Anna Skavlan: Avgangseleven
– Spørsmålet svirrer rundt i hodet mitt som en mygg i et telt.
«SÅ, ANNA, HVA SKAL DU GJØRE NÅ?»
Der kom spørsmålet en gang til. Det jævla spørsmålet. Denne gangen kom det fra en venn av foreldrene mine, som jeg møtte da jeg gikk tur. Etter den obligatoriske småpraten om pandemien kom spørsmålet om hva jeg planla å gjøre med livet mitt etter at jeg er ferdig på universitetet.
Jeg ville ikke fortelle denne familievennen om den grusomme avgangselevangsten som hadde skyllet over meg de siste ukene. Det hadde gått opp for meg at jeg var på det aller siste av seks semestre på universitetet. At tre år med Lånekassen, timeplaner, pubkvelder og fnising på biblioteket plutselig skulle være over, og at jeg må finne på noe «ordentlig» å gjøre. Jeg må få jobb. Jeg må bli voksen. Jeg ser for meg at det føles litt som å bli født en gang til. Men istedenfor å bli pakket inn i et teppe og tatt hånd om av kjærlige foreldre, blir jeg liggende teppeløs i kulda og må klare meg på egen hånd. På toppen av dette må jeg også betale regninger.
– Spørsmålet svirrer rundt inni hodet mitt som en mygg i et telt.
Istedenfor å slippe denne tsunamien løs på den stakkars familievennen, fikk jeg samlet meg nok til å si at jeg simpelthen ikke vet. «Det trenger du ikke bekymre deg for, Anna. Du har jo alle muligheter i verden!» Som om det å ha uendelig med muligheter var en løsning. Det er jo selve roten til problemet. Den nysgjerrige familievennen ville selvfølgelig ikke noe vondt med verken spørsmålet eller svaret. Det er jo ingen som vil det, når de spør hva jeg skal nå. Men det er det samme spørsmålet jeg stiller meg selv hver eneste dag, og jeg har enda ikke funnet noe svar på det. Spørsmålet svirrer rundt inni hodet mitt som en mygg i et telt.
De siste månedene av livet mitt minner veldig om de første minuttene av filmen The Graduate fra 1967, hvor hovedkarakteren Benjamin Braddock sitter på flyet hjemover etter å ha blitt ferdig på college. Over lyden av Simon and Garfunkels The Sound of Silence zoomer kameraet rolig inn på Benjamins uttrykksløse ansikt. Han aner ikke hva han skal gjøre for å fylle stillheten som har omsluttet livet hans etter at han tok imot diplomet sitt.
– Hva skal du gjøre nå?
Alt er stille, helt til han kommer hjem. Der skal foreldrene hans feire at han endelig er ferdig med utdannelsen sin, og de har invitert stivpyntet familie og venner som samler seg rundt Benjamin for å stille ham det store spørsmålet; «hva skal du gjøre nå?» «Jeg tenkte å gå opp til rommet mitt en liten stund», svarer Benjamin. «Jeg mener med framtiden!», utdyper den litt fulle tanten.
En annen av gjestene tar Benjamin med ut i hagen for å fortelle ham noe viktig. Han klasker den store, tunge hånda si på skuldrene til spinkle Benjamin, og sier: «Jeg skal bare fortelle deg ett ord. Ett ord, Benjamin: Plast. Det er en stor framtid i plast.»
Hva? Hvor? Når? Hvordan?
Alle disse menneskene som svermer rundt Benjamin, er den fysiske manifestasjonen av det som foregår inne i hodet hans, og hva som foregår inni hodet mitt. Et sammensurium av stemmer som forteller meg hva jeg burde
gjøre, det ene forslaget dårligere enn det andre. Når den fulle tanten spør Benjamin hva han skal gjøre med framtiden, eller familievennen min spør hva jeg skal nå, er det like nytteløst som å forsøke å slukke en brann med et fingerbøl vann eller prøve å temme en løve ved å sende den et postkort.
Den eneste kuren for denne angsten, tenker jeg, er å legge en slags plan. Jeg har mange ideer om hva jeg vil gjøre i framtiden. Jeg har klart å koke det ned til at jeg har lyst til å skrive. Men hva? Hvor? Når? Hvordan? Når jeg har sett for meg framtiden, har den utspilt seg i en fjern tåkeheim om lenge, lenge, lenge. Ikke noe jeg må forholde meg til neste gang været endrer seg.
– Å rømme er jo egentlig ikke et svar
En av løsningene jeg har sett for meg, er selvfølgelig å rømme, å ikke trenge å forholde meg til framtiden. Som Linus i Knøttene sier: «Ikke noe problem er så stort og så komplisert at det ikke kan rømmes fra.» Jeg snakket med min venn Ludvig som studerer på Cambridge, og stilte ham spørsmålet. Ikke med samme hensikt som familien og vennene til Benjamin Braddock, men med et håp om at angsten ikke bare skulle tilhøre meg. «Livsfarlig spørsmål, Anna!» Han ramset opp alle tingene han vurderte å gjøre eller jobbene han tenkte ville være praktiske. «Vurderer selvfølgelig også å bli sulten kunstner, ta et språkår eller flytte til Svalbard,» avsluttet han. «Jeg har vurdert å leie en leilighet i en liten italiensk landsby, en leilighet med klamme laken og en litt knirkende takvifte, hvor jeg kan bo i et år for å skrive en bok,» sa jeg.
Men å rømme er jo egentlig ikke et svar. Det er bare en utsettelse av spørsmålet.
Vår venn Benjamin Braddock prøver også å utsette spørsmålet, og hans løsning var en affære med kona til en kollega av hans far – Mrs. Robinson. Når han ikke ligger med henne, så ligger han på en flytemadrass i bassenget og bare er. Slik klarer han å fylle en hel sommer. Det er ikke før han forelsker seg i Mrs. Robinsons datter, Eileen, at han tror han har funnet svaret sitt.
The Sound of Silence
Filmen slutter med at Benjamin avbryter Eileens bryllup med den sleske college-kjæresten hennes. Etter å ha erklært sin kjærlighet til hverandre i en klimaktisk sluttakt av opprør, stormer Benjamin og Eileen hånd i hånd ut av kirken. De stopper en buss, og setter seg andpustne i baksetet mens de andre passasjerene snur hodene sine etter den unge gutten i svett skjorte og jenta i brudekjolen. De får igjen pusten etter den store flukten, og kameraet holdes fast på ansiktene til det forelskede paret. The Sound of Silence spilles igjen. Når adrenalinet forsvinner, blir ansiktet til Benjamin igjen uttrykksløst. Alt rundt han blir stille – igjen. Hva skal han gjøre nå?
Kanskje får jeg aldri et svar på spørsmålet, og at det heller vil ta andre former, farger og dimensjoner resten av livet mitt. Kanskje jeg bare må lære meg å leve med det. Én ting er i alle fall sikkert: Jeg kommer ikke til å jobbe med plast.
Fikk du med deg Annas forrige spalte? Les «Anna and the City» her.
