Gisèle Pelicot: – Jeg har bestemt meg for å være lykkelig

Oversatt av Sara Flaaen Licius.

Hele verden oppdaget både ansiktet hennes og verdigheten hennes høsten 2024, under rettssaken i Mazan. I En hyllest til livet, en rystende og beundringsverdig fortelling, deler Gisèle Pelicot historien sin for første gang – og ser tilbake på grusomhetene i forbrytelsene hun ble utsatt for. Hun går virkelig i dybden når hun betror seg, med en sjelden frihet, og med en åpenhet som til tider er avvæpnende. 

Da ELLE møtte Gisèle Pelicot

Høsten 2024 utløste hun bølger av applaus hver gang hun møtte opp i retten i Avignon. Kvinner kom for å gi henne store blomsterbuketter, noen brast i gråt bare ved å ta på henne, og hundrevis av andre hadde skrevet rørende brev til henne. Navnet hennes dukket opp på plakater i byens gater - og ansiktet hennes på veggmalerier på andre siden av kloden. 

Ved å nekte lukkede dører, og dermed åpne rettssaken i Mazan på vidt gap, møtte hun hver dag verdens kameraer med hevet hode. Slik ble Gisèle Pelicot – som ble dopet ned av ektemannen sin og voldtatt i «søvne» av flere titalls menn – et ikon. 

Hun som hittil har snakket kun til rettssalens publikum, deler nå av åpent hjerte i boken som allerede er oversatt til tjueto språk, Et la joie de vivre, En hyllest til livet. En tittel som ved første øyekast kan virke overraskende, ettersom voldtektssaken i Mazan var et dypdykk ned i det mest avskyelige – men som får sin forklaring når man leser beskrivelsen: Gisèle Pelicot, «lykkens lille soldat», avdekker et liv preget av traumer og sorg, som hun nå gjenforteller mens hun bevisst velger å forbli glad, uansett hva som skjer.

 Mens vi forbereder fotograferingen, melder spørsmålene seg. Hvordan fotografere henne, hun som allerede har blitt et bilde på så mye? Hvordan være tro mot den hun har bestemt seg for å være i dag, uten å utelate det hun gikk igjennom i går? Inkludert da hun poserte for bokomslaget sitt, er dette bare andre gang hun deltar i denne merkelige øvelsen. 

Gisèle Pelicot er likevel komfortabel. Hun ser rett inn i kameraet, smiler, konsentrert. «Hun ble vant til blikkene under rettssaken, med alle kameraene,» forklarer en nær venn, til stede under fotograferingen. «Til slutt så hun dem ikke lenger.» 

Noen dager senere møter vi henne igjen for et lengre intervju. Vi – litt nervøse. Hun – strålende, smilende, med en avvæpnende åpenhet, og bekymret for hvordan årets mest etterlengtede bok vil bli mottatt: «Jeg har spurt meg selv om folk kommer til å si: ‘Ikke henne igjen!’ Eller, enda verre: ‘Gisèle Pelicot – det kommer til å bli juicy…». 

Hun forteller oss at hun og medforfatteren, journalisten Judith Perrignon, har arbeidet nettopp for å sikre at fortellingen aldri skulle bli vulgær eller voyeuristisk, men alltid holdes anstendig og fullstendig oppriktig. Teksten er dermed slående verdig og delikat, og maler portrettet av en kvinne som nekter å gi plass til hat og sinne. En kvinne med en forbløffende styrke. 

«Jeg ønsket ikke å gjenfortelle rettssaken,» forklarer hun oss, «alt har allerede blitt sagt. Jeg ville at folk skulle bli kjent med meg. Motstandskraft har jeg vokst opp med!» Vi møter også en forelsket kvinne, en 73 år gammel tenåring som gjør oss til vitner når hun sier: «Har dere sett hvor kjekk han er?» og peker på Jean-Loup, hennes nye partner, som betrakter henne ømt og aldri forlater hennes side. 

Men da pressesjefen hennes ved en feil kaller ham «ektemannen din», utbryter Gisèle Pelicot: «Å, nei! Kjæresten min! Ekteskap – aldri mer! Jeg er en fri sjel.».

ELLE: Sist vi møttes, kom du ut av retten i Avignon. Det var rett etter dommen, og det var opprør. Hvordan har du det i dag? 

Gisèle Pelicot: Jeg har det bedre. Gjennom denne boken har jeg kunnet gå i meg selv og foreta en slags gjennomgang av livet mitt. Jeg prøver å bygge meg opp igjen, på disse ruinene, og jeg tror jeg er på riktig vei. Jeg vil aldri kunne glemme det som skjedde. Såret er åpent. Men nå sier jeg til meg selv: «Hva gjør vi med all denne gjørmen?» For ja, det er som om jeg har blitt kastet ut i en strøm av gjørme … Jeg har tatt en avgjørelse om å bringe farger tilbake i livet mitt. Man må gjøre noe edelt ut av alt dette. I dag gjenoppstår jeg av asken.

ELLE: Derav denne tittelen, En hyllest til livet, som kan overraske, men som er så storslått. Hvordan valgte du den, og hvorfor? 

Gisèle Pelicot: Denne tittelen viser også til en familiesaga. Det er historien om tre generasjoner, tre kvinner - om gledene og sorgene deres, og motstandskraften deres. Min styrke og positivitet har jeg fått videreført fra bestemoren min, men særlig fra moren min. Hun var svært ung da hun ble syk, 28 år gammel, og døde av en hjernesvulst som 35-åring. Til tross for sykdommen gråt hun aldri foran meg, men beholdt alltid smilet, selv i de verste øyeblikkene. 

