The ELLE Word: – Når ble du lesbisk?

Siden 2019 har jeg hatt privilegiet av å intervjue modige, inspirerende og kloke mennesker for ELLE. I all hovedsak kvinner, som har delt sine historier og erfaringer med meg, og dere. Men denne gangen er det min egen historie jeg skal dele. Og når det først skjer, er det absurd å tenke på at dette i majoriteten av livet mitt også har vært min aller største hemmelighet.

Visa om løgna

Jeg har et tydelig minne fra barndommen som står igjen som en slags grunnscene i livet mitt. Et av de øyeblikkene der noen av de virkelig store brikkene falt på plass, først i sakte film og deretter absolutt. Sementert, grunnscenen som ble en slags grunnmur i min identitet. Min egen Visa om løgna, om du vil.

Før vi tar tidsmaskinen ca. 25 år tilbake i tid, vil jeg si noe om tilhørighet. Maslows behovspyramide er en motivasjonsteori fra 1943 av Abraham Maslow som rangerer menneskelige behov i et hierarki. Som det aller mest grunnleggende finner vi fysiologiske behov som søvn, mat og vann, deretter trygghetsbehov som beskyttelse og sikkerhet. På tredje nivå plasserer våre såkalte sosiale behov seg, definert som tilhørighet og kjærlighet. I veldig mange år av livet mitt trodde jeg at jeg måtte velge mellom disse to, at det var tilhørighet eller kjærlighet.

Jeg husker denne dagen godt. Jeg var 9–10 år gammel da mine to beste venninner i klassen annonserte at de hadde forelsket seg i den samme gutten. Problematikken over å like den samme gutten var ikke engang relevant å poengtere, men det var derimot svært viktig at vi i tiden fremover tilbrakte mer tid med ham.

To ganger i livet har den samme imaginære bøtta full av isvann blitt sluppet over min eksistens: Nyttårsaften 2021–2022. Året da jeg fylte 30 år, ble singel etter åtte år med samboer, mens alle venninnene mine endelig var i stabile forhold, og jeg forsto at startskuddet for baby-racet var gått av i stillhet. Og denne nevnte dagen: Da mitt trofaste trekløver bestemte seg for å rekruttere fra det motsatte kjønn. Det var som om ett kapittel var over, og at et nytt – jeg verken var eller ville bli klar for – var i gang. Jeg tror det er dette Timon og Pumba synger om i Løvenes konge når Simba forsvinner inn i solnedgangen med Nala, «at vår tid sammen er historie, da er vår venn fortapt» … Noen andre som ser parallellen mellom Timon og Pumba og Pam og Mitch i Modern Family forresten? Bare meg? Okei. Historien fortsetter:

Den neste uka ble ensom. I ren protest valgte jeg å tilbringe hvert eneste friminutt alene, i håp om at dette var «en fase» – ironisk, jeg vet. Spoiler alert: Det skjedde ikke. De er begge mødre nå, og barna har fedre.

Da jeg den påfølgende uka var i ferd med å akseptere at min ensomme protest var den nye normalen, kom persona non grata himself bort til meg. Han syntes det var kjipt at jeg ikke ville henge med dem, og enda kjipere at jeg heller ville være alene. Han kunne fortelle at de nå kalte seg «gjengen», og hadde etablert et fast møtested ved en strømboks i utkanten av skolegården. Ordene «høyspenning livsfare» burde vært første advarsel. Men min ensomhet var ikke så sjelsettende å bevitne at et medlemskap i den nyetablerte såkalte «gjengen» var gratis.

Akkurat dette med «no such thing as a free lunch» var ikke den viktigste åpenbaringen denne dagen, men de fleste har vel erfart at ord som «bindingstid» og «subscribe here» har en tendens til å dukke opp akkurat idet du har rukket å se for deg et nytt og sprekere liv, eller takket ja til 10 prosent rabatt – og det fikk jeg erfare der jeg sto med mine gule Converse (og stoltheten) godt begravet i skolegårdens grus. Reglene for å bli en del av «gjengen» involverte noe langt mer komplisert enn et nyhetsbrev, selv om det skulle vise seg at det jeg begynte å «abonnere» på denne dagen skulle bli det vanskeligste jeg noen gang har måttet «melde meg av».

«Hvis du vil være med i gjengen, må du fortelle hvem av guttene i klassen du liker».

Denne gangen var det ingen isbøtte som falt ned over meg. Akutt kvalme, hjertebank og et sug i magen dypere enn summen av alle karuseller på Tusenfryd til sammen.

Selv om denne scenen med all sannsynlighet utspilte seg på 30 sekunder, var det som om jeg forsvant inn i en tilstand lik den som illustreres av John Nash i filmen A Beautiful Mind (ja, jeg sammenlignet meg selv med en vinner av Nobelprisen), der store matematiske gåter løses på hundredeler. For i dette øyeblikket forsto jeg to ting om livet: Ensomhetens avgrunn, og at billetten inn i tilhørighetens – «gjengens» – gode selskap ville koste meg sannheten: At jeg er lesbisk. At jeg var forelska i Line.

