– Det er jo vanskelig å forklare en utslitt partner hvordan det er å være utslitt når man selv er utslitt

Den selvbiografiske forestillingen Lykke til, Cathrine Frost har gått for fulle hus siden urpremieren på Det Andre Teatret i 2022, og denne høsten er den igjen aktuell på Nationaltheatret. Hva er greia med denne forestillingen ingen får nok av, og som artisten Marit Larsen mener bør være pensum? Hva menes med «lykke til?» – og hvem trenger å høre det aller mest?

Lykke til, Cathrine Frost

Om det var tidspunktet da kirurgens og legens hender møttes en albue inn i livmoren hennes, eller oppdagelsen av hun selv faktisk var en kvinne, ikke «en liten mann», som hun hadde trodd hele livet, som var dødsårsaken, er uvisst. Men det som er helt sikkert, er at Cathrine Frost «den første» døde den dagen sønnen ble født. Heldigvis gjenoppsto hun, som Cathrine Frost «den andre» – filosofen vi ikke visste vi trengte.

Historien begynner uansett med en livskrise.

Skuespiller Cathrine Frost er rundt 30, har tilbrakt 365 dager på turné i løpet av ett år og kjenner på den litt ubehagelige erkjennelsen av at voksenlivet kanskje ikke kommer med noen bruksanvisning.

– Jeg har alltid tenkt at jeg er et menneske som skal ha barn. At jeg skal ha en familie. Det var liksom det man gjorde.

Så begynner kroppen å skrive sitt eget manus.

Frost blir gravid, men mister barnet etter åtte uker. Og plutselig oppdager hun noe hun ikke hadde visst: Hvor vanlig spontanabort er. Hvor lite man snakker om det. Og hvor ensomt det kan føles når man tror man er den eneste.

– Da jeg gikk gjennom spontanaborten, begynte jeg å fortelle det til venner og bekjente. Og da oppdaget jeg at mange hadde opplevd det. Jeg bare: Hæ? Hvorfor snakker vi ikke om dette?

Akkurat det spørsmålet skulle bli starten på et langt prosjekt – og etter hvert forestillingen Lykke til, Cathrine Frost, deretter boka Lykke til, osv. (2025). For da Cathrine Frost først begynte å prate om dette, var det mye hun ville si.

Hvorfor snakker vi ikke om det?

For Frost handler det ikke bare om at vi mangler informasjon. Det handler også om hva slags informasjon kvinner får, og hva vi antar at de tåler.

– Jeg tror fortellingen har vært at man skal beskytte kvinnen. At hvis en spontanabort er for tungt, skal hun slippe å forholde seg til det. Men jeg kjøper den forklaringen bare halvveis. Det finnes jo ingen andre pasientgrupper hvor man tenker: «Vi forteller bare halvparten av tingene.»

– Du opererer kneet, og så sier legen: «Vi tar det litt som det kommer.»

Problemet, mener hun, er at kvinner ofte blir behandlet som om uvitenhet er omsorg.

Og samtidig ligger det et annet paradoks der: Vi lærer tidlig hvordan vi skal unngå å bli gravide, men langt mindre om hvordan kroppen faktisk fungerer når vi ønsker å bli det. Vi går hele tenårene og lærer at vi «må passe på så vi ikke blir gravide». Så slutter man på prevensjon og tenker: «OK, nå blir jeg gravid.» Ingen forteller deg at det ikke nødvendigvis fungerer sånn.

Hun mener vi burde vite langt mer om egen syklus, eggløsning og kroppens signaler – enten vi ønsker barn eller ikke.

– Det er jo faktisk kun noen få dager i løpet av en syklus man kan bli gravid. Det er ganske viktig informasjon om egen kropp.

«Ikke bli for glad»

Etter spontanaborten tar det tid før Frost blir gravid igjen. Det som først føltes enkelt, blir gradvis mer komplisert. Ett forsøk blir til flere. Og tiden går.

– Redselen for ikke å få barn var tusen millioner ganger sterkere hos meg enn hos Ollie (journ.anm. Cathrines kjæreste), tror jeg.

Da hun endelig blir gravid igjen, er det ikke lenger den naive gleden som preger svangerskapet. Det er håp blandet med frykt.

– Utad var vi sånn: «Vi håper det går bra.» Inni meg slo jeg jo kollbøtte. Men det første Ollie sa da jeg fortalte at jeg var gravid var: «Ikke bli for glad nå.»

Det er en setning som rommer mye av det Frost undersøker: Hvor mye ansvar som legges på kvinnen. For graviditeten. For fødselen. For barnet. For at alt skal gå bra.