Mot slutten hadde hun blitt svært tynn, og hadde ikke lenger noe bryster, så hun la heller appelsiner i blusen sin, og sammen med søsteren sin lo de som to små medskyldige. Jeg har alltid sett en kvinne som virket lykkelig, og jeg tror at hun virkelig var det sammen med faren min. De var imidlertid ofte adskilt, siden han gjorde karrieren sin i militæret. Jeg tilbrakte mye tid med mamma og lite tid med pappa. Alt dette er med på å forme en personlighet. 

ELLE: Er det også dette du har ønsket å fortelle med denne boken – hvordan du ble den du er, historien din, lenge før Mazan? 

Gisèle Pelicot: Det var viktig å gå tilbake til barndommen, for jeg har opplevd tragedier. Angsten for døden forfulgte meg helt fra jeg var liten. Bestemoren min mistet en liten datter som døde etter å ha blitt skåldet. Til tross for det, har jeg aldri sett denne knuste kvinnen vakle - men dagen etter tragedien kom hun ikledd svart, selv om bestefaren min fortsatt levde, og hun la aldri bort sørgeklærne igjen. Så kom det at vi mistet moren min. 

Jeg husker den kvelden hun døde, at vi så på La Piste aux étoiles på TV (red.anm.: fransk serie om et sirkus som gikk på TV helt fra 1956 til 1978), og bestemoren min kom inn og sa at hun hadde lagt en varmeflaske ved føttene til moren min, men at de fortsatt var kalde. Hun hadde dødd med øynene åpne. Mens faren min lukket øynene hennes, ristet jeg i henne og tenkte at hun kom til å våkne. Jeg var 9 år gammel. 

Da forsto jeg at jeg ikke kom til å bli en liten jente som alle andre. Pappa var ødelagt av sorg, og broren min var også ekstremt ulykkelig, og jeg sa til meg selv: «Jeg må være sterk, jeg må trøste dem.» Rollene ble byttet om … Sånn vokste jeg opp. Det er viktig å forstå hvordan jeg ble den jeg er og hva livet mitt har vært - for selv om navnet mitt, ansiktet mitt og det jeg ble utsatt for har preget opinionen, var det fortsatt ingen som visste hvem jeg var etter denne rettssaken. Og jeg vil ikke bare være offeret – denne kvinnen som ble kjemisk underlagt sin mann og overlatt til dusinvis av voldtektsmenn.

ELLE: Noen bebreidet deg for denne styrken din under rettssaken: «Hvorfor gråter hun ikke mer? Hvorfor bryter hun ikke sammen?» 

Gisèle Pelicot: Jeg gråter ikke foran andre, det er en beskjedenhet jeg har. Den smerten der, den deler jeg ikke. Det betyr ikke at jeg ikke er uendelig trist. Jeg har tunge stunder, men jeg holder dem for meg selv. Jeg er vendt mot fremtiden. Hat og sinne interesserer meg ikke. Det bygger ikke opp, det bryter ned – og jeg har blitt nok brutt ned som det er. Det er ikke noe jeg finner noe ære i, det må være genetisk! 

ELLE: Du sier til og med at du velger å være lykkelig … 

Gisèle Pelicot: Ja, jeg går mot lykken og livsgleden. Vennene mine sier noen ganger til meg: «Men hvordan får du det til?» Jeg vet ikke – kanskje er det et eksempel jeg tar fra kvinnene i familien min? Det er grunnen til at jeg hedrer dem i boken. Det å fremkalle lyset og smilet til moren min, er som å la henne leve videre.

ELLE: En scene i boken gjorde oss målløse: Den 2. november 2020 dro du hjem etter å ha vært på politistasjonen i Carpentras – hvor en politimann fortalte deg at du hadde blitt voldtatt og dopet ned av ektemannen din i årevis – og din første refleks var å støvsuge...

Gisèle Pelicot: Den 19. september 2020 fortalte Pelicot meg at han var innkalt til politistasjonen fordi han hadde gjort «noe dumt». Jeg ble lamslått, og jeg vet ikke hvorfor, men jeg tenkte at han hadde begått et ran. Han tilsto for meg at han hadde tatt bilder opp under kvinneskjørt, at han hadde en impuls. Jeg sa til ham: «Hør her, du skal be om unnskyldning til de kvinnene, du skal gå til en terapeut, og jeg skal ikke forlate deg, jeg skal hjelpe deg.».

Jeg sa også til ham at hvis han gjorde dette igjen, kom jeg til å dra. Så, klokken 09.30 den 2. november 2020 ble vi innkalt til Carpentras politistasjon. Senere, under etterforskningen, fikk jeg vite at han hadde voldtatt meg og fått meg voldtatt nettene 3., 10. og 21. oktober! Økte han tempoet fordi han visste at alt snart ville ta slutt? Da jeg kom inn på politibetjentens kontor den 2. november, slo intervjuet meg umiddelbart som merkelig. 

Han spurte meg om vi hadde venner, om vi hadde folk på besøk, hvordan kveldene våre var ... og om jeg drev med swinging! Jeg ble lamslått, sjokkert. Jeg svarte: «Absolutt ikke!» Og så sa denne politibetjenten til meg: «Mannen din er i varetekt, og det jeg skal vise deg nå kommer ikke til å bli hyggelig.» Han viste meg bilder av en sovende kvinne som ble voldtatt. Hun var utkledd, kledd som en prostituert ... Jeg sa det ikke var meg, det var ikke klærne mine. Men det var soverommet mitt, nattbordet mitt, nattlampen min… 

Jeg så på det som en bildekollasj, jeg kunne ikke tro at det var ekte. Politimannen inviterte en psykolog inn på kontoret. Alt jeg ville var å være hjemme, se hunden min igjen og gå en tur i landskapet. Da jeg kom hjem, var huset mitt et eneste rot, for politiet hadde gjennomsøkt det fra topp til bunn for å finne legemidlene. Så ja, jeg støvsugde, jeg vasket, men jeg trengte jo å få ryddet i hodet! Jeg fortalte meg selv at alt var løgn, at noen var ute etter monsieur Pelicot... 

