Intervju med premiereklare Henriette Steenstrup
Henriette Steenstrup er både serieskaper og hovedrolleinnehaver i sin splitter nye serie "Pørni". Her får du både drama, kjærlighet, intriger, sorg og en god porsjon herlig humor.
Henriette Steenstrup har endelig premiere på sin splitter nye dramaserie "Pørni". Søndag 2.mai slippes seriens 6 episoder på strømmetjenesten Viaplay, og etter en sniktitt kan vi ikke si annet enn GLED DEG. Vi har vært så heldige at vi har fått ta en prat med manusforfatter, serieskaper og hovedrolleinnehaver – nemlig selveste humordronninga selv, Henriette Steenstrup!
"Pørni" er en hyllest til alle som strever og kaver og gjør sitt beste. Den tar for seg den høyst dramatiske, men også den helt vanlige hverdagen til familien Middelthon. Henriette spiller super-alene-mammaen Pørni som for et halvt år siden mistet sin søster og aller beste venn. Hun har midlertidig omsorg for den avdøde søsterens tenåringssønn, og samtidig forsøker hun å sjonglere humørsvingningene til sine to egne tenåringsdøtre, jobben i barnevernet og sin eksentriske far som bor i overetasjen – for ikke å glemme sitt eget kjærlighetsliv.
Livet skjer, og familieoverhode Pørni må forsøke å vikle seg ut av, inn i og gjennom familiens små, ubetydelige, store og gigantiske utfordringer. "Pørni" er en lattermild, trist og til tider frustrerende serie som virkelig får deg til å bli glad i den kaotiske og kjærlige familien Middelthon.
Vi vet ikke med deg, men er det en dame vi aldri kan få nok av så må det være Henriette Steenstrup. Alt hun rører ved ved forvandles til gull og blir umiddelbart levende, boblende og ikke minst morsomt. "Pørni" er intet unntak, og vi har spurt Henriette hvorfor hun ville skrive nettopp denne serien, og hvor mye «Henriette» det egentlig er i karakteren Pørni?
Henriette Steenstrup – "Pørni"
Foto: Marius Bjellebø
Vi kjenner Henriette godt som både skuespiller og komiker. Nå spiller hun hovedrollen Viaplays nye serie "Pørni", og neimen er hun ikke hjernen bak hele familien-Middelthon-universet også. Vi ble nysgjerrige på hvorfor det var nettopp denne serien hun ønsket å skape, og Henriette forteller at målet var å lage en serie som ikke var helt sjangerbestemt.
Familie er en arena hun selv, som de fleste andre, har et sterkt forhold til. Enten om man liker dem eller ei, så kommer man aldri helt unna familien sin – og familiehverdagen kan være svært dramatisk.
– Jeg hadde lyst til å få til en serie som hverken var ren komedie eller bare drama, med en familie som man kunne tro på. Jeg ville skape et slags "slice of life", en serie for voksne folk – ja, av den typen jeg liker å se selv.
Foto: Marius Bjellebø
– Jeg opplever at det går innmari unna i familier, det svinger og alle medlemmene er innom forskjellige typer emosjoner – og aldri på samme tid. Det kan være like høyt tempo i en familie som på statsministerens kontor, og ofte er det jo nettopp slike mødre (eller fedre selvfølgelig), som Pørni i denne serien, som skal holde i alle disse løse trådende og snøre de sammen så godt det lar seg gjøre. Det kan være en stor og overveldende rolle.
Hverdagslivets utfordringer
"Pørni" tar for seg hverdagslivets store og små utfordringer, og Henriettes største drøm var at familien Middelthon skulle være en familie man kunne bli glad i, en man kunne le av og med – og kanskje til og med bli litt irritert på.
Henriette ville gjerne belyse hvordan grunnemosjoner som sorg, sinne, savn og lengsel uansett vil komme ut på en eller annen måte dersom man bestandig legger lokk på ting. Furting er nemlig ikke akseptert familien Middelthon, og de går nok ikke helt i dybden på det som faktisk er trist og hva de har mistet.
– Nå har jeg muligens litt overmot – men jeg håper dette kan være en familie man kan gråte litt av og føle med i alle svingene. Det er høye forhåpninger, men jeg tenker mye på det at alle står i ting – og mange står i helt sinnsyke ting. Relasjoner får hakk og sår, men likevel så klarer man å kave seg gjennom. Håpet mitt er at man med denne serien kanskje kan se med litt overbærenhet på sin egen familie og andres. At man blir litt rausere, og ser at ting er til å leve med og kanskje til og med til å reparere.
