EmosjonELLE: «Jentegutter gråter ikke»

Remi Johansen Hovda er universitetslektor ved OsloMet, utøvende dragartist og produsent for Norwegian Drag Productions og festivalansvarlig for Norges første og eneste drag-festival, Oslo Drag Festival. I denne personlige teksten deler han sine tanker om drag som kunst, felleskapet det bygger, og drag-artisteriets transformerende egenskaper.

På nyåret fikk vi høre om at et titalls stater i USA ønsker å begrense drag ved å forby det på offentlige plasser. Tennessee markerte seg ved å være den første staten som skulle gjennomføre en ny lovendring, der de plasserer alt som har med «female and male impersonation» under kategorien «adult cabaret», og dette igjen er klassifisert som «adult-oriented performances».

Dragshows blir dermed sett på som kun voksenunderholdning, og intensjonene bak dette er å skjerme barna fra å oppleve drag. Men kan drag ikke være for barn også?

I skrivende stund sitter jeg på Furøy Camping i Nordland. Jeg er på turné som dragartist og forteller. Mens sola på sin vei ned maler himmelen i rosa pastellfarger, pleier jeg min slitne stemme med te og honning. Jeg stod nemlig opp fem i dag for å gjøre meg klar til dagens to Dronningtimer på to ulike skoler like ved. En Dronningtime er en fortellerstund der jeg i mitt drag-alter ego, Nabi Yeon Geisha, forteller eventyr med en skeiv tvist for barn og unge.

Turneen er en del av en fem ukers turné gjennom Den kulturelle skolesekken – Nordland, og jeg kjører rundt med min grønne dronningkjole og mitt rosa lange hår for å besøke de store og små skolene på Salten i Nordland.

Eventyret jeg forteller heter Stjerneild, og det har jeg skrevet selv med hjelp fra folkeeventyr, popkultur og egne erfaringer. Fortellingen handler om den lille gutten Tio som ønsker å bli en juvelridder, akkurat som sin barne-TV-heltinne, Prinsesse Tamara, fra TV-programmet Starla og juvelridderne. En dag skal Tios skjebne bli satt på prøve, og han må reise til det universet Tamara bor i for å finne hennes magiske hjertekrystall. På ferden må han bekjempe det onde monsteret Fenrir, og han ber om hjelp fra de andre guttene i klassen sin.

«Hva er det for noe,» spurte de andre guttene Tio. Tio så på hjertekrystallen i hånden sin og sa: «Det har seg nemlig slik at jeg ser på Starla og juvelridderne, og så har jeg funnet hjertekrystallen, og trenger hjelp med å ...» Men før Tio hadde fått fullføre det han skulle si, stoppet en av guttene han. «Tio …» sa de, «du vet at disse Starla-greiene er for jenter? Og du er ingen jente.» Det var som om hele skolegården stoppet opp, men etter en stund ble stillheten brutt da en av dem sa:

«Jentegutt.»

Med denne fortellingen ønsker jeg å ta opp kjønnsnormer som tema, men på barnas premisser. Jeg spør meg selv: Hvorfor er det sånn at gutter ikke kan like det som er «jentete», og hvorfor kan ikke jenter liker det som er «guttete»? Hvorfor er det et skille mellom dette? Under min turné opplever jeg at barna reagerer når de hører i eventyret at guttene i klassen til Tio mener at favorittprogrammet hans er kun for jenter. 

De lyttende barna uttrykker ofte at «man kan like hva man vil». Eventyret ender godt for lille Tio. Og selv om han ikke fikk hjelp av de andre, fant han likevel all styrken han trengte i seg selv da han måtte bekjempe det onde monsteret. På den måten ble han en juvelridder, akkurat som Tamara. Men kallenavnet, «jentegutt», skal han bære med seg resten av livet.

Du har kanskje skjønt at Tios fortelling handler om meg, og i senere tid har tittelen juvelridder blitt byttet til dragartist. Så lenge jeg kan huske har jeg alltid vært en mer feminin gutt enn de andre guttene i klassen, og har av den grunn opplevd det urettferdig at alle andre skulle få lov til å være seg selv. Men ikke jeg. Jeg brukte mye av barndommen til å skjule den egentlige meg. Arvede klær fra storebror og fettere ble brukt til å skjule en dansende kropp, som heller ville bruke skjørt og ha langt flagrende hår. Det tok lang tid før jeg endelig turte å la mine egentlige farger skinne ut til verden. 

Mye av grunnen var at jeg i 2013 fant min dragfamilie, Princessilicious. Jens Martin Hartvedt Arvesen, Katinka Steensgaard og Peter David Ramthun ble den første skeive familien jeg kunne se meg selv i. Likesinnede, som jeg skulle ønske jeg hadde som barn.

For meg er drag en kunstnerisk uttrykksform hvor alt er mulig. Akkurat som med teater, er dragkunsten mangefasettert og en uttrykksform som kan anvendes til å formidle historier til ulike målgrupper. Du finner dragshowene på barer for kun de voksne, men også som forestillinger med ettersnakk om identitet og mangfold på ungdomsskoler og videregående, og selvfølgelig som dronningtimer for barna på skoler og biblioteker. 

Drag er en form som sier at «du kan være den du er, og det ER en plass for deg også». En form som anerkjenner oss som føler at vi ikke helt passer inn.

Måten drag iscenesetter kjønn og uttrykk på, gjør at drag i seg selv er kjønnsoverskridende og utfordrer våre tanker og holdninger om hva kjønn kan være. Når barna spør om jeg egentlig er en mann, svarer jeg alltid ærlig og sier ja. Ofte etterfølges det av et engasjerende gisp – for de hadde ikke forventet at menn kunne ha på seg kjole eller parykk. Til barna forklarer jeg at jeg er en skuespiller som spiller rollen som Dronning Nabi, men at jeg også føler meg ekstra staselig og sterk i dronningkjolen. 

Av og til er dette en samtalestarter der barna setter ord på kjønnsbåsene og uttrykker at «gutter kan også ha på kjole og sminke» eller «jenter kan også være flinke i fotball – ja, til og med bedre enn guttene». På den måten minner drag oss på at menneskeheten er mye mer mangfoldig og nyansert.

Når jeg eller mine kollegaer lager dragshows eller dragopplegg for barn og unge, bruker vi drag som en uttrykksform for å formidle en historie tilpasset og egnet for denne målgruppen. Hva som er relevant for dem og deres utvikling til å bli reflekterende og selvstendige voksne mennesker. 

Dronningtimens hensikt er å være en skeiv stemme barna kan møte på i sin oppvekst av hundrevis av stemmer. Dermed tenker jeg det er synd med motreaksjoner mot drag, for dragforestillinger rettet mot barn handler om å formidle historier om en rausere, vakrere og inkluderende verden …

Drag er kunst! Det er fellesskap. Det er transformasjon. Å uttrykke seg. Være kritisk til kveldende normer og oppfatninger om hvordan mennesker skal være.

Gjennom drag kan jeg formidle mine historier i håp om at de kan være til nytte for andre. Jeg ønsker å formidle historier om en rausere, vakrere og mer inkluderende verden. Vi skal slutte med å sette drag tilbake til skapet, og heller tørre å sprenge de normative båsene.

Mitt kallenavn «jentegutt» er jeg ikke lenger lei meg for. I dag tar jeg eierskap til det.

Les også: «Selvmord, sigaretter og selfies» av Morten Hegseth

Denne saken ble publisert i ELLEs juniutgave som er i salg nå. Kjøp det hos din nærmeste butikk eller kiosk.