Les også: ELLEs grunnlegger: Historien om Hélène Gordon-Lazareff

En hyllest til kvinnen som gjorde et magasin til et verdensomspennende fenomen.

Hvordan kunne jeg akseptere at vi ikke hadde sett noen ting, i femti år, at vi hadde reist rett ned til helvete? Så ja, som en robot, fullstendig lamslått, ryddet jeg opp, satte på en klesvask, vasket pysjamasen hans, og hengte undertøyet hans på klessnoren…

ELLE: Du kaller Dominique Pelicot «den tohodede mannen»; din plageånd, men også din livslinje. Var det viktig for deg å vise den siden av ham også?

Gisèle Pelicot: Ja. Vi møttes veldig unge, som 19-åringer. Jeg var hodestups forelsket i ham. Han var min første mann; det tok ni måneder før vi lå sammen, og han respekterte det. Noe som er sprøtt, når jeg ser hva som skjedde etterpå! Han var ikke lykkelig i familien sin, og forholdet vårt var nesten som en pakt for å jage ulykken bort. 

Vi ønsket å få barn og være lykkelige. Vi har alltid støttet hverandre, jeg har alltid støttet ham – enten det var i hans kaotiske yrkesliv, under sykdom, da han fikk kreft … For meg er det det samliv handler om: Du gifter deg på godt og vondt. Jeg trodde ikke at det verste ville komme den 2. november 2020 – for meg var det verste døden, eller sykdom. 

Etter denne katastrofen startet jeg helt på nytt – med bare to kofferter og hunden min, og solgte alle møblene mine på Leboncoin (red.anm. tilsvarende Finn). Jeg dro derfra som en 20 år gammel jente som skal ta fatt på livet.

ELLE: Han hadde altså også denne lyse siden som du ikke vil legge skjul på… 

Gisèle Pelicot: Men alle falt av stolen, altså: jeg, barna våre, alle vennene våre! For så snart noen trengte ham, stilte han opp, og alle elsket ham. Vennene våre sa: «Dere er det perfekte paret.» Min venninne Pascale, som ble kjent med oss da hun var 20 år, sa at vi var lykkehjemmet – alltid fullt av gjester, med barnas venner som kom og gikk, og vi danset på kveldene … Caroline, datteren min, sa at vi bar preg av å være evige tenåringer, og det var sant! Jeg trenger å kunne si til meg selv at disse femti årene ikke bare var løgn, en illusjon, for å kunne fortsette å leve. Ellers faller alt sammen, og da har jeg ikke levd noe – og det er døden som vinner. 

ELLE: Du skriver at du alltid har vært redd for å dø og redd for natten. 

Gisèle Pelicot: Som barn kunne jeg ikke sove i mørket, jeg måtte alltid ha lys på, eller så sov jeg sammen med broren min. Mammas død preget meg så sterkt, og den scenen fikk meg til å assosiere søvn med døden. Selv i dag sover jeg ikke så godt. Når Pelicot jobbet natt hørte jeg på radioen, programmet Åpen linje midt på natten (red.anm. direkte oversatt) med Gonzague Saint Bris på Europe1, og jeg sovnet akkurat idet jeg hørte nøkkelen i låsen; da visste jeg at han var hjemme. 

ELLE: Du visste aldri noe om voldtektene fordi du var dypt neddopet, men du beskriver de svært forstyrrende marerittene du hadde i årevis… 

Gisèle Pelicot: Da vi bodde i Gournay-sur-Marne, drømte jeg ofte at to menn kom inn på rommet mitt med pistol i hånden, og at jeg gjemte meg under sengen. I drømmen så jeg føttene deres, og jeg hadde bare én frykt: At de skulle løfte opp sengen og oppdage meg. Disse marerittene prøvde jeg ikke å forstå der og da, jeg viftet dem bort og skyldte på den dårlige søvnen som alltid har plaget meg. Senere hadde jeg en annen drøm, der jeg så en mann og en kvinne ringe på porten vår for å fortelle meg at en kvinne ønsket å anmelde monsieur Pelicot. Ikke lenge etterpå ble han arrestert.

ELLE: Og til tross for disse drømmene, og også fysiske symptomer, mistenkte du aldri noe? 

Gisèle Pelicot: Nei. Da jeg begynte å få blackouts, tenkte jeg at jeg kom til å dø av en hjernesvulst, som mamma. Jeg oppsøkte leger. Jeg snakket med Pelicot, som sa: «Nei, jeg vet at du ikke har noe, slutt å tenke sånn, du kommer bare til å bekymre barna for ingenting.».

Men jeg, som alltid har hatt et utmerket minne, kunne ikke huske hva jeg hadde gjort dagen før, og dette skjedde stadig oftere. I boken beskriver jeg et besøk hos frisøren, det var Pelicot som hadde kjørt meg dit, og jeg ser meg selv som skyver opp døren til salongen … og så er det helt mørkt. Dagen etter er håret mitt farget, det er litt klippet, men jeg husker ingenting. Så jeg går tilbake til frisøren. 

Hun sier: «Du skremte oss veldig, vi trodde du hadde fått slag. Ansiktet ditt var helt stivt, du hadde ingen mimikk, vi snakket til deg, men det var ingen reaksjon.» Hun hadde til og med sagt dette til mannen min, og sagt at han måtte ta meg med for å få det sjekket. Jeg besøkte flere nevrologer. Den første legen snakket om et «hjerneslag», den andre sa at jeg var engstelig og skrev ut melatonin til meg. Jeg tok en CT-skann som ikke viste noe. 

