Si til verden, kjære datter, at de ikke må bekymre seg!
Kloke ord å tenke over i disse dager...
– Kjære datter, sa hun og lente seg mot meg...
De gamle, små hendene hennes klatret inn i mine. Fingrene hennes strøk forsiktig over den solbrente huden min, før hun hvisket:
Den gamle San-kvinnen er en sanker. Det hun sanker og samler i skjerfet sitt forandrer seg med sesongene. Hun beveger seg fra det ene området til det andre og forklarer hvor viktig det er at menneskene, jorden, dyrene og plantene får nok tid til å hvile.
– Vi må passe på at vi ikke tar mer enn vi trenger, og at vi alltid sørger for å plassere røtter, energi eller frø tilbake i jorden, slik at alt kan vokse på nytt. Det gjelder oss også, sier hun og smiler til meg.
Noen ganger samler hun folk også. Uten å vite det, bringer hun dem sammen som Mangetti-nøtter. Hun bærer dem med seg for å skape trygghet, kjærlighet og liv for alle. Alt hun trenger er et skjerf som kan forvandles til en varm seng, et spisebord, en genser, et tørkle, en sekk full av mat eller en skyggeflekk.
Hun peker på en blomst. Jeg bøyer meg ned og lukter på den lilla-rosa villblomsten.
Hun legger armene rundt livet mitt og trekker meg inntil seg.
– Jeg vet det er skummelt med det som er ukjent og det som beveger seg fort. Men det er noe på denne jorden vår som beveger seg raskere enn noe annet. Kjærligheten. Kjærligheten trenger seg gjennom de minste sprekker og den kaldeste luften. Den slår ned raskere enn lynet, og sprer seg raskere enn alt som minner om kaos. Den blåser varme inn i en krokodille og helse inn i en grå kropp. Hvis vi alle deler kjærlighet, kan vi overvinne alle utfordringer og all motstand. Dersom alle deler, har vi alltid nok.
/una
