EmosjonELLE: «Selvmord, sigaretter og selfies» av Morten Hegseth

Akkurat nå sitter jeg alene på et hotellrom i Berlin, mens mitt reisefølge er ute og drikker øl, spiser pizza og varmer opp festmuskelen før vi om tre timer skal feire bursdagen til to venner av oss; Carrie som blir 40 og Lutz 50. Grunnen til at jeg sitter her på et lite, rotete hotellrom - med ansiktsmaske, en batikkgul Dries Van Noten-joggebukse og munnen full av potetgull og snus - er fordi jeg for nøyaktig to minutter siden sendte av gårde siste punktum i boken min Mr Hell. Eller, det vil si; måneder med redigering og «rive seg i håret og jeg angrer på alt»-frustrasjon gjenstår, men jeg skal ikke skrive en ny side eller om ett eneste nytt emne i denne boken. Jeg nekter. Det er ingenting jeg hater mer enn å skrive bok. Eller, jo, hoggorm.

Jeg elsker å skrive også, for all del. Det er nesten så jeg føler meg 10 kilo lettere etter å ha levert tekstene til forlaget, noe som ville vært en fordel etter denne «lakris, sigaretter og potetgull»-skriveprosessen. Nå skal jeg snart ut i Berlins gater for å feire med god samvittighet. Det siste kapitlet jeg sendte av gårde, har foreløpig fått tittelen «Selvmord, sigaretter og selfies», og starter med et utdrag fra Sylvia Plaths vakreste og ravnsvarte dikt Lady Lazarus. «Dying is an art, like everything else. I do it exceptionally well. I do it so it feels like hell». Det jeg selv skriver er kanskje ikke den beste teksten i boken, men det var den første jeg påbegynte. Kapitlet handler om Love Island-programleder (og ved flere anledninger ELLE-covergirl) Caroline Flack, som tok livet sitt for ganske nøyaktig tre år siden. Da nyheten om hennes død spredte seg på internett, lå jeg lykkelig uvitende på en solseng i Argentina, mens jeg leste manus til å selv lede samme program som Flack gjorde i fem sesonger. Hele bakteppet og grunnen til hvorfor hun tok livet sitt, er det ingen som vet. Det vi derimot vet, er at den massive hetsen hun i år etter år fikk via sosiale medier, var en medvirkende årsak. Etter at hun døde fortalte venner og familie om hvordan angrepene fra sosiale medier og tabloidene til tider sendte henne inn i en avgrunn som hun både måtte bruke medisiner, terapi og tid på å komme seg ut av. Nå hjalp ikke det lenger. Anklagene ble tatt på alvor altfor sent, og de tragiske omstendighetene gjorde at det britiske regjeringsapparatet vurderte å innføre lover, regler og forbud mot og om hva som var lov til å skrive på sosiale medier. «Carolines law», skulle det hete.

Det skjedde dessverre ikke. Det var noe kolossalt trist over hennes måte å gå ut av tiden på, som gjorde at jeg ikke klarte å slutte å tenke på det i lang tid etterpå. Èn ting var måten det skjedde på. Noe annet var kontrastene i hvordan vi oppfattet henne og hvordan hun egentlig hadde det. Hun, som alltid lo så det runget, smilte som et barn og så ut som livsglede innpakket i menneskekropp, viste seg å ha et mørke i seg som få visste om. I etterkant av dødsfallet publiserte moren hennes en melding som datteren selv hadde tenkt å legge ut dagen før selvmordet: «Jeg har trykket på slumre-knappen på mange situasjoner i livet mitt, i lang tid. Jeg har akseptert skam og giftige meninger i 10 år, og sagt til meg selv at det er en del av jobben min. Ingen klaging. Men problemet med å børste ting under teppet er at problemene fortsatt er der. Og én dag kommer noen til å løfte opp det teppet, og alt du da føler er skam og forlegenhet. 12. desember 2019 ble jeg arrestert for vold mot kjæresten min. Innen 24 timer ble livet og hele min fremtid revet vekk under føttene mine. Alle veggene som jeg hadde brukt så lang tid på å bygge opp rundt meg, kollapset. Jeg er plutselig på en helt annen scene, og alle ser på at det skjer (...)».

Hun hadde blitt arrestert etter husbråk da hun og kjæresten –modell og tidligere tennisspiller Lewis Burton – havnet i en krangel som gjorde at naboene så seg nødt til å ringe politiet. Teksten fikk meg til å innse noe om netthets og trakassering jeg tidligere ikke hadde tenkt så mye på. Det er kanskje ikke de stygge ordene og hatefulle ytringene i seg selv som er det direkte problemet. Problemet er at det kan aktivisere en allerede innebygd skam. Det å trakassere noen på nett kan med andre ord sette fyr på andres allerede eksisterende selvhat. De fleste, bortsett fra en håndfull psykopater, tviler på seg selv fra tid til annen. Enten om det er eget utseende, personlighet og væremåte. Selv sjekker jeg av på alle boksene. Vi tviler på om vi er bra nok, kul nok eller pen nok. En negativ kommentar kan de fleste børste av seg, men jo flere det blir, dess mer blir de en bekreftelse på våre egne demoner og den negative stemmen mange av oss bærer på.