Blackoutene mine ble hyppigere, og noen ganger sov jeg hele ettermiddagen … En lege endte med å si til svigersønnen min at jeg hadde alle tidlige tegn på Alzheimer. Jeg oppsøkte også lege for gynekologiske infeksjoner. Men alle disse spesialistene, som aldri hadde hørt om kjemisk underkastelse, tolket symptomene mine som tegn på at jeg var en engstelig eldre kvinne. 

Etter arrestasjonen av Pelicot dro jeg til det rettsmedisinske akuttmottaket i Versailles, og de oppdaget fire seksuelt overførbare sykdommer. Jeg ble satt på antibiotika, men én ble værende – papillomaviruset. Jeg måtte gjennomgå en operasjon i november i fjor. Alt dette på grunn av disse individene som voldtok meg.

ELLE: Noen mennesker nektet å tro at du ikke hadde sett noe i løpet av alle disse årene, og noen hevdet til og med at det er umulig. 

Gisèle Pelicot: Min mann fulgte meg til legen, han bestilte til og med timene for meg. Nå vet jeg at han villedet meg og manipulerte meg, men der og da føltes det som om han var min allierte, at han tok vare på meg. Når det gjelder merkelige hendelser, har det vært noen – som den ølen han serverte meg en dag, som hadde en merkelig grønn farge. Jeg påpekte det for ham og sa at jeg ville returnere den til butikken, men han hoppet opp og helte den ut i vasken. 

Det var også den gangen jeg, uten å huske noe fra dagen før, spøkte med: «Du doper meg vel ikke ned, tilfeldigvis?» Reaksjonen hans var overraskende. Han brøt sammen i gråt og sa: «Er du klar over hva du sier?» Og jeg unnskyldte meg gjentatte ganger… En av svigerdøtrene mine sa at underbevisstheten min bare måtte ane noe. Kanskje. 

Siden arrestasjonen hans har jeg brukt hele dager på å gå igjennom alle disse øyeblikkene og lese dem som tegn. Men på den tiden, selv om jeg hadde hatt mistanker, kunne jeg aldri ha forestilt meg det som ble oppdaget – omfanget av planleggingen hans, nettverket av voldtektsmenn, forbrytelsene hans; alt dette er utenfor all forestillingsevne. 

Selv politibetjenten som reddet meg ved å beslaglegge Pelicots datamaskin, etter at han ble arrestert på matbutikken, sa at han ble sjokkert over innholdet. Så hvordan skulle jeg kunne forestille meg at mannen jeg hadde bygget hele livet mitt med, mannen jeg hadde elsket i et halvt århundre, var i stand til å gjøre meg så mye vondt? Jeg levde overbevist om at ingenting kunne skje med meg sammen med ham. 

ELLE: Svimlende nok, etter at politiet informerte deg, ser du ikke lenger huset ditt på samme måte. Du skriver: «Det er fullt av skjulesteder og hemmeligheter …».

Gisèle Pelicot: Etter arrestasjonen hans fant politiet sovemedisinene som var gjemt i turskoene mine: Témesta, zolpidem og en sterk muskelavslappende medisin. De fant også dameundertøy i bilen hans. Da de tok ned et maleri fra veggen – en naken kvinne sett bakfra, som han hadde malt – oppdaget de tittelen skrevet på baksiden: «L’Emprise» (red.anm.: på norsk «Underkastelsen» eller «Dominansen»).

ELLE: Vi har også det fryktelige øyeblikket da du måtte fortelle det til barna dine. De kommer til deg i huset i Mazan, og de reagerer ganske annerledes enn deg. 

Gisèle Pelicot: Caroline, datteren min, ble tatt imot på politistasjonen og fikk se bilder som faren hennes hadde tatt – bilder av henne naken og sovende. Avskyelige bilder som avslørte det incestuøse, forferdelige blikket faren hennes hadde rettet mot henne. Hun kom tilbake, fortapt og veldig sint, og jeg gjorde mitt beste for å ikke bryte sammen foran barna mine. 

For om jeg faller sammen, faller alt sammen. Jeg så datteren min knust av sorg, og jeg var maktesløs, hjelpeløs. Hun fikk et tetanisk anfall (red.anm. kjennetegnes av vedvarende sammentrekning av muskulatur, gjerne i hender, føtter, armer eller bein), jeg ga henne et glass søtet vann, og vi ringte nødetatene. 

Les også: Kripos-sjef Kristin Kvigne: – Kriminaliteten du ikke ser angår oss alle

Hun har sett kriminalitet på nært hold – lenge før den når nyhetsoverskriftene. 

Jeg forsto smerten hennes, men visste rett og slett ikke hva jeg skulle gjøre. Hun ba meg sove hos henne den natten, men jeg nektet fordi jeg var redd jeg skulle bryte sammen i gråt ved den minste berøring. Så jeg gikk tilbake til ektesengen, der jeg hadde blitt voldtatt så mange ganger... Det var broren hennes, Florian, som la madrassen sin på gulvet ved siden av henne. 

Hun spurte meg: «Mamma, skal du sove i dette rommet?» Men for meg, i det øyeblikket, var det rommet mitt. Jeg hadde ingen minner om voldtektene, og jeg hadde ikke sett videoene ennå. Det er imidlertid helt sikkert at hvis jeg hadde sett dem, ville jeg ikke ha klart å gå inn i det rommet. Jeg ville ha brent det ned ... Men den natten var jeg i sjokk. 

