«Jeg har savnet komplekse kvinner i norsk film»

Endelig en hovedrolle på hjemmebane

Solomamma er faktisk hennes første hovedrolle i en norsk film – på høy tid, spør du oss – etter at Lisa Loven Kongsli slo gjennom internasjonalt med Ruben Östlunds Turist (internasjonalt kjent som Force Majeure) i 2014. Siden den gang har hun vært å se i alt fra store Hollywood-produksjoner somWonder Woman og Justice League til historiske dramaer som Quisling og Nr. 24. 

Hvordan føles det å endelig fronte en norsk film, og hva fikk deg til å si ja til Solomamma?

– Det sier litt om hvor vanskelig denne bransjen er. Det er ikke nok å ha spilt hovedrollen i en Ruben Östlund-film for å overbevise om at man er god nok. Jeg er utrolig glad for å få være med i et prosjekt som Solomamma, og for å få tilliten til å være med å skape Edith. Hun lever i samtiden, med tidsaktuelle utfordringer. Hun er ikke superhelt, ikke kriminell, hun går i olabukser – og for meg var det en luksus å få dykke ned i noe så jordnært.

I Solomamma spiller Kongsli Edith – en alenemor og journalist som beveger seg ut på tynn is når hun oppsøker sæddonoren til barnet sitt under påskudd av et intervju.

Et personlig prosjekt

Hva var det ved denne historien og tematikken som grep deg?

– Jeg har flere venninner som er solomødre, så det er en tematikk som står mitt eget liv nært. Et av målene til Edith gjennom filmen er å normalisere valget om å få barn alene. Her i Skandinavia begynner jo dette heldigvis å bli mer vanlig og mindre tabubelagt. Men kommer man litt lenger nedover i Europa, ser bildet mer konservativt ut. Med den sinnssyke fremmarsjen av høyrevridde politiske holdninger innsnevres dessverre også ofte slike muligheter, og spermdonnasjon og surrogati forbys. Sånn sett er det givende å være med på å fortelle en historie som potensielt kan åpne perspektiver hos publikum «der ute». Og akkurat slike historier er det som i utgangspunktet fikk meg til å ville bli skuespiller. 

– Jeg har savnet kvinner som Edith på film

Kan du fortelle litt mer om karakteren din, Edith? 

– Edith ble brått singel da hun var rundt 40 år, og skjønte at hun antageligvis ikke kom til å møte mannen i sitt liv i tide til at de kunne få barn sammen. Hun oppdrar et barn alene, samtidig som hun må ta seg av moren sin, som er i ferd med å bli dement. Edith har mange sider som jeg kan kjenne igjen. Når hun oppsøker sæddonoren til sitt eget barn mister hun kjapt kontroll over situasjonen – hun mister fotfestet, rett og slett. Det var utfordrende å spille, men jeg har virkelig savnet denne typen komplekse kvinnelige karakterer i norsk film, der karakteren delvis eller fullstendig mister sitt moralske kompass og drives avgårde av mer primitive, indre instinkter. 

Eksplosiv kjemi med Herbert Nordrum

Du spiller mot Herbert Nordrum i Solomamma, som har rollen som Ediths sæddonor. Hvordan var dynamikken mellom dere to på settet, og hvordan bygget dere opp kjemien for de mange intense scenene mellom Edith og Niels? 

– Jeg har kjent Herbert fra langt tilbake, fra da vi begge søkte på Teaterhøgskolen – og bare han kom inn, hehe. Siden har vi alltid likt hverandre, uten å kjenne hverandre dypt, egentlig. Vi hadde en kjemitest før innspillingen for å sjekke trøkket, og det var bra – ordentlig eksplosivt. Jeg opplever at vi har en gjensidig respekt for hverandre som gjør at det føles trygt, og som skaper masse rom til å utforske sammen. Da kan man gå ganske langt og havne steder som ikke engang var planlagt i manus. Det gir stor skaperglede. 

Les også: 8 feelgood-filmer vi ser igjen og igjen

Janicke Askevold, som gjør sin regidebut med Solomamma, imponerte med tydelighet og ro under innspillingen. Kongsli beskriver samarbeidet som tett og intuitivt, og forteller at hun følte seg ivaretatt – noe som gjorde det lettere å gi seg hen til rollen.

– Å jobbe med regissører som har skapt ideen og manuset selv, gjør jo vanligvis at de vet hva og hvor de vil med materiale sitt. Men hun var også åpen og nysgjerrig på min opplevelse av hvordan Edith skulle bli til en tredimensjonal dame. En sånn inngang til et samarbeid skaper tillit, og når den er etablert kan jeg gjøre det jeg alltid prøver på ved hver nye rolle jeg spiller, å slippe meg løs og stole på at regissøren vil ta meg imot og passe på meg. Jeg var jo litt spent på dette siden det er debuten hennes, men vi jobbet naturlig godt sammen og skapte et felles gehør fra dag én. 

Et filmatisk blikk på moderne familieformer

Solomamma tar opp store spørsmål om moderne familieformer – om hvem som definerer hva en familie er, om opphav og retten til å vite hvor man kommer fra. Tror du filmen vil skape diskusjon rundt disse temaene, og er det et bestemt budskap eller følelse du håper seerne sitter igjen med når rulleteksten kommer? 