– Det føltes som om alt ansvar var plassert hos kvinnen, og det er ganske enormt når man begynner å tenke på det. Det er jo helt sykt at det går an å gro et menneske inni seg.

Seks minutter

Selve fødselen blir dramatisk.

Da fostervannet går, faller navlestrengen ned. Hjertelyden forsvinner.

Scenen som utspiller seg deretter er drama du ikke kan skrive: For at sønnen ikke skal kveles av sin egen navlestreng, må legen skyve ham tilbake opp i livmoren og det gjøres fysisk med armen rett inn … eller rett opp i … til albuen. Senga rutsjes gjennom sykehuset til operasjonssalen, der de møter kirurgen. Cathrine legges i narkose, og for å sikre at navlestrengen ikke finner på flere sprell, må kirurgen også føre armen rett inn i … eller opp i … og møte legens hånd i en slags livets veksling ingen maraton har sett maken til. «Har du ham nå? Okei, da slipper jeg»-type opplegg. Et akutt keisersnitt og seks minutter senere er Cathrine Frost mor.

– Da tenker jeg at alle som prediker hjemmefødsel uten helsepersonell, må ta seg en liten bolle.

Hun ler.

– Hjemmefødsel med jordmor skal jeg ikke mene noe om. Men uten helsepersonell? Da overvurderer man seg selv ganske kraftig.

Humoren er typisk Frost. Den fungerer ikke som en måte å slippe unna alvoret på, men som en måte å tørre å ta i tingene vi fortsatt kvier oss for å snakke om.

For det hun beskriver, er også en kroppslig erfaring av hvor nært liv og død faktisk ligger.

– Når man føder, skjønner man jo at folk dør av dette. Det er liv og død.

Den gamle Cathrine døde

Og så skjer det to ting: Cathrine Frost er blitt mor, men hun er også ugjenkjennelig for seg selv. I boka Lykke til, osv. går hun så langt som å si at hun døde den dagen sønnen ble født.

– Jeg døde jo ikke. Men jeg kom ikke tilbake.

Hun er født på 70-tallet og vokste opp på 80- og 90-tallet med en viss forestilling om hva som var kult. Hun ville være en «liten mann», henge med gutta. Skate. Ikke være nevrotisk. Ikke være bekymret. Ikke være for opptatt av det tradisjonelt feminine.

Så fikk hun et barn.

– Alt jeg trengte å vite for å mestre den situasjonen, hadde ingenting med den lille mannen jeg hadde prøvd å være, å gjøre.

Barnevognen ble plutselig et identitetspolitisk prosjekt.

– Første gang jeg gikk med barnevogn på Tøyen, syntes jeg det var flaut.

For Frost har morskapet tvunget frem en annen forståelse av omsorg. Omsorg handler ikke bare om å være varm og empatisk. Det handler også om å forutse problemer.

– Du må tenke tre skritt frem. Man må bekymre seg litt. Man må være litt nevrotisk.

Med andre ord: Kanskje det å være nevrotisk ikke er en personlig svakhet. Kanskje det er et arbeidsverktøy.

Suttekluten som maktsymbol

Og så kommer kontrollbehovet.

Den nybakte forelderen som har sovet altfor lite, og desperat forsøker å lage system i kaoset: Barnet skal ha suttekluten på akkurat riktig måte. Søvnen skal foregå på riktig tidspunkt. Alt må gjøres riktig.

– Jo mer kontroll du tar, dess mer kontroll får du. Og jo mer kontroll du får, dess mer kontroll trenger du.

Løsningen?

– Slipp partneren til. Selv når partneren gjør ting på en helt annen (les: feil) måte.

– Det er jo helt jævlig vanskelig. Hvis du har vært hjemme med barnet hele tiden og vet nøyaktig hvordan ting skal gjøres, er det veldig lett å tenke: «La meg bare gjøre det.» Men da fratar man også den andre forelderen muligheten til å finne sin egen vei inn i foreldreskapet.

– Tilknytning er en jobb. Du må bruke tid med barnet. Lære deg hva de forskjellige lydene betyr, når barnet er sultent, når det er trøtt, når det har luft i magen. Det er uavhengig av kjønn.

Noe annet skjer også. Frost blir nærmest forelsket i alle kvinner rundt seg.

– Jeg vil løfte kvinnen opp i øverste etasje, og la henne skue utover selve livet.

Hun gestikulerer majestetisk.

– Jeg var en typisk pick me-jente lenge før uttrykket eksisterte. Guttejente har liksom vært et ideal for meg.

Det er ikke bare humor i det. Det handler egentlig om fellesskap.

Etter spontanaborten oppdaget hun et kvinnefellesskap hun ikke visste at hun manglet. Etter fødselen ble hun et «full blown» medlem, som hun sier.