ELLE: Du forteller også om de øyeblikkene mens barna dine tømmer huset, og drar frem og tilbake til gjenvinningsstasjonen… 

Gisèle Pelicot: De hadde behov for å tømme alt. Jeg ville gjerne ha bevart det som kunne reddes – de gode minnene, litt av fortiden min som var i filler. Jeg sa at jeg gjerne ville gjøre en fordeling, og Caroline svarte: «Men hva vil du egentlig beholde fra dette livet? Du kan ikke beholde noe fra denne mannen!» Jeg prøvde å overbevise henne så godt jeg kunne, men det gikk ikke. 

I dag forstår jeg at hun reagerte slik, og at hun sammen med brødrene sine tok alt til gjenvinningsstasjonen. For dem eksisterte ikke dette livet lenger. Jeg fylte to kofferter, som en robot, og jeg fulgte etter dem, men jeg hadde ikke lyst til å reise til Paris. Barna mine gikk tilbake til sine liv, og jeg hadde ikke lenger noe liv. 

Jeg hadde ikke noe valg – jeg kunne ikke bli i dette huset, for politiet hadde sagt at jeg var i fare ettersom enkelte av individene som fortsatt ikke var pågrepet, kjente til adressen min. 

ELLE: Under rettssaken kritiserte datteren din, Caroline, deg for ikke å støtte hennes overbevisning om at hun hadde blitt voldtatt av faren sin. Var tanken på dette for mye for deg, eller tror du at han ikke voldtok henne? 

Gisèle Pelicot:  Det var virkelig uutholdelig å forestille seg noe slikt. Men jeg forsøkte å finne ut når og hvor disse bildene var tatt, inkludert ved å snakke med datteren min, for jeg trengte bevis. På disse bildene kan man tydelig se et incestuøst blikk, men ingenting av en faktisk handling - noe som ikke betyr at det ikke skjedde. For disse avskyelige bildene, også de han tok av svigerdøtrene mine, ble Pelicot dømt for å ha tatt bilder ment for pornografisk distribusjon. 

Min datter fortsetter å leve i tvil, dømt til et evig helvete; hun lider, og denne lidelsen overvelder meg. Hun trenger svar, og jeg klandrer Pelicot for ikke å ha gitt dem til henne. På en måte, i all min ulykke, har jeg en form for flaks som datteren min, i likhet med de fleste voldtektsofre, ikke har: Jeg har alle bevisene på hva jeg gikk igjennom. 

ELLE: Har ting roet seg mellom dere? 

Gisèle Pelicot: Ja, hun ringte meg for å høre hvordan jeg hadde det før jul. Min lille hund, Lancôme, gikk bort tidlig i desember, han døde lynraskt av kreft i milten. Fra 2020 til 2025 sov jeg med denne hunden; han var min bamse! 

Datteren min visste at jeg var trist og ringte meg. Siden det har vi snakket sammen hver dag, og det gjør meg veldig glad. Det er smertefullt for en mor å vite at datteren hennes lider, og ikke kunne eller vite hvordan man kan hjelpe. I dag er jeg glad for at vi har funnet hverandre igjen, og at vi kan bygge oss opp side om side.

 Caroline krever rettferdighet for seg selv; hun har skaffet en ny advokat, og jeg støtter henne. Jeg er utrolig stolt av henne, av kampene hennes og av den hun har blitt. Arbeidet hun gjør gjennom organisasjonen M’endors pas mot kjemisk underkastelse, er viktig og imponerende. I retten ble det ikke vist bilder av henne, og det er synd. 

Det er sant at retten konsentrerte seg om min sak - men det var så enormt mye … Vi må huske at det opprinnelig var femtitre voldtektsmenn. To er døde, men det gjenstår femtien - og det er fortsatt rundt tretti som vandrer rundt i samfunnet. Som ikke er arrestert. 

Les også: Aimee Lou Wood om The White Lotus og sin villeste opplevelse noensinne

– Hvem f**n er jeg?

ELLE: Skremmer det deg? 

Gisèle Pelicot: Ja, det er skummelt å tenke på at alle disse voldtektsmennene er på frifot. Det er bekymringsverdig for så mange andre kvinner. Men jeg vil ikke bli paranoid og tenke at denne mannen som hilser på meg med et «god morgen, madame» på gaten, kanskje kan være en av dem. I Avignon, under rettssaken, etter at vi hadde spist lunsj på restauranten ved rettssalen, sa servitøren da vi skulle betale: «Mannen som sitter der borte har betalt regningen.» 

Jeg gikk bort for å takke ham, og for å si at det var litt pinlig for meg, og han begynte å lage en scene, og sa teatralsk: «Jeg vet at du har mistet alt …». Da jeg så spurte hvor han bodde, svarte han Saint-Pierre-de-Vassols. Det er bare fire kilometer fra Mazan! Jeg sa til meg selv at han kanskje var en av voldtektsmennene. 

Eller kanskje han bare var berørt av historien min og ønsket å gjøre en elegant og generøs gest mot meg … Men det første alternativet, jeg innrømmer det - det slo meg umiddelbart.

ELLE: Du forteller om deg selv med tilbakeholdenhet, men uten å skjule noe; hverken seksuallivet ditt med Dominique Pelicot eller det utenomekteskapelige forholdet ditt. Hvorfor denne fullstendige ærligheten? 

Gisèle Pelicot: Fordi det å gå igjennom historien min, utviklingen min – til og med lystene mine – er å slette den livløse, nesten døde kroppen, leketøyet for menn, som står i sentrum for saken. Det er også å dele med andre kvinner ungdomsfryktene mine, kompleksene mine, redslene mine, og hvilket utrolig vendepunkt morskap er. 

Jeg giftet meg ung, som 20-åring, Pelicot var min første mann – og så, da jeg var rundt 35 år, ble jeg forelsket i Didier, en ingeniør jeg jobbet med. Vi møttes i 1982, likte hverandre, og da jeg kom tilbake fra fødselspermisjonen, ble vi elskere. 