Nash forsto strukturen i matematikk, jeg forsto (noe) om tilhørighetens struktur den dagen.

«Jeg liker Truls,» svarte jeg. Og med tre enkle ord var jeg inne – i «gjengen», og i skapet. Det skulle ta nærmere 20 år å komme meg ut.

«Når ble du lesbisk?»

Dette er et spørsmål jeg har fått mange ganger. Svaret på det er enkelt: Da jeg ble født. Det som ikke er like enkelt, er å akseptere sin annerledeshet.

Til alle som tror at skeiv er noe man «kan bli», eller enda verre; konverteres ut av, kunne jeg skrevet en bok. For jeg har prøvd å være streit. Virkelig prøvd. Hadde jeg prøvd like hardt på skolen, kunne jeg sikkert faktisk vunnet den Nobelprisen. Skeiv er ikke noe gutter blir fordi de får neglelakk i barnehagen, på samme måte som streit ikke er noe jeg ble av å få Barbie-hus som barn, eller varme følelser for noen, for ikke å snakke om kjærester, og samboer av det motsatte kjønn. For det finnes mye kjærlighet i tilhørighet.

Så lenge jeg kan huske har jeg bedt mine skeive venner fortelle sine «komme ut av skapet»-historier, i håp om at noen skulle si noe jeg kunne kjenne meg igjen i. Spoiler alert: Skeive kommer i alle (hold deg fast, her kommer en klisjé:) regnbuens farger, og selv om vi fremstår som et kollektiv, så er vi en uendelighet av nyanser. Bedre kjent som mennesker.

Og hvordan kan man egentlig oppdage noe man er født som? Det er som om du som leser dette plutselig skulle «oppdage» at du hadde øyne, eller en høyrearm, som jeg ofte bruker som eksempel. Det viste seg å handle om en klisjé større enn regnbuen: Jeg måtte elske meg selv, før jeg kunne elske en annen. Faen, så slitsomt.

FAG HAG

Jeg skal ikke skylde på Disney, det har alle millennials allerede gjort for meg. Men jeg vil si noe om representasjon. For det er en grunn til at det skeive miljøet hyller sine ikoner med en lojalitet som kan fremstå religiøs. Mange av oss har savnet forbilder i oppveksten. Da jeg på ungdomsskolen googlet «How do you know if you are a lesbian», dukket bilder av strenge damer uten sminke, med kort hår og olavest opp. Var jeg en av dem?

Jeg husker hvordan pulsen økte av den russiske pop-duoen t.A.T.u.s musikkvideo All The Things She Said (2002) på MTV, og følelsen av håp da Marissa (Mischa Barton) i The O.C. innledet en romanse med bartenderen Alex (Olivia Wilde).

Dessverre viste t.A.T.u seg å være et orkestrert markedsstunt, og relasjonen mellom bandmedlemmene endte visstnok i anklager om utpressing, og Marissa … Det var bare en fase, hun gikk tilbake til «gjengen», og døde – om noe et grusomt eksempel på teorien om «bury your gays» og «dead lesbian syndrome» (teorien om at alle skeive dør på slutten av filmen).

Det hjalp heller ikke at filmen Brokeback Mountain kom ut i 2005 (da jeg var 13 år), og sendte meg inn i tre dager med akutt depresjon fylt av spørsmålet «hater de oss så mye?». For ikke å snakke om alt jeg har sett og lest om AIDS.

Visste du forresten at bokstaven L i LHBTQ+ ble flyttet fremst i akronymet etter solidariteten det lesbiske miljøet viste under AIDS-epidemien? De donerte blod, ble omsorgspersoner for syke etter at mange ble forlatt av familiene sine, og bisto helsevesenet som hadde lite kunnskap om hvordan de kunne hjelpe. De var sterkt involvert i aktivisme og kampen for skeives rettigheter og bedre helsetilbud.

Selv om denne tematikken var dypt engasjerende, og det var lite som kunne fyre meg opp på samme måte som homohat eller måten AIDS-epidemien totalt ble neglisjert av samfunnets mest essensielle aktører, så kanskje dette handlet om at flere av mine nærmeste venner allerede i tenårene var homofile menn? Og jeg var deres «fag hag», som de kalte meg. «Jeg KLARER jo å være i forhold med menn – kanskje det betyr at jeg er streit likevel?»

The ELLE word

Så jeg valgte meg Sex and the City, slik Bjørnstjerne Bjørnson valgte måneden april. Det vil si, jeg valgte The L Word også, men det så jeg på med dyna over den klumpete lille TV-en med innebygd DVD-spiller (husker dere dem?) som jeg hadde på soverommet, med volumet på 2 prosent. Jeg ville være som Carrie Bradshaw. Jeg skulle bo alene, leve av å skrive, røyke sigaretter, fylle garderoben med Manolo Blahnik, vintage-skatter og designerplagg ingen forsto hvordan jeg hadde råd til, og livet mitt skulle sentrere rundt mine beste venner (hovedsakelig kvinner og homofile menn) og lett sosialantropologi.

