Kultur

29. desember, 2019

SIGRID: Jeg er svært sjeldent usikker på meg selv som person, men jeg kan bli usikker på valgene jeg tar i arbeidshverdagen.

Eksklusivt i ELLE: Sigrid Solbakk Raabe.

Sangeren og låtskriveren Sigrid Solbakk Raabe er kun 23 år gammel, men har allerede vunnet blant annet EBBA-prisen, og blitt kåret til årets nykommer under Spellemannprisen 2017. Hun er også den første norske kvinnelige artisten som har kommet inn på den britiske albumlista.

Denne måneden er hun en av tre som pryder coveret til desemberutgaven av ELLE. Her letter Sigrid på sløret og avslører hvordan det var å bli kjent over natta som 19-åring.

Hva har vært mest utfordrende med at karrieren din tok av som den gjorde på så kort tid?

– Livet mitt ble snudd opp ned på et par måneder da jeg var 19 år gammel. Det har vært mitt valg hele veien å gå inn i musikkbransjen, men jeg hadde aldri trodd på forhånd at det innebar så mye annet enn låtskriving og konserter. Konstant trykk i e-mailen, strategi, internasjonal bransjepolitikk – det er mye å sette seg inn i, men herregud så mye jeg har lært! Jeg er evig takknemlig for det gode teamet jeg har her hjemme i Norge og i utlandet, og gleder meg til fortsettelsen.

– Jeg føler meg aller mest selvsikker på scena. Det spiller ingen rolle hvilken størrelse det er på rommet, jeg trives utrolig godt der oppe uansett. I studio er jeg alltid så fokusert på å gjøre mitt ytterste for at låten skal bli så bra som overhodet mulig, men på scena har jeg kanskje en litt mer «fuck it»-tilnærming til det.

– Da har jeg liksom gjort alt jeg kan på låtskrivingsfronten, og da gjelder det å bare kose seg på scena sammen med bandet mitt. Med det sagt, så elsker jeg å se på konserter som en slags hinderløype vi skal gjennom, der vi må lese publikum for å forstå hvordan vi kan ha det gøyest mulig på én time. Turnélivet er tøft, men også fryktelig gøy og givende når du har en så fin gjeng på tur som jeg har. Vi pleier å utforske byene vi drar til, gå turer, spise måltider sammen og egentlig bare prate, non-stop. Vi er nok litt som Siv-Anita i Parterapi. Crewet er veldig viktige for meg, og turnélivet hadde ikke vært noe gøy uten dem.

Hvordan jobber du når du skal lage ny musikk?

– Jeg er jo på grensa til obsessed med gode hooks som klistrer seg på hjernebarken. Det spiller liksom ikke så stor rolle hvilken sjanger det er, så lenge låta setter seg. Jeg liker veldig godt å høre på musikk som har litt løsere form enn tradisjonell kommersiell musikk, men jeg er jo en sucker for gigantiske refreng. Det er så vanvittig gøy å både skrive og spille live.

Hvem er ditt største musikalske forbilde?

– Jeg tror til syvende og sist at det er meg selv, fordi jeg ikke hadde hatt noe å gjøre i denne bransjen om jeg ikke trodde på mitt eget talent. Når det er sagt, så er jeg fryktelig heldig som får jobbe med så mange dyktige låtskrivere, produsenter og musikere som jeg lærer noe av hver dag.

– Jeg tar det som et stort kompliment at folk i alle aldre hører på musikken min og kommer på konsertene våre. Det er ikke noe jeg tar for gitt. Jeg har nok blitt mer bevisst på å beskytte privatlivet mitt de siste to årene, men jeg kommer ikke unna det faktum at jeg skriver best når jeg skriver personlig. Da jeg begynte med dette profesjonelt for fire år siden, fant jeg tidlig ut at jeg måtte være meg selv både på og av scena om dette skulle funke. Jeg klarer ikke, og har heller ikke noe ønske om å være noen andre enn den jeg er.Også er det jo sånn at selv om jeg har en veldig rar jobb jeg har valgt selv, så er jeg 23 år gammel.

– Jeg er svært sjeldent usikker på meg selv som person, men jeg kan bli usikker på valgene jeg tar i arbeidshverdagen. Det kan være alt fra om jeg bør takke ja eller nei til en spillejobb, til hvilken låt som bør bli neste singel. Jeg trives godt i denne rollen, men det hadde jo vært lettere om det fantes en klar fasit på alt. Men da hadde jeg nok begynt å kjede meg …

Relatert

Les også