Foto: Marius Bjellebø
– I familien Middelthons univers sier de "at du ikke skal sutte på sorgens drops", men de er jo kanskje en familie som trenger å ta innover seg det som har skjedd. På en eller annen måte vil det komme frem i lyset, om det er om det er spark i kneet eller sur snurt tenåring så vil disse følelsene som man kanskje undertrykker piple frem.
Inspirert av egne og andres erfaringer
Henriette mener selv at hun er litt fantasiløs, og derfor har måtte bruke det hun kjenner til selv som inspirasjon. Ideer til scenarioer og karakterer er hentet fra hennes egne og mennesker rundt henne sine erfaringer og opplevelser. I tillegg har hun en søster som jobber i barnevernet, og her har hun hentet noe av inspirasjonen til karakteren Pørni.
Pørni er en rolle med mange hatter. Det svinger fort mellom hissig alenemamma, familieoverhode, nyforelsket og kinkige situasjoner på jobb. Likevel synes ikke Henriette det var en spesielt vanskelig karakter å spille ut, kanskje nettopp fordi det er akkurat slik livet egentlig er.
– Det er mange yrker som har blitt løftet frem i år, og med god grunn. Jeg hadde utrolig lyst til at Pørni skulle være en dame i et slikt type omsorgsyrke, og hun kunne like gjerne vært sykepleier, lærer eller jobbet i NAV. Det viktigste er at hun jobber i et system hvor man har begynt kanskje fortrinnsvis fordi man har lyst til å gjøre verden til et bedre sted. Et system hvor man opplever mye, hvor med kan gjøre store feil og hvor man kan få kjeft. Det vil være en idealist i møte med et system som aldri vil være helt ufeilbarlig. – Jeg har alltid vært full av beundring for folk som jobber i sånne systemer, og jeg synes det virker interresant. Likevel vet jeg ikke om jeg selv hadde vært i stand til å holde ut i mange år i et slikt yrke.
Foto: Marius Bjellebø
– Det er akkurat dette jeg håper gjør serien litt ekte. Alt i livet går parallelt hele veien – glede og sorg om hverandre. Selv kan jeg være dødslykkelig i den ene øyeblikket, og i neste øyeblikk er det noe kjipt som skjer. – Middelthon-familien er jo også en familie i sorg, de mistet et veldig viktig medlem av familien for bare et halv år siden. I starten blir det litt underfortalt hvordan Pørni har mistet søsteren som også var hennes beste venn og den som sto henne aller nærest. Men, samtidig som man faktisk opplever slike forferdelige ting så skjer livet. Den ødelagte vaskemaskinen må fremdeles fikses og ungene skal ha matpakke – derfor føltes Pørni som en veldig organisk rolle. Jeg kan kjenne meg igjen i dette med at livet skjer, samtidig som verden raser under føttene dine så ruller det på med hverdag og alt.
Noe av det beste med "Pørni" er hvordan vi får være flue på veggen i familien Middelthons turbulente hverdag. Det krangles så busten fyker, det gråtes og kjeftes over en lav sko – og samspillet mellom seriens skuespillere lurer iallfall oss til å tro dette er en ordentlig familie.
Hovedrolle i egen serie
– Det skal sies at akkurat det å kjefte andres barn opp i ansikter kan være litt vondt. Man må jobbe litt annerledes enn med andre voksne skuespillere som har hatt dette som jobb i mange år, og jeg forsøker å være litt varsom når jeg jobber med barn som skal gråte og bli kjeftet på. Det viktigste er å være flinke til å snakke godt sammen før og debreife etterpå. Også må jeg jo bare si at det er utrolig flinke barn og ungdommer med i serien. Jeg er så stolt av dem, og de er rett og slett supertalntfulle.
"Pørni" er i våre øyne en troverdig serie. Den virker ekte og nære, og man kan nesten sitte igjen med følelsen av at Henriette spiller seg selv. Dette er nok likevel et resultat av en veldig velspilt rolle, men vi kunne ikke unngå å undre over hvor mye av Henriette er det egentlig er i Pørni?