Han var fem år yngre enn meg; jeg tror dette også var en måte for meg å si til meg selv at jeg fortsatt kunne tiltrekke og forføre. Men vi ble virkelig forelsket … Faktisk elsket jeg dem begge, på forskjellige måter. Man blir aldri helt ferdig med å reflektere over sin egen historie, å forstå den, selv lang tid etter. Men man burde være mindre alene om det. 

I min generasjon delte ikke kvinner nok med hverandre, og vi følte oss stadig skyldige. Kvinner må dele sine erfaringer, for det er når de er alene at dette ekteskapslokket lukker seg over dem. 

ELLE: Hvordan fikk Dominique Pelicot til slutt vite sannheten? 

Gisèle Pelicot: Han hadde sine anelser, og til slutt fortalte jeg ham det. Han drakk, og begynte å bli voldelig, noe som overhodet ikke var vanlig for ham. Han hadde alltid fryktet å miste meg, hele tiden – det var helt instinktivt hos ham. Han var besatt av meg, ja, jeg var hans besettelse. Jeg dro, men kom tilbake. Jeg opplevde imidlertid en form for frihet ved å ha en elsker.

ELLE: Har du tenkt at Dominique Pelicot ønsket å hevne seg, særlig siden han, som du sier, kunne ha tvilt på farskapet til deres yngste sønn, Florian? 

Gisèle Pelicot: På fødeavdelingen skjedde det en liten tabbe fra en jordmor. Didier hadde kommet for å besøke meg sammen med en kollega som også var gravid, og da Pelicot kom et kvarter senere, sa hun til ham: «Det var synd, du gikk akkurat glipp av pappaen!».

I hodet hans ble dette som å få elektrisk sjokk … Men jeg vet hvem som er faren, og jeg har alltid sagt til min yngste sønn at hvis han var i tvil, kunne han ta en farskapstest. Så, ønsket Pelicot å hevne seg? Dette spørsmålet ble stilt meg i retten, og det var også en måte å få meg til å bære en del av ansvaret for det han hadde gjort mot meg. 

Jeg tror ikke man kan trekke denne forbindelsen; hans patologiske problem er for alvorlig, og mye dypere enn en krise i et parforhold. For øvrig hadde han også elskerinner. 

ELLE: I boken din ser vi deres motsatte veier: Du klatrer i jobben, blomstrer, mens han visner, går inn i en spiral av nederlag. Ønsket han å dominere en kvinne som unnslapp ham? 

Gisèle Pelicot: Jeg har aldri følt det slik, jeg har aldri gjort noen forskjell på oss. Det som var mitt var hans, og noen ganger fungerte det jo for ham også. Når han sier at jeg var kjærligheten i hans liv, tror jeg ham. Men hvordan kan man behandle den man kaller kjærligheten i sitt liv på en slik måte? Hvordan kunne han se meg rett i øynene mens vi spiste frokost sammen om morgenen, vel vitende om hva han hadde gjort kvelden før? Enkelte voldtektsscener er skremmende…

ELLE: Hvordan klarte du å se disse videoene? 

Gisèle Pelicot: I årevis ville jeg ikke se dem, og jeg så dem først veldig sent. I begynnelsen ville jeg ikke at noen skulle vite hvem jeg var, at jeg skulle bli gjenkjent. Først i mai 2024 bestemte jeg meg for å løfte forbudet mot offentlig visning. 

Datteren min, Caroline hadde foreslått det noen år tidligere, men jeg var ikke klar. Det tok meg fire år! En dag gikk jeg på stranden, tenkte på den kommende rettssaken og sa til meg selv: Jeg må ikke stå alene mot disse mennene, skammen må skifte side. 

Hvis jeg ikke handler, vil ingen gjøre det. Å nekte lukket rett, for meg, var også å arbeide for andre. Jeg sa det til min partner, som svarte at han ville støtte meg uansett beslutning. Barna mine reagerte på samme måte. Jeg informerte også advokatene mine. Da sa de at jeg måtte se videoene, som ville bli vist under rettssaken, og som alle dermed ville kunne se. 

ELLE: Hva følte du? 

Gisèle Pelicot: Jeg isolerte meg, så på den første … Det var voldsomt, men kvinnen på skjermen kjente jeg ikke igjen. Det var ikke meg. Det var et kadaver, uten liv, uten bevissthet. Jeg så også på disse individene, og jeg hopper over detaljene her, men jeg så ikke alt den dagen - jeg så rundt ti av dem. 

Jeg trengte å være alene etterpå, gikk i to timer, gråt mye. Så kom jeg tilbake og sa til partneren min: Da var det gjort, la oss ikke ødelegge dagen, la oss spise lunsj! 

ELLE: Hvor henter du denne styrken fra? 

Gisèle Pelicot: Det kan jeg ikke si dere, det er som det er overlevelsesreflekser som har slått rot opp gjennom årene, siden barndommen. I boken snakker jeg om et svakt punkt som forfølger meg, og dette åpnet seg selvfølgelig da jeg var ni år og moren min døde – jeg vil ikke falle, jeg får ikke lov. 

Jeg har sett altfor mange mennesker kollapse. Så jeg lytter til meg selv. Da saken eksploderte, lyttet jeg til meg selv: Jeg trengte tid til å se videoene, trengte stillhet, og i stedet for å bo hos barna mine, valgte jeg å trekke meg tilbake til Île de Ré. 

Jeg valgte også advokater som forsto meg og beskyttet meg mot volden i denne saken, Antoine Camus og Stéphane Babonneau. Vi møttes første gang på video, de var 42 og 47 år gamle, de kunne vært barna mine! Jeg fortalte dem historien min og sa: «Jeg har ingen penger.» Og de svarte: «Ikke bekymre deg, vi vil forsvare deg som om du var vår mor.» 

