– Av og til må vi irettesette voksne mennesker og be dem holde avstand så vi kan komme til å hjelpe, for å unngå å bli utsatt selv.
Paramedic Lene Mathisen (30) om den nye hverdagen.
Lene Mathisen, 30 år Paramedic ved Oslo universitetssykehus
Hvordan har koronavirus-utbruddet påvirket din arbeidshverdag?
– Oppdragene vi rykker ut på er nå langt mer tidkrevende med tanke på smittevern og hvordan vi forholder oss til pasienter og pårørende. På alle oppdrag nå bruker vi alltid munnbind, hansker og vernebriller, samtidig som vi ikke håndhilser. Pasienten får også på seg munnbind og hansker, såfremt det ikke kan forverre tilstanden til pasienten, eller pasientundersøkelsen. Vi bruker tid på å ikle oss smittedrakter når vi ankommer risiko-pasienter før vi kan gå inn, normalt tar vi bare med oss akuttutstyret. Samtidig må vi være fokusert på hvordan vi håndterer utstyret og pasienten for å unngå smittespredning. – Vi smittevasker alt utstyr og ambulansen mellom hvert oppdrag – og det tar tid. Mesteparten av oppdragene vi rykker ut på nå er Covid-19-risiko, fordi det enten er avklart at pasienten har testet positivt og er dårlig, eller fordi det er uavklart men pasienten har symptomer som kan være Covid-19, og kan være dårlig. Samtidig rykker vi ut på det «normale» – ulykker, hjerteinfarkt, slag og andre alvorlige hendelser. – Heldigvis har vi langt mindre fyll og voldshendelser siden sjenkestedene har måttet stenge. Akutthelsetjenesten hadde slitt dersom vi skulle håndtert det samtidig som denne pandemien herjer. Det er en uvant situasjon for oss alle, samtidig synes jeg vi har klart å tilpasse oss den «nye» arbeidsdagen relativt greit.
Føler du deg utrygg på jobb?
– Jeg føler meg ikke 100 prosent trygg. Det jo alltid en stor uvisshet på hvor godt verneutstyret vårt beskytter oss i arbeidet vi gjør, og vi som alle andre er like redde for å ta med oss smitten hjem. Vi har en helt annen arbeidssituasjon enn de som jobber inne på sykehuset. Vi er ute på gata, i smug, på loftet, i kjelleren, i trange leiligheter, på gulvet, der de syke/skadde befinner seg. Vi må alltid tilpasse oss de forholdene vi kommer til, og de personene som møter oss. Og vi er bare to som jobber sammen, med muligheten for å få bistand av legebilen dersom pasienten er kritisk syk eller skadd. Det er heller ikke alltid at de som møter oss tar anbefalingene fra myndighetene like alvorlig. Av og til må vi irettesette voksne mennesker og be dem holde avstand så vi kan komme til å hjelpe, for å unngå å bli utsatt selv.
Beskriv en arbeidshverdag i denne situasjonen.
– Når jeg kommer på jobb skifter jeg til ren uniform og sjekker i vaktloggen hvilken bil jeg er satt opp på og hvem jeg skal kjøre sammen med. Vi er satt sammen i faste makkerpar, men det skjer at vi blir splittet på grunn av fagkompetanse for å dekke opp at alle ambulansene kjører med delegering (medisiner). Vi overtar samband og telefon fra avtroppende, hører hvordan vakten har vært og om det er noen viktige beskjeder om bil eller utstyr vi overtar. Alt utstyr skal desinfiseres ved overlevering, også desinfisering av ambulansen, både i førerkupè og sykekupè, samt at vi sjekker alt utstyret i ambulansen. Når vi har sjekket og vasket ambulansen står vaktrommet for tur, der desinfiserer vi alt av bord, stoler, dørhåndtak og kontaktflater. – Dersom vi ikke får oppdrag med en gang, tar vi en kopp kaffe på vaktrommet sammen med de andre kollegaene. Stasjonen er ikke så stor, så det er ikke alltid like enkelt å holde to meter avstand som myndigheten ønsker, men vi forsøker. Så venter vi på oppdrag, resten av vakten er uforutsigbar og byr på akutt-, haste- og vanlige oppdrag. På stasjonen jeg jobber ved er det fire biler på vakt dagtid og to på natt. Vi har 12 timers turnus, der vakten går fra 07–19/19–07, så har vi en bil med vaktskifte fra 10–22, kun på dagen. – Ved vaktens slutt er det samme prosedyre som ved start, desinfisering av ambulanse og sambandsutstyr som skal overleveres. I ambulansetjenesten har vi personlige uniformer, og står ansvarlig for å vaske disse selv på jobb (vi har kun to sett med bukser, t-skjorte og langermet jumper, en fleecejakke, en skalljakke og en refleksvest). Vi må sette uniformen til vask etter hvert skift, med håp om at påtroppende vakt rekker å hive tøyet i tørketrommelen mellom oppdragene før vi skal på vakt igjen. Med ca. 70 faste ansatte på to vaskemaskiner og to tørketromler, er det en liten utfordring.
Hvordan synes du myndighetene har taklet situasjonen?
– Jeg synes myndighetene har taklet situasjonen bra. Jeg er veldig fornøyd med de strenge tiltakene de har satt, og at de gjorde det når de gjorde, ikke et sekund for tidlig. Det har hatt en effekt på smittespredningen. Det eneste jeg er redd for nå, er at de skal åpne opp om tiltakene for tidlig så vi får en tilbakeslående effekt. Samtidig er jeg oppgitt over folk som ikke respekterer karantene- og isolasjonsreglene, eller sutrer over at de ikke får dra på hytta. Nå må folk ta seg sammen og respektere at det er en grunn for at disse restriksjonene har blitt satt, selv om de kanskje ikke helt forstår det, eller er enig.
Hvilke tilbakemeldinger får du av folk du treffer på jobb?
– Folk er redde og engstelige, men samtidig takknemlige. Vi merker at vi blir lagt mer merke til av folk på gata og i trafikken, de hilser. Flere av pasientene vi kommer til vil gjerne bli testet for Covid-19, og tror vi kan utføre testene, men det gjør vi altså ikke.
Kjenner du en dame du beundrer ekstra i disse dager?
– Jeg har alltid beundret en tidligere kollega av meg i tjenesten som nå jobber som redningsmann på Sysselmannens redningshelikopter på Svalbard. Mari M. Mowe – den tøffeste damen jeg kjenner!
Hvordan tror du ting blir etter dette?
