Olivia Dean om gjennombruddet: – Jeg har ikke tid til bullshit

Olivia Dean var i Bangkok da hun innså at livet hennes hadde forandret seg.

«Vi hadde en konsert der i februar og dro på en bar etterpå,» sier sangeren, og lener seg mot meg fra den andre siden av bordet, med et ivrig blikk og i historieforteller-modus. «Og bandet spilte låta mi Dive. 

Jeg tenkte bare: Ikke mulig! Dette er sprøtt. Jeg er på en bar i Bangkok, og de gjør en cover av sangen min.’» Gjorde de en god jobb? Et smil brer seg sakte over ansiktet hennes mens hun lener seg tilbake. «De gjorde en kjempegod jobb.»

Olivia Dean om gjennombruddet

Ok Love You Bye

Full av ydmykhet vil ikke Dean være den første til å innrømme at livet hennes hadde forandret seg lenge før denne episoden. Brit School-utdannede Dean har vært på en seiersturné helt siden utgivelsen av debut-EP-en Ok Love You Bye, som ble spilt inn i en ombygd pub i Øst-London og nesten umiddelbart ble strømmet av millioner, sikret henne en kontrakt med EMI Records. Det var i 2019. Siden har Dean hatt en utsolgt europaturné, fått mer enn 12,5 millioner månedlige Spotify-lyttere, og gitt ut debutalbumet Messy, som ble nominert til Mercury-prisen.

I fjor var det også Glastonbury, der Dean oppfylte en barndomsdrøm ved å spille et kritikerrost sett på Pyramid Stage i en spesialsydd Chopova Lowena-kjole med et påsydd bilde av bestemoren Carmen sydd på forsiden. «Det var enormt,» sier hun, og forteller meg at de fleste fans nevner det når de treffer henne. «De sier at de var på Glastonbury og gråt. Og det gjorde jammen jeg også.» Hun elsket det såpass mye at hun dro tilbake til festivalen i år for å spille et hemmelig sett.

Å opptre var ikke noe som kom naturlig. Det tok mye tid med øving.

I virkeligheten, kledd i bukser fra COS og en svart kardigan med håret stukket inn i kragen, utstråler Dean en ubesværet stjernekvalitet. Selv om hun tidvis kan være tilbakeholden, er det en varm familiaritet ved henne; setninger innledes ofte med «girl», og øyekontakten er konstant. Vi møtes på settet til hennes ELLE-shoot til lunsj i en pause. Plassert på en gårdsplass i et industrielt hjem i Øst-London, der en svart katt rusler rundt, dykker vi ned i detaljene rundt The Art of Loving, Deans høyt etterlengtede andre album, som ble sluppet i september. Den første singelen Nice to Each Other har allerede blitt lastet ned 27 millioner ganger.

– Albumet ble bare meg

Fansen blir ikke skuffet. Alle de viktige Dean-elementene er der: relaterbare observasjoner om nyansene i kjærligheten («How can you get close to someone you keep out of reach?» synger hun i Close-Up); styrkende omvendinger av maktdynamikk («She’s the man» er refrenget i Lady Lady); og de sløye vokalene som glir og sklir som smeltende iskrem. Albumet ble inspirert av en utstilling Dean besøkte i LA av kunstneren Mickalene Thomas, med tittelen All About Love til ære for Bell Hooks’ bok med samme navn. «Den boka er som Bibelen,» sier Dean entusiastisk. «Kjærlighet er noe som kan føles ganske mystisk. Det er noe vi alle lengter etter, men som vi egentlig ikke lærer hvordan vi skal håndtere. Hvorfor har vi ikke et fag om det på skolen? Så albumet ble bare meg som zoomet inn på dette, og så på de siste to årene av livet mitt og alt jeg har lært til nå.»

Sårbarheten i tekstene hennes er avgjørende for Deans suksess; fans kobler seg på refleksjonene hennes om brudd og viktigheten av egenkjærlighet. Bla igjennom TikTok, og du finner hundrevis av videoer av dem som roper «I don’t want a boyfriend!» under framføringer av Nice to Each Other. «Det er sprøtt,» sier hun og ler. «Jeg prøvde ikke å hisse det opp. Jeg antar at det bare er forfriskende å si det høyt. Jeg er veldig komfortabel med meg selv, og føler ikke at jeg må være i et forhold for å overleve; det skal være noe ekstra, i stedet for å fylle et tomrom.»

– Jeg tar ikke dritt fra folk

Det er tydelig at hun vet hva hun driver med. «Jeg har blitt ganske beskyttende,» sier hun mellom munnfuller med rekesalat. «Det er en virkelig vakker evne å elske åpent og lett, men noen ganger kan det skape problemer.» Hun stopper litt. «Jeg tar ikke dritt fra folk. Definitivt ikke så mye som jeg gjorde da jeg var yngre. Jeg kjenner min verdi og vet hvordan jeg fortjener å bli elsket. Jeg har ikke tid til bullshit.» 

