Aimee Lou Wood om The White Lotus og sin villeste opplevelse noensinne 

Det tar ikke lang tid å innse at astrologi er viktig for Aimee Lou Wood. Hun tilbyr seg å lese fødselshoroskopet mitt og beskriver den nye sesongen av The White Lotus som å ha «sterk Skorpion-energi – det er underverdenen, det er den begravde sannheten, det er som stille vann har dypest grunn».

Les også: Renate Reinsve: – Hvis kjæresten min kommer på besøk, kan det hende at jeg oppgraderer til joggedress. 

The White Lotus

Vi har nylig sett Wood i rollen som Chelsea i tredje sesong av den suksessfulle HBO-serien, der handlingen denne gangen utspiller seg på et luksushotell i Thailand og satiriserer wellness-industrien og dens tilhørende spiritualitet. Å jobbe med serien var en altoppslukende opplevelse ulikt noe Wood har gjort tidligere. Innspillingen fant sted på location i en isolert del av Koh Samui, Thailand, i sju måneder i fjor; Wood beskriver det som et «sosialt eksperiment» likt The Truman Show, og hun fikk råd fra Leo Woodall, som spilte rollen som Jack i forrige sesong, om hvordan man best navigerer i det.

Les også: Alle «The White Lotus»-hotellene, rangert. 

«Denne sesongen føles annerledes på en bra måte,» sier hun. «Mike [White, seriens skaper] forstår mennesker på en helt utrolig måte. Han ser våre forferdelige vaner og egoer med humor og en distinksjon som er ganske skremmende.»

«Jeg må være forsiktig med å avsløre for mye,» sier Wood: «Chelsea er ikke ansatt, men hun er heller ikke en gjest. Hun føles litt som publikum: Vi besøker The White Lotus, men det er ikke virkelig der vi hører hjemme.»

Les også: Seriene vi strømmer vi 2025. 

Fra manus til skjerm 

Du kan også se Wood i rollen som en mor som kjemper for rettferdighet i Netflix’ Toxic Town, et fire episoders drama basert på den sanne historien om hvordan giftavfall påvirket byen Corby i East Midlands, England. Hennes debutmanus, Film Club, har nettopp fullført innspilling i Manchester, Wood’s hjemby, og hennes BBC-komedieserie Daddy Issues har fått grønt lys for en andre sesong.

«Alt har vært så mye større og mer overveldende enn jeg noen gang så for meg at det ville være,» sier 30 år gamle Wood, som ble uteksaminert fra Royal Academy of Dramatic Art i 2017 og ikke har stoppet å jobbe siden. Hennes debutrolle som den elskelige Aimee Gibbs i Sex Education fikk ros fra kritikerne, men hun har også påtatt seg krevende teaterroller som den hardtarbeidende Sonya i Onkel Vanya og den gåtefulle Sally Bowles i Cabaret.

Les også: Eksklusivt for ELLE: M2M om suksessen, “bruddet” og det etterlengtede comebacket. 

Jakten på det ekte 

«Men under alle disse karakterene og historiene og erfaringene, hvem faen er jeg?» spør hun. «Jeg tror jeg egentlig ikke vet. Det er det dette året kommer til å handle om. 2025 skal handle om det som er ekte.»

En rosa, «A»-formet pin er festet til Aimee Lou Woods leopardmønstrete skulderveske, og glitrer i lyset når hun viser den til meg. Både knappen og veska var gaver fra Suranne Jones, som spiller i Woods kommende debutmanusprosjekt, Film Club.

«Suranne sa til meg at jeg skulle legge de tingene som får meg til å føle meg mest som meg selv i veska, som et bilde av vennene mine for eksempel, og ta den med meg på jobb,» forteller Wood.

«Det er en veldig viktig ting jeg har lært om meg selv som jeg vil implementere: Du må holde fast ved deg selv og klare å komme tilbake til den virkelige verden.»

Når karakteren tar over 

Denne fine linjen mellom fiksjon og virkelighet har ofte vært en utfordring for Wood å balansere – både i hennes egen tilnærming til karakterene og hvordan publikum oppfatter dem.

«I lang tid trodde alle at jeg var Aimee Gibbs. Men Aimee var, på mange måter, den karakteren som var lengst unna meg,» sier Wood. «Chelsea kan være den jeg føler meg mest klaustrofobisk med.»

Det er ikke bare karakteren, men hele opplevelsen av å jobbe på The White Lotus, som var ulikt noe Wood hadde gjort før. Allerede en fan av serien, ønsket Wood å være en del av den, men var usikker på hvor hun ville passe inn. Med rollen som Chelsea, falt alt på plass.

«Det ble så meta,» sier hun. «Det var tider hvor vi var ute og spiste middag og noen begynte å si sine replikker fra serien, ordrett, ved et uhell. Virkelighet og fiksjon ble blandet sammen, noe som var forvirrende, men også fantastisk. Det var den mest magiske og ville opplevelsen noensinne, som også ga grobunn for dype vennskap.»

Å skape på egne premisser 

Nå prøver Wood å komme inn i vanen med å lytte til sine egne instinkter, og nevner Helen McCrory og Michaela Coel som inspirasjonskilder. Hun ønsker å bruke mer tid på skriving – ikke foran kamera.

«Det føles mer som meg. Jeg vil ikke være med i det neste jeg skriver, jeg vil bare skrive. Og jeg vil gjerne være showrunner.»

Hun trekker frem Coels måte å håndtere suksess på:

«Jeg må trekke fram Michaela Coel og hvordan hun håndterte ting da I May Destroy You kom ut, da alle sa ‹du må smi mens jernet er varmt’, så bestemte hun seg heller for å reise og gi seg selv rom. Og jeg synes det var så kraftfullt. Så nå tenker jeg at min drøm er å finne viljestyrken til å gjøre noe av det Michaela gjorde.»

Les også: John F Kennedy Jr. og Carolyn Bessette får sin egen serie.

Å eie sin egen psyke 

Wood prøver også å slutte å snakke om sin egen mentale helse (hun har tidligere snakket om kroppsdysmorfia og spiseforstyrrelser) som om det er et intellektuelt emne. Nå vil hun heller omfavne det som en del av hvem hun er.

«Jeg sier: ‹Nei, aksepter den psyken du har, og begynn å leve etter din sannhet’,» sier hun. «Jeg er en som har så jævla mange mentale utfordringer, men det er ingenting galt med å være mentalt syk.»

Hun husker et møte med en psykolog som sa til henne: «Så lenge du forholder deg til virkeligheten, er verden din østers.» Disse ordene hjelper Wood til å slå anker i det som betyr mest – med vennene sine, i terapi, i leiligheten i Sørøst-London – det er virkelig en perle av visdom.

Les også: Tobias Santelmann spiller Norges mektigste mann.