Jeg vet at det ikke er kjendiser det er mest synd på, når det kommer til folks hatefulle og elendige oppførsel på internett. På ingen måte. Vi er en del av en næringskjede hvor omtale, rykter og overskrifter for mange er en nødvendighet, både for å holde seg relevante og interessante. Da kan det ofte oppfattes som både hykleri, svakt og selvopptatt å heise offerflagget når de negative kommentarene først kommer. Var det ikke omtale og oppmerksomhet vi ville ha, da? Når mennesker med et allerede eksisterende navn i offentligheten sier at nok er nok, trekker mange på skuldrene og bruker det samme tynnslitte argumentet om at såpass bør de tåle. «De lever jo for oppmerksomhet, herregud!»

Det er som om enkelte forholder seg til andre på TV og internett som om de ikke er menneskelige. Jeg gjør det selv, av og til. Det er nesten så vi tenker at kjente mennesker er endimensjonale karakterer i et slags Se og Hør-eventyr uten følelser. Da blir det lett å angripe dem med negativ omtale og hets, nettopp fordi vi ikke tar innover oss at de også er laget av kjøtt, blod og indre konflikter. Dessuten utstråler jo mange, som Flack, en selvsikkerhet de fleste bare kan drømme om å besitte. Jeg opplevde det selv etter Skal vi danse-finalen i fjor, da jeg hadde på meg en krone laget av den norske designeren Cathrine Børter, som står bak Pearl Octopuss.y. Bestemødre som hadde Instagram-feeden full av barnebarn, strikkeoppskrifter og blomsterbed, forandret seg til blodtørstige homohatere som satte seg foran tastaturet for å sette meg på plass. Noen sa de ble kvalme av meg, andre ønsket meg død og flere mente jeg ødela det flotte programmet Skal vi danse fordi jeg brukte krone, øyenskygge og latterlige antrekk. Klær er ikke bare klær, de ytrer en tilhørighet og mening, og denne gangen var det ikke måte på hva folk følte seg berettiget til å si. En av de som angrep med hardest hat-skyts, var en dame på godt over 70 som elsket livet som sykepleier og bestemor. Jeg kopierte meldingen hun sendte meg, fant døtrene på 40 og 50 år på Facebook, og sendte det hun hadde skrevet til barna hennes. «Vanligvis når folk skriver slike ting til meg, er det barn. Da sender jeg det til foreldrene deres. Siden moren deres mest sannsynlig ikke har foreldrene sine i live, sender jeg den til dere», var meldingen jeg la med. Så fortalte jeg kvinne 70 med krone- og homohat i blodet at jeg hadde videresendt meldingen til døtrene hennes, og ønsket dem en fortreffelig søndagsmiddag. Sjokkerte døtre sendte lange beklagelser, og tre dager etterpå kom moren krypende med unnskyldninger i innboksen min. 1–0 til meg.

Det er ikke kjente mennesker som lider mest når det kommer til trakassering på nett. De det er verst for, er unge mennesker som prøver å finne ut av hvem de er, samtidig som de må håndtere et internett som når som helst kan gå til angrep mot dem. På ungdomsskolen og videregående er det nesten obligatorisk å kjenne på en usikkerhet rundt sin egen person. Mange av dem har ikke engang påbegynt konstruksjonen av sin indre grunnmur. Da kan du fort komme i ubalanse dersom andres meninger og mobbing kastes imot deg, via ulike nettsamfunn og anonyme forum på sosiale medier. Det å høre om tenåringer som blir utsatt for hatkampanjer, ryktespredning og hets blant annet via nettsamfunnet Jodel, er så beinhardt at det høres for drøyt ut. Det å være ung var vanskelig nok uten Jodel og dagens knallharde retorikk. Betakker meg til døping i pisserenner og rundjuling i skolegården. Det var sikkert som en sval drøm, sammenlignet med mye av det dagens ungdommer opp-lever av utfrysing og hets via internett.

Det er ikke slik at vi skal slutte å baksnakke, le eller bli oppgitt av andre mennesker. Vi skal selvfølgelig riste på hodet over Farmen kjendis-deltagere, himle med øynene over de mer prangende antrekkene på ELLE-gallaen, eller hyle av forferdelse av noen vi ser på TV. Eller ta screenshots av enkeltes Instagram-poster, som vi igjen videresender til venner med himleøyne-emoji og et oppgitt «herregud». Vi kan til og med si det høyt. Likevel er det ikke slik at det vi før sa til vennene eller familien vår fra sofakroken, trenger å bli publisert på internett og rettet mot den eller det vi omtaler. Det kalles trakassering.

Når folk blir irettesatt på internett for å mobbe eller trakassere andre, er gjerne svaret de kommer med at «de lever i Norge og at de har ytringsfrihet». Det å bruke demokratiets viktigste bærebjelke som en rett til å gjøre andres liv dårligere, er så feilslått som det går an. Ytringsfrihet handler om retten til å si sin egen mening i diskusjoner og snakke imot makthavere, det handler ikke om retten til å ødelegge andres liv. Vi må skjerpe oss. Livet er skummelt, jævlig og utfordrende nok som det er, uten at vi skal ha en samlet internett-mobb som sitter klare til å angripe med en gang de ser eller hører noe de ikke liker. Få dager før Flacks selvmord, publiserte hun et Instagram-innlegg som i ettertid gikk viralt. Det oppsummerer ganske så presist noe av det som kanskje kunne ha reddet både hennes og andres liv:

«I en verden hvor du kan bli alt du vil; vær snill.»

Det er enkel, men viktig lærdom å ta med seg.

Bok en Mr Hell kommer ut på Kagge forlag til høsten og er en personlig dagbok, litterære memoarer og et manifest som sparker høyt og lavt om popkultur, feminisme, homokamp og eget liv.

Dette innlegget ble piblisert i ELLEs juniutgave som er i salg nå. Kjøp det hos din nærmeste butikk eller kiosk.