Det var noe med denne verdenens eskapisme. Et narrativ båret av kvinner, selvstendighet og frihet. Det er ingen hemmelighet at serien har hatt sine problematiske aspekter, og selv om mange mener at And Just Like That ble en overkorrigering, var det én ting jeg er evig takknemlig for å ha opplevd: At Miranda kom ut av skapet. «I am trapped. I hate my marriage, I hate it. I hate my life, I hate it … since … forever? What was I supposed to say? That I don’t want to be this person anymore? … Well, then I said it.»

And just like that … var Miranda ute.

Den traff. Og det å argumentere lidenskapelig mot alle som mente at dette kom ut av det blå, at det var «skikkelig teit» eller unødvendig, for ikke å snakke om alle «stakkars Steve» ble en slags generalprøve for min del.

Det er mye denne serien har gitt meg. Den lærte meg usannsynlige ting om økonomi (som jeg snart må avlære), ga meg selvtilliten til å utforske identitet gjennom stil, bekreftet at vennskap er alfa og omega, og viktigheten av å stille spørsmål eller «help but wonder». Det var også her drømmen om å jobbe i et motemagasin dukket opp, og på denne tiden var de glansede sidene nærmest like preget av eskapisme som TV-serien selv. Det var også mye hjelp å få. Dette var tross alt «how to»-journalistikkens gullalder.

Magasinene lærte meg mye, men dessverre lite om å være meg selv. På de snart 30 årene norske ELLE har eksistert har vi maks hatt en håndfull lesbiske kvinner på cover, ingen er mer klar over dette enn jeg. I et magasin som retter seg mot kvinner, bør de skeive kvinnene også være en del av målgruppen. Akkurat det lærte jeg av The L Word.

Så takk til mine fabelaktige kolleger som denne måneden kler seg i fotballdrakter med The ELLE Word trykket på brystet i solidaritet med Pride. Til Petra, som lar meg skrive fritt og ha sterke meninger om nesten alt, og ikke minst til André – my only other gay in the village. Det betyr mye å ha dere med på laget.

Les også: ELLE lanserer samarbeid med Everyday Social Gay Club

With great power comes great responsibility

Det der hadde vært en fin avslutning, men det ville vært rart å hoppe over den delen der jeg faktisk kommer ut av skapet, selv om dere sikkert har skjønt tegninga nå.

Samme år som den skjebnesvangre dagen i skolegården utspilte seg, kom også filmen Spiderman (2002) med Tobey Maguire ut. Få ord har satt seg i ryggmargen som dem Uncle Ben sier til Peter Parker i deres aller siste samtale: «With great power comes great responsibility». Det er sant for «gjengen», for Maslow, for John Nash, for alle som lager musikk, film og TV, for ELLE, og for meg. Representasjon betyr noe. Og våre sosiale behov – tilhørighet og kjærlighet – er fortsatt langt mer essensielle, og kommer foran både anerkjennelse og selvrealisering på pyramiden.

Den lesbiske poeten, aktivisten og feministen Audre Lordes ord «My silences had not protected me. Your silences will not protect you» handler om viktigheten av å tale i kampen mot urettferdighet. Det å være skeiv er fortsatt forbudt i 65 land, i sju av dem kan vi få dødsstraff, og i ni av dem kan vi få livstidsstraff i fengsel – for kjærlighet.

Dagens politiske klima er en direkte trussel mot skeives rettigheter. Rettigheter, som siden Stonewall-opprøret i 1969 er kjempet fram med menneskers personlige trygghet og livet som innsats, svekkes og opphører. Vi skal og kan aldri ta noe for gitt. Pride er symbolet, feiringen og kampen.

Så ja, det er fortsatt «litt stress» å være skeiv i 2026. Hvis noen lurte på det. Men 2198 ord senere er det, muligens overflødig, men viktig å si at tiden for å tie er forbi for min del.

Tre enkle ord

Det ble etter hvert ganske mørkt å tilbringe 30 år i skapet, så mørkt at jeg var redd det aldri kunne bli lyst igjen. Som om døra satt fast fra innsiden. Men da det var som mørkest kom noen og satte den på gløtt, slik at lyset slapp inn. «Jeg tror kanskje du bør komme ut av skapet snart,» sa hun, min kjære venninne Maja. Ordene ble som en motgift. Det var som å meldes av alle verdens nyhetsbrev, si opp alle abonnementer, og som om grusen rundt føttene i skolegården ble til sand, på samme tid.

«Jeg er lesbisk,» sa jeg. Og med tre enkle ord var jeg ute.

Les også: Brente Pride-flagg får nytt liv i Oslo Rådhus

Ja, takk! Meld meg på nyhetsbrevet