Les også: 6 bøker av helt rå kvinner du bør lese

Vi tar gjerne litt kvinnelig påfyll av inspirasjon, motivasjon og sterke historier.

Senere spurte jeg dem hvorfor de hadde takket ja, og de svarte: «Fordi du er motstandsdyktigheten selv.» 

ELLE: Beslutningen din om å avslå lukkede dører understreket også ønsket ditt om ikke å stå helt alene foran disse mennene du kaller «drittsekkene». Hva føler du når du ser ansiktene deres? 

Gisèle Pelicot: Mange stirret på meg og ventet at jeg skulle senke blikket. Jeg stirret tilbake, og til slutt var det de som så bort. Jeg gjorde det klart for dem at jeg ville stå oppreist, og at skammen ville ligge på dem, ikke på meg. Jeg har lidd, jeg har hatt det vondt, indignasjonen, ydmykelsen … Men nei, jeg har ikke noe hat. Jeg håpet at alle ville bli dømt skyldige, og det ble de. Det var en seier for meg. 

ELLE: Du skriver at folkemengden reddet deg, hva mener du med det? 

Gisèle Pelicot: Jeg er glad for at historien min har blitt et eksempel, og at navnet mitt har blitt et symbol, fordi jeg så hvordan folkemengden gradvis forvandlet smerten i en rettssak til en frigjørende sang. Hver dag kom det stadig flere kvinner. Det var fenomenalt, vidunderlig - og de ga meg en utrolig styrke.

ELLE: Du mottok hundrevis av brev i retten i Avignon. Hva skrev disse kvinnene til deg? 

Gisèle Pelicot: Historien min resonnerte med deres egne lidelser. Noen hadde blitt misbrukt som veldig unge. Én av dem hadde en datter som ønsket å skifte kjønn for å stoppe gjentakelsen av ulykken som rammet kvinnene i familien. 

En annen fortalte meg at fetteren hennes i Iran hadde blitt berørt av historien min. Også menn skrev til meg - spanjoler, fordi det finnes visst en lignende historie der. Disse brevene er så vakre, man kan nesten ikke forestille seg det. Jeg gråt ofte mens jeg leste dem. Innføringen av «ikke-samtykke» i den juridiske definisjonen av voldtekt er utvilsomt et fremskritt, men lover hjelper ikke hvis ikke holdninger endres. 

De unge generasjonene er her for å videreutvikle dette patriarkalske samfunnet, og jeg har stor tro på dem. Jeg har bare bidratt med min lille stein i dette arbeidet. 

ELLE: Har du klart å lese alle disse brevene? 

Gisèle Pelicot: Nei, jeg åpnet ikke alle, for jeg måtte også beskytte meg selv. Jeg oppbevarer dem kjærlig i en fin eske på kontoret mitt. Noen ganger leser jeg ett. Denne boken er også en måte å svare dem på - takke dem og gi et budskap om håp til disse kvinnene. 

Jeg mottok Æreslegionen, uten å ha bedt om noe som helst, og etter min mening ikke har gjort noe for å fortjene den heller. Men jeg tok imot den på vegne av alle ofrene, for at de skulle bli hørt og anerkjent. 

ELLE: Under rettssaken var du alltid veldig elegant og var nøye med antrekkene dine. Hvorfor? 

Gisèle Pelicot: Det har man faktisk kritisert meg for. Selv verdigheten min ble kritisert! Jeg skulle kommet i filler og sett utmattet ut, det ville ha vært et skuespill og en seier for de tiltalte. Nei, aldri! Elegansen var en måte å rette opp denne mishandlede kroppen på, gi tilbake alt det voldtektene prøver å ødelegge. Å vise at jeg står støtt. 

ELLE: Verken kriger eller ødelagt, verken offer eller ikon: «Jeg var den lille soldaten av lykke», skriver du. Føler du deg fortsatt som den lille soldaten av lykke? 

Gisèle Pelicot: Ja, det gjør jeg fortsatt. Og når det ikke går bra, har jeg tre kurer: gåturer, musikk og sjokolade. Jeg gir ikke etter. 

ELLE: Du er også en forelsket kvinne … 

Gisèle Pelicot: Det skjedde plutselig, for jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli forelsket igjen, eller at jeg i det hele tatt ville ønske å bli det. Å møte Jean-Loup forandret livet mitt. Vi ble kjent gjennom venner på Île de Ré. Jeg trodde han ikke kjente historien min, så jeg fikk ham til å snakke om seg selv. 

Han hadde nettopp mistet sin kone til en degenerativ sykdom etter tretti års ekteskap, og han hadde vært en utrolig støtte for henne. Så betror han meg likevel at han vet hva som har skjedd med meg, at han hadde lest en artikkel om meg i Le Monde. Han kunne ha løpt sin vei, men det gjorde han ikke. 

ELLE: Hvordan klarte du å stole på en mann, og kaste deg ut i en ny historie? 

Gisèle Pelicot: Jeg stoler på folk, sånn fungerer jeg, det er både min styrke og min måte å ta tilbake kontrollen på. Jean-Loup er en fantastisk mann, og han hadde en lykkelig barndom, det er betryggende. 

Han var kabinsjef hos Air France, sønnen hans er pilot, datteren hans er flyvertinne - de er helt nydelige. I bryllupet til sønnen hans Victor i sommer, fant jeg et lite kort på tallerkenen min: «Takk fordin livsglede, og takk for at du gjør pappa lykkelig.» 

Vi er virkelig lykkelige og forelsket. Så jeg kan vitne om at man aldri må miste motet – jeg er 73 år og forelsket! Kjærlighet er alt, jeg vet ikke hvordan jeg skal leve hvis jeg ikke elsker. Selv om jeg også har elsket å leve alene. 