Jeg kjenner min verdi og vet hvordan jeg fortjener å bli elsket. Jeg har ikke tid til bullshit.

Da hun vokste opp i Nordøst-London, var ikke Dean alltid så selvsikker. Selv om sang var noe hun elsket fra ung alder, holdt sceneskrekken henne tilbake. «Jeg var et sjenert barn,» sier hun. «Å opptre var ikke noe som kom naturlig. Det tok mye tid med øving.» Å se på nervøsitet som spenning hjalp, det samme gjorde utdanningen på Brit School, der hun møtte bandet sitt samt sine nærmeste venner – en av dem bor hun nå sammen med i Sørøst-London. «De lærer deg å rulle sammen en kabel. Det er det nivået av etikette – å lære hvordan man er et godt bandmedlem i tillegg til å finpusse og øve på håndverket ditt,» sier hun om tiden på skolen.

– Feminisme for meg handler om å være likestilt 

Det var på avgangskonserten hennes at hun fanget oppmerksomheten til Emily Braham, som ble hennes manager og fortsatt jobber med sangeren som en del av et helkvinnelig team. «Jeg prøver å jobbe med så mange kvinner som mulig fordi jeg føler meg komfortabel i det rommet,» sier Dean. «Jeg elsker menn, åpenbart. Jeg tror ikke feminisme handler om å hate menn i det hele tatt. Det er lett å si: ‘Men are trash’, men jeg tror ikke det er produktivt. Feminisme for meg handler om å være likestilt – og jeg har alltid følt meg helt likestilt med menn.» Hun tilskriver ideologiene sine til moren Christine, som er av jamaicansk og guyansk opprinnelse, og som var den første svarte nestlederen i Women’s Equality Party: «Hun er virkelig full av kraft.»

Jameela Jamil: Internetts nye favoritt

Dean er enig i at det føles som en stor epoke for kvinner i musikken, takket være stjerner som Charli XCX, Raye og Sabrina Carpenter, som Dean varmet opp for på BST Hyde Park i juli. Akkurat nå hører hun mye på CMAT, Solange og Ravyn Lenae. Spiller musikk en viktigere rolle i disse stadig mer urolige tider? «Jeg mener, det er en flukt,» sier Dean tankefullt. «Det er det for meg, uansett. Jeg tenker alltid på hvorfor jeg driver med musikk. Noen ganger tenker jeg: Wow, jeg kunne ha gjort noe annet.» Som hva da? «Yogalærer. Blomsterhandler. Noe litt mindre synlig.»

Jeg prøver å jobbe med så mange kvinner som mulig fordi jeg føler meg komfortabel i det rommet.

Men Dean setter pris på berømmelsen. For det meste er møtene med fans hyggelige. «Men noen ganger skulle jeg ønske jeg var anonym,» sier hun, og nevner en gang noen filmet henne mens hun løp etter bussen. Hun fikk nylig førerkort og har begynt å kjøre overalt, inkludert til settet i dag. «Jeg pleide å ta undergrunnsbanen og kauke på mobilen om personlige saker.» Hun ler og holder opp telefonen som for å sende en talemelding. «Jeg pleide å si: ‘Sis, basically, han sa at …’ Så innså jeg at jeg kanskje ikke burde gjøre det.»

Ble bitt av mote-basillen

Dean er morsom å snakke med. Vi ler mye i løpet av samtalen – om hekling (det er slik hun slapper av), dans (vennene hennes kjøpte en Britney-tema-klasse til bursdagen hennes), meditasjon («jeg burde gjøre det mer») og den ideelle partneren: «Jeg liker oppriktighet ganske godt,» sier Dean. «Men jeg trenger også noen som kan tulle med seg selv.»

Det blir spørsmål om antrekket mitt; Dean har jobbet med Chanel og innrømmer at hun «ble bitt av mote-basillen» etter å ha møtt stylisten sin Simone Beyene. «Jeg synes klær er så gøy,» sier hun, og nevner Rejina Pyo, Peachy Den og 16Arlington blant favorittmerkene sine. «Det er glamour for meg på scenen. Men når jeg ikke jobber, bruker jeg ikke så mye designerklær. Jeg lever i disse buksene,» sier hun og drar i slacksene hun forteller at hun også har i fem andre farger.

På den tiden samtalen finner sted, har Dean en sommer med konserter i USA foran seg. Vil hun kunne ta ferie? «Nei,» sier hun og rister på hodet, og viser til albumforberedelser og musikkvideoinnspillinger. Hun vil imidlertid ha tid til litt lesing; hun har nettopp begynt på Little Weirds av Jenny Slate. «Venninnen min som kjøpte den, sa at fortelleren snakker om å se magi overalt og at det minnet henne om hvordan jeg ser på verden,» sier hun smilende. Jeg mistenker at det også er slik verden snart vil se på Dean. 

Foto: Lulu McArdle
Styling: Holly Gorst
Hår: Sophie Jane Anderson
Makeup: Celia Burton / Bryant Artists

Meld deg på ELLEs nyhetsbrev her!