– Ja, jeg håper at vi har laget en åpen film som kanskje stiller flere spørsmål enn den gir svar. Det verste er å ha berøringsangst for denne tematikken, at vi ikke skal tørre å prate om eller diskutere den. Kanskje filmen i beste fall kan gi folk en inngang til å snakke sammen om donasjon og det å være aleneforsørgende? Filmen kan kanskje også være med på å stille spørsmål rundt strukturene ved klinikkene som tilbyr spermdonnasjon, som for eksempel forretningsmodellene, uten at det skal oppfattes som et angrep på kvinnene som velger å få barn ved hjelp av en sæddonor. Informasjonen som finnes om donorene er for eksempel bak betalingsmurer, der kvinnene kan få vite mer om donoren dersom de vil, og har råd til det. Det er jo muligens en smule suspekt. 

Din internasjonale karriere startet for alvor med Turist, som ble en kritikerrost suksess – du fikk jo en Guldbagge-nominasjon for den rolletolkningen. Hvordan opplevde du å få ditt gjennombrudd på den måten, og hvordan påvirket den filmens suksess veien videre for deg som skuespiller? 

– Turist var selvfølgelig en opplevelse som endret livet mitt og for alvor startet karrieren min, og den ga meg mange nye muligheter i filmbransjen – ikke minst i utlandet. Samtidig har jeg selvfølgelig også et sterkt ønske om å jobbe her hjemme i Norge, det er jo her jeg bor og har bodd etter at jeg var ferdig med skuespillerutdannelsen min i New York og Los Angeles i 2008. Det er ikke særlig fruktbart å spekulere i hvorfor akkurat jeg ikke har jobbet mer her hjemme. Det er som sagt superhard konkurranse i denne lille bransjen vår, med mange meget dyktige kvinnelige kollegas som også kjemper alt de kan om de få kvinnelige hovedrollene som skal realiseres. Men nå var det heldigvis min tur, og det har vært og er mildt sagt spennende å spille for mitt eget hjemmepublikum. 

Fra indie i Oslo til Netflix-hits

Siden Turist har du utfordret deg selv med svært ulike roller: Alt fra en amasone-kriger i storfilmen Wonder Woman til en rolle i den historiske dramafilmen Quisling: The Final Days. Hva lærer man av å hoppe mellom så forskjellige sjangre og produksjoner? Har disse varierte erfaringene endret måten du tilnærmer deg faget på? 

– Det har lært meg at jeg er schizofren og at jeg har veldig mange forskjellige personligheter haha, neida! Jeg har vært veldig heldig som har fått være med på så mange forskjellige prosjekter og fått spille så mange ulike roller i de siste 11 årene. Ofte er det egne erfaringer som er grunnsteinene i rollene jeg bygger opp. Og så er det viktig å finne ut hva man har felles med karakteren og hva jeg må forstå i henne for å lage en «ekte kropp». En gang opplevde jeg at jeg utviklet et eget hjerte i brystet mitt, som karakteren jeg spilte, og som var borte dagen vi var ferdige med produksjonen. En stor lettelse. Så gjør jeg alltid masse research i konteksten til alle de ekte, historiske rollene jeg har fått sjansen til å spille, selv om rollen kun har fire opptaksdager. Å få en solid forståelse for hva de stod i gir også litt mer selvtillit på at jeg skjønner hva som står på spill for disse ulike kvinnene. Den selvtilliten er vesentlig å ha på plass når det ropes action og du skal yte ditt aller beste ever. Det er jo også veldig forskjellige metoder for hvordan man jobber på et sett med 3000 mennesker vs et crew på kanskje 10-15. 

– Jeg føler meg heldig som har fått oppleve ulike arbeidsrammer. Og så har jeg jo produsert og spilt i en egen teateroppsetting om okkupasjonen av Russland og kvinnenes følelse av å bli etterlatt når menn og gutter må ut å forsvare landet. Det var en bratt læringskurve å sitte i produsentstolen, men det gav absolutt mersmak. 

Nylig dukket du også opp i Netflix-thrilleren The Woman in Cabin 10 sammen med Keira Knightley, der du spiller den kreftsyke norske skipsarvingen Anne Lyngstad. Filmen har toppet Netflix-listene globalt etter premieren. Hvordan var det å være med på et så stort internasjonalt prosjekt, og hvordan har responsen vært fra publikum utenfor Norge? 

– Jeg startet innspillingen av «Cabin 10» dagen etter innspillingen avsluttet på Solomamma, og det var en overgang, gitt. Fra en liten, norsk indiefilm i Oslos gater og rett inn i barberstolen i London og bli skinna av alt håret, og så rett videre inn på et gedigent sett med flere hundre filmarbeidere på Warner Brothers Studios. Det føles litt som å bokse ditt livs viktigste kamp, der du blir loset forbi alle disse folkene backstage. Man føler at man må prestere maks fordi man vet at det man skal være med å lage vil bli sett over hele verden. Men så kommer du jo inn i det også, og kjenner at alt forarbeidet heldigvis sitter, og erfarer at selv Keira Knightley kan glemme replikkene sine innimellom. Selvfølgelig veldig gøy at filmen gjorde det allright.

Hva drømmer Lisa Loven Kongsli om nå?

Hva ser du etter når du takker ja til en ny rolle? Du har allerede jobbet i mange land og sjangre – er det noen drømmeroller, samarbeidspartnere eller sjangre du enda ikke har utforsket som du drømmer om å prøve i fremtiden? 

– Ja, Yorgos Lanthimos, da, kanskje, eller Paul Thomas Anderson? Nei, jeg er fremdeles der at jeg syns rollene jeg får utfordrer på mange ulike måter. Men jeg drømmer om flere hovedroller, det må være lov å si. Å få lov til å bruke mer tid på manus og sammen med regissøren, og dikte frem et tredimensjonalt menneske. Det er det jeg ønsker meg aller mest nå fremover. 

Meld deg på ELLEs nyhetsbrev her!