ELLE: Har dette aldri skjedd med deg før? 

Gisèle Pelicot: Nei, for jeg forlot foreldrene mine for å leve med Pelicot. Etter at han ble arrestert, var ensomheten min medspiller i tre år. Jeg lærte å kjenne hvem jeg egentlig er, og å kjenne på en ekte frihet også. Jeg tilbrakte en jul helt alene, med hunden min og et brett foran TV-en med brød og geitost foran TV-en - men det var ikke en lidelse i det hele tatt. 

Man spiser det man vil når man vil, ser på det programmet man ønsker, legger seg når man vil, lever uten å måtte stå til ansvar for noen. Jeg satte pris på alt dette, denne lettheten og friheten. 

ELLE: Er dette en måte for deg å være feminist på, du som ikke var det da du giftet deg? 

Gisèle Pelicot: Da jeg giftet meg i kirken i 1973, sa man at man giftet seg for det gode og det onde, og man snakket om «ektefelleplikt». Jeg ble oppdratt med denne tanken, at kvinnen skylder sin mann. Men det føltes ikke tungt for meg, selv om Pelicot hadde større forventninger enn jeg. 

Jeg følte det etter fødselen av barna våre – jeg var mer mor enn kvinne, jeg var knyttet til babyene jeg ammet, mens han hadde bare én ting i tankene: Å gjenoppta et seksuelt liv veldig raskt. Og til og med gjøre ting vi aldri hadde gjort før. 

Jeg nektet noen av dem, og trodde han respekterte avslagene mine. Jeg forsto mye senere, i lys av avsløringene, at kjemisk underkastelse var den djevelske og perverse metoden han hadde funnet for å tvinge meg til å gjøre det jeg ikke ønsket, og tilfredsstille alle hans fantasier. 

ELLE: Du har blitt en feministisk figur, men du beskriver det som «en feminisme jeg kan lite om» … 

Gisèle Pelicot: Jeg er det på min måte. Jeg har alltid vært økonomisk uavhengig, jeg har aldri latt noen snurre meg rundt lillefingeren, verken i privatlivet eller yrkeslivet. Jeg har alltid ment at kvinner og menn skal være likestilte på alle områder.

Å motsette seg lukkede dører i retten er på en måte en feministisk handling, selv om jeg ikke hadde forventet ringvirkningene av den. Men jeg har den alderen jeg har, og er ikke like radikal som de unge aktivistene i dag. I et TV-program hørte jeg en journalist sammenligne «de to Gisèlene»: Gisèle Halimi kom til spyttkast under abortrettssaken i Bobigny i 1972, og jeg til applaus i Avignon. 

Men inni rettssalen har ingenting endret seg – offeret er fortsatt den skyldige. 

ELLE: Man får inntrykk av at det som særlig gjør deg sint, er alle de som fortsatt tviler, som sier: «Hun må ha visst det, noe annet er ikke mulig …» Hva svarer du dem? 

Gisèle Pelicot: Jeg har ikke så mye å si til dem. Hvis de hadde sett videoene i rettssalen, hadde de sluttet å si sånt tull. Kanskje er det betryggende for dem, det hindrer dem i å stille seg selv for mange spørsmål. For denne rettssaken har også utfordret menns samvittighet. 

Jeg blir veldig rørt når noen forteller meg at de har endret syn på kvinner. Alt handler om utdannelse, respekt og oppmerksomhet overfor andre. 

Les også: Blir du lykkeligere av å bare «la dem»?

Å gi litt mer faen kan gjøre deg lykkeligere, i følge den amerikanske stjernecoachen Mel Robbins.

ELLE: Du sier at du vil besøke Dominique Pelicot i fengsel. Hvorfor? 

Gisèle Pelicot: Jeg trenger svar - og fordi vi ikke har hatt en eneste en til en-samtale siden vi dro til politistasjonen den 2. november 2020. Hvorfor gjorde han dette? Hvorfor forrådte han oss så mye? Hvorfor gjorde han aldri noe for å stoppe det? Hva skjedde med Caroline? 

Jeg trenger også at han forklarer meg dette voldtektsforsøket mot denne jenta i 1999. Hvordan kunne han gjøre det, og så komme hjem og sette seg ved bordet med oss, hans kone og barn, uten at vi merket noe? Hvordan kunne han leve med det? 

Når det gjelder cold case-saken, der han potensielt kan bli anklaget for drap, prøver jeg å overbevise meg selv om at han er uskyldig til det motsatte er bevist. Jeg håper han ikke er gjerningsmannen, for hvis han er det, fortsetter helvetesreisen både for barna hans og for meg. 

ELLE: Tror du han vil fortelle deg det han ikke sa i rettssalen? 

Gisèle Pelicot: Jeg forventer litt introspeksjon fra ham – mer enn anger, mer enn den kjærligheten han sier han føler for meg og barna våre – og å få vite hvordan alle disse farlige impulsene oppstod i hodet hans, på hvilket tidspunkt i historien vår, og om han kjempet mot dem før han falt. Og jeg vil gjerne forstå hvorfor han aldri hadde medlidenhet med meg. 

Jeg vet at jeg vil sitte overfor en mann med alvorlig psykopatologi, en som manipulerte meg i lang tid. Men jeg har forandret meg, jeg har forstått alt det vonde han har gjort mot oss, og jeg har bygget livet mitt på nytt. Jeg er kanskje naiv, men jeg våger å håpe at han vil svare på spørsmålene mine. 

Han skylder meg det.

En hyllest til livet av Gisèle Pelicot (Gyldendal) er i salg nå

Du kan kjøpe den her (annonselenke).

Ja, takk! Meld meg på nyhetsbrevet