– Kvinner som nikker anerkjennende mot hverandre «jeg ser deg». Jeg er kommet inn i den klubben.

Og kanskje er det nettopp dette Lykke til forsøker å gjøre; å finne tilbake til leirbålet. Leirbålet kvinner har samlet seg rundt siden tidenes morgen, og delt bekymringer og erfaringer da mennene forsvant (les: dro på jakt, I guess). For når vi snakker sammen, oppdager vi at det vi trodde var vårt eget lille avvik, ofte er en kollektiv erfaring.

Les også: Psykologen tipser: Slik gjør du høsten til «en ny start» – istedenfor å vente til januar

Det ingen forteller deg

Graviditet og fødsel er også en kroppslig revolusjon. Hemoroider. Blødninger. Melkespreng. En kropp som plutselig lekker, endrer form og oppfører seg på måter man ikke hadde forestilt seg.

– Det er så mye natur. Og det er helt naturlig, men det er ikke idealet.

Frost forteller om kvinner som skammer seg over kroppen etter fødselen, og om hvordan de kan føle seg mindre attraktive fordi kroppen har blitt så synlig «kroppslig».

– Jeg har vokst opp med å ville være så flott jeg kan. Jeg vil føle meg vel. Og så blir du plutselig et villniss av en kvinne som ligger som et slakt. Eller, vil ligge som et slakt.

Vi snakker om døden. Hvorfor snakker vi ikke om fødselen?

Etter fødselen begynte Frost å lese filosofi. Ikke fordi hun plutselig ønsket å bli filosof, men fordi hun trengte et språk for det hun hadde vært gjennom. Denne opplevelsen var tross alt helt sinnssyk – noen må da ha skrevet om det?

– Det å gå gjennom en graviditet og en fødsel er så eksistensielt. Det gror et menneske inni kroppen din – der det har pleid å være burgere og pannekaker – og så dytter du det mennesket ut. Og så er det der. For alltid.

– Det er så hjerneeksploderende.

Det er kanskje her Lykke til virkelig løfter seg fra å være en forestilling om morskap til å bli en filosofisk studie. For hvorfor snakker vi så mye om døden – og så lite om fødselen?

– Døden har en enorm plass i filosofien, religionen og kunsten. Fødselen, som er forutsetningen for at vi i det hele tatt eksisterer, er langt mindre synlig.

Og her taler feministen Frost som en ekte medsøster:

– Hvis Hellas hadde vært fullt av kvinnelige filosofer, så hadde de kanskje tenkt mer på det.

Og der er hun tilbake ved utgangspunktet: Hvem får definere hva som er viktig? Hvilke erfaringer får språk? Hvilke kropper får kunnskap?

Les også: «Når ble du lesbisk?»

– Jeg har levla opp

Når Frost ser tilbake på seg selv, noen år inn i morskapet, er det ikke den gamle Cathrine som har kommet tilbake. Det er en ny versjon.

Jeg deler et eksempel jeg selv liker å bruke om Gandalf den grå fra Ringenes Herre, som faller i avgrunnen, og sloss mot en drage, for deretter å gjenoppstå som Gandalf den hvite i oppdatert versjon med fetere triks. Litt som Pokémon. Og det resonnerer med henne.

– Jeg rommer meg selv mer i verden enn jeg gjorde før. Jeg har rett og slett levla opp.

Og så er det kjærligheten. Den store, ubetingede kjærligheten vi alltid hører om når vi snakker om barn.

– Å få barn betyr at du får tilgang til en helt ny etasje i sjelslivet. Det bor ekstremt mye kjærlighet der. Men også bekymring. Angst. Glede. Idet man føder et barn, føder man også masse bekymringer, og forståelse av at hvis jeg mister dette, så går jeg til grunne.

Det er kanskje derfor morskjærlighet er så vanskelig å beskrive. Den er ikke bare vakker. Den er også livsfarlig.

Hvem bør se forestillingen din, egentlig?

– Alle. Men aller helst de som ikke har en kvinnekropp. Jeg har egentlig laget den til menn. Jeg ville prøve å forklare hvordan det føles. Det er jo vanskelig å forklare en utslitt partner hvordan det er å være utslitt når man selv er utslitt.

Fødsel, abort, kropp, skam, kjærlighet, identitet og død får eksistere samtidig. Det vakre og det groteske. Det latterlige og det livsviktige.

Og hvis det finnes én ting Frost ønsker at publikum skal sitte igjen med, er det kanskje dette:

– Du er ikke den første. Finn leirbålet. Snakk med noen. Og – lykke til.

Forestillingen Lykke til, Cathrine Frost spilles på Nationaltheateret denne høsten.