig kul tittel, hvor jeg håper at låten også lever opp til tittelen: Cold Norwegian Babe! smiler Vik.

Og hvem er denne cold Norwegian babe? Tja. Det er henne selv, men også alle oss andre.

- Hun kan være hvem som helst. Vi er jo litt cold, vi norske jenter, er vi ikke det da? Litt kjente for det. Sant? Det er jo litt denne klassiske norske myten om: “Jeg har vært i Norge og ingen ville snakke med meg, liksom. Inntil man tar en flaske vin, da!”, ler Vik.

Samtidig er det også snakk om styrke.

- “Kald” kan bety sterk også, i alle fall at du ikke viser så mye følelser. Hvis du ikke er en people pleaser, er det lett å bli tolket som en litt kald person. Kanskje har du bare litt mer attitude, eller er mer selvsikker. Dette er en litt mer up -tempo kjørelåt, en roadtrip-sang. Da jeg skrev den tenkte jeg hele tiden på det å sitte i en bil, forteller Vik.

- Handler ikke om de siste trendene for meg

Selv om hverdagen handler mye om små barn og låtskriving, har mote sin sentrale plass.

- Interessen for mote og klær har alltid vært der. Men jeg har nok vært mer opptatt av image enn selve moteverdenen. Jeg har ikke pleid å reise på moteukene før de siste tre årene, forteller hun.

- Selve moteverdenen er gøy å observere, og det litt fra utsiden - for jeg er opptatt av å alltid være “artisten Maya” i motebransjen. Det er det jeg driver med og derfor jeg er der - det handler ikke om de siste trendene for meg når jeg reiser på Fashion Week, slår hun fast.

- Hvor way back snakker vi; var du sånn som lekte deg i mors klesskap i oppveksten?

- Å, jada! Jeg har nok alltid vært veldig fascinert av klær - jeg sydde mine egne ting også. Klær er et veldig fint virkemiddel som lar deg sette din egen vibe, mener Vik.

Hun styler gjerne seg selv på prosjekter og shoots, og har i alle fall final call når hun samarbeider med andre. Vik beskriver det som et aspekt hun elsker å ha kontroll over - men lover at hun også alltid er åpen for innspill og det å jobbe kreativt sammen med andre.

- Man kan jo lett kjøre seg litt stuck, ikke sant, sier hun.

- Hvor er du om 5 år? Blir det mer Japan, mer mote? 

- Jeg vet da søren! Neida. Jeg håper at jeg gjør stort sett det samme. Men om fem år må jeg nok deale med mye tenåringsproblematikk i heimen da, haha. Ser allerede for meg mye “mamma, jeg hater deg!”, sier hun.

Musikken får i alle fall tommel opp av flere - i år fikk hun Statens kunstnerstipend. Vik tar det som en rørende anerkjennelse på at hun er på riktig spor.

- Det bekrefter mine følelser rundt det å velge å jobbe i en smal nisje. At jeg gjør noe som også kan treffe - kanskje nettopp fordi det ikke er kommersiell popmusikk. Om jeg har et lite, dedikert publikum som liker og kjøper det vi lager, så er det faktisk alt jeg trenger for å få det til å gå rundt - både økonomisk og kreativt, sier hun.

Den kommende tenåringsdramatikken får hun forhåpentligvis pauser fra med ny turné - i Japan, helst. For tredje gang.

- Japan er helt fantastisk, hundre prosent det fineste landet jeg har vært i. Og folkene? Ah, alt er så fint der. Så kommer du tilbake til Europa - da er alt skittent og folk er så brå, sier Vik.

- Forhåpentligvis blir dette før det har gått fem år. Det er drømmen. Vi driver og planlegger litt nå - jeg har et label der borte. Nå har jeg sittet på dette prosjektet så lenge - det er så deilig å bare slippe det løs!

I dag klarer Vik slå seg til ro med at tiden vil vise.

- Alt dette er egentlig litt back to start for meg. Return to era. Og det er ikke snakk om at dette skal være et make it or break it-album heller, det skal ut og jeg er kjempefornøyd med det. Det har gått med noen år inn i dette albumet, men det er en tydelig, definerende retning. Et standpunkt for meg, sier Vik.

Les også: Den beste brunchen i Oslo