Foto: Marius Bjellebø
– Pørni er jo en mye mer «helteaktig» type enn meg, og hun er mye mer direkte. Jeg er uten tvil mer konfliktsky enn Pørni, men jeg skulle nok likevel ønske at jeg var mindre konfliktsky. Derfor tror jeg nok jeg har skrevet rollen litt mer slik som jeg har lyst til å være selv. – Også skal det jo sies at Pørni kanskje er hissigere enn meg. Det bor nok litt i meg også, men heldigvis har jeg litt mer kontroll på det. Pørni har et temperament som av og til ødelegger litt for henne, men det gjør henne også mer menneskelig.
For oss virker Henriette som en energibombe av en dame, og vi kjenner vi er fryktelig nysgjerrige på hvordan Henriette i rampelyset skiller seg fra Henriette hjemme.
Nå er det premiereuke, premierenerver og mediekjør for Henriette– derfor måtte vi spørre hvordan hun kobler av når hun kan, og om hun klarer å senke skuldrene også slike travle perioder.
– Jeg tror nok at de som lever tett på med vil si at jeg ikke er så morsom hjemme. Jeg har mye energi heldigvis, og jeg liker jo å være i sving – og jobbe jobbe jobbe. Det skal riktignok sies at jeg kan være ganske slapp i fjeset hjemme innimellom, og det tillater jeg meg. Likevel er jeg nok grunnleggende en ganske glad person, og det skal generelt lite til for å gjøre meg fornøyd. Jeg husker moren min bestandig sa at jeg gikk opp som en løve og ned som en fell, fort opp og fort ned beskriver meg godt.
Hun liker at det skjer mye, og tror nok hun er en av dem som har hatt godt av pandemiens tempoendring.
– Jeg sover litt dårlig, det må jeg innrømme. Akkurat nå sover jeg kanskje litt ekstra dårlig fordi det er premiere og jeg spent på mottagelser og alt. Derfor har jeg faktisk en sånn meditasjonsapp for å få sove. Altså jeg mediterer ikke, det er jeg alt for rastløs til. Men, det er noe ganske behagelig med en litt mørk mannsstemme som sier "and now you are sitting down on a train to the storehouse of sleep". Ellers er jeg veldig glad i å være aktiv – gå på tur, på ski eller spille tennis.
Det siste (men kanskje viktigste) vi lurer på er om hun vil skrive flere serier – og ikke minst om vi kan glede oss til en sesong to av "Pørni".
– Min drivkraft i livet er skam og skyldfølelse, det er dette som gjør at jeg holder koken. Jeg kan liksom ikke bli sett i å sove middag på sofaen, og det er sikkert en blanding av oppdragelse og personlighet. For meg går det liksom ikke å sove lengre enn til klokka ni på en søndag, jeg må ut å virke i livet. Det gir meg jo glede, men jeg øver meg litt på å sitte å stirre tomt inn i en vegg, og tror jeg har litt godt av det. – Også har jeg har strikket noen luer i vinter, nå er jeg fryktelig dårlig på å strikke, så det er kun for å ikke være helt uvirksom. Eller, det er kanskje mest for at de rundt meg ikke skal tro at jeg bare sitter og stirrer i en vegg. Der kommer den skammen og skyldfølelsen inn igjen, den "Unnskyld meg, slapper du av? Det går ikke". Det må likevel sies at jeg en av de få heldige i min bransje som faktisk jobber nesten mer noen sinne. Det er veldig lett å si man kanskje har hatt godt av å dra ned tempoet på fritiden når man har jobb og travle dager. For mange er jo dette er periode med mange nye bekymringer.
Vi må jo bare finne ut hvordan det går med familien Middelthon, og krysser fingrene for at det snart blir et gjensyn med Pørni og familien. I mellomtiden er vi nesten misunnelig på deg som enda ikke har rukket å se denne fantastisk fine og morsomme serien, det er bare å benke seg foran skjermen og nyte hvert minutt!
– Selv om jeg har vært med å skrive serier før, og hadde ideen til "En god nummer to" for hundre år siden, så har her aldri skrevet ut en hel serie tidligere. Jeg må innrømme at jeg finner litt glede av å være master i et eget univers, og jeg har funnet ut at jeg også finner veldig glede i å skrive. Først og fremst håper jeg jo at jeg får lage en sesong til av "Pørni". Også jeg kjenner at jeg håper jeg har en serie til inni meg – og jeg drømmer egentlig om at det er en krim.
https://www.youtube.com/watch?v=a1Uk7Od3nUA
Trenger du andre serier å «binge»? Sjekk ut siste sesong av Younger.
