Kultur

15. mars, 2019

Isabelle Ringnes er aktuell med boken «Hvem spanderer»?

Isabelle Ringnes og Marie Louise Sunde har skrevet en av årets viktigste bøker. Vi har tatt en prat med Isabelle om boken.

Det er umulig å ikke nevne Isabelle Ringnes når man snakker om kvinner og teknologi.

Isabelle er et meget kjent navn innen tech, og er kjent som en av grunnleggerne bak teknologinettverket for kvinner, TENK. Hun er også digital direktør for #hunspanderer, blogger, forfatter og foredragsholder. Vi er så stolte av at hun var konferansier på ELLEtech tidligere i år.

Nå er hun ute med boken Hvem spanderer? Som hun har skrevet sammen med Marie Louise Sunde.

Vi har tatt en Q&A med Isabelle om boken som tar opp ubevisst diskriminering, kjønnsstereotypier og likestilling.

Hva er Hun spanderer? 

– #Hunspanderer startet vi i 2015, da min co-founder Marie Louise Sunde hadde vært i FN og hørt Emma Watson sin svært inspirerende åpningstale til #heforshe kampanjen. Hun sa; «hvis ikke oss, hvem? Hvis ikke nå, når?» Da hun kom hjem engasjerte hun mange, deriblant jeg.

Vi var en gjeng som bygget det fra grunnen, gjorde alt arbeidet uten erfaring eller strategi. Vi begynte på sosiale medier, ble siden en organisasjon og nå er vi blitt et selskap. Det skjedde etter at vi i 2017 spisset kampanjen vår mot næringslivet. Siden første kampanje hadde det skjedd et skifte- vi så en genuin vilje og mobilisering i næringslivet for å gjøre innsikt til handling. Problemet er at det finnes lite forskning på løsninger- altså tiltak som fungerer for å øke kjønnsbalansen. Derfor bestemte vi oss for å starte et selskap, balancetool.it som ville bygge bro mellom forskningsmiljøer og næringslivet og sammen finne løsninger og forhåpentligvis hjelpe selskaper, gjennom vår tech-plattform, å bli mer kjønnsbalanserte. 

Hvorfor har dere skrevet denne boken? 

– Vi tror ubevisst diskriminering og kjønnsstereotypier er de viktigste årsakene til ubalansen vi fortsatt ser – hvordan vi vurderer menn og kvinner ulikt uten å være klar over det. Dette er et tema som inntil nylig har fått lite oppmerksomhet. I 2017 kom mange sjokkerende historier om bevisst og ubevisst maktmisbruk til overflaten gjennom #MeToo. Bevegelsen har vært en viktig påminnelse om underliggende kulturer som fremdeles preger arbeidslivet. Ubevisst diskriminering er alt det ulne, alt det usagte, alle spøkene og kommentarene. Alt som det er vanskelig å sette fingeren på, vanskelig å se, vanskelig for den som ikke opplever det å forstå, og derfor vanskelig å gjøre noe med. Alt som ofte blir plukket fra hverandre, bortforklart, rasjonalisert eller bagatellisert. 

I 2018 gikk vi i dialog med Gyldendal om å skrive en bok om ubevisst diskriminering og likestilling. Det var viktig for oss å skrive boken med #HunSpanderers verdier som ledetråd. Vi ønsket en åpen og inkluderende tilnærming, uten å peke finger. Ett av målene våre er å rette oss mot både menn og kvinner. I arbeidet med boken har vi gått flere runder for å forstå mannens perspektiv. Ikke bare hvordan menn typisk opplever diskusjonen om likestilling, men også hvordan de selv opplever ubevisst diskriminering. 

Videre har vi ønsket å flytte den allmenne debatten om kjønn og likestilling fra synsing til fakta. Det finnes mye god forskning om likestilling, men den oppleves ikke alltid som lett tilgjengelig for ledere i arbeidslivet og for folk flest. Vi valgte en populærvitenskapelig tilnærming basert på et utvalg relevant forskning, krydret med personlige historier som vi håper vil gjøre temaet spennende for flere. 

Hvem er den skrevet for? 

– Boken er skrevet for alle, men den er nok spesielt interessant for arbeidslivet. Vi håper kanskje spesielt at ledere velger å lese boken og håper at innsikten kan føre til et mer likestilt arbeidsliv på sikt.

Hvorfor er denne boken viktig? 

– Gjennom arbeidet med boken og samtaler med mange mennesker, har det blitt tydelig for oss at kvinner og menn ofte har forskjellig virkelighetsopplevelse basert på ulike personlige erfaringer. Kvinner opplever en langt større grad av negativ forskjellsbehandling enn menn. Menn tenderer til ikke å legge merke til disse mønstrene, fordi de selv sjeldnere rammes. Vi har ønsket å bygge bro mellom virkelighetsopplevelsene. Det er først når vi har en felles referanseramme, at vi vil få til endring og kan klare å skape en kultur som støtter opp om alle mennesker uavhengig av kjønn (og andre forskjeller). Det er nødvendig for at vi som samfunn skal kunne dra nytte av alle talentene vi har.  I boken har vi valgt å trekke frem det vi mener er viktig for å forstå hvorfor vi gjør som vi gjør, og hva vi kan gjøre med dette. Ikke minst ønsker vi å sette søkelys på fordommer og atferdsmønstre man kanskje ikke er klar over at man har. Forhåpentligvis lykkes vi med å plante noen tankevekkere som vil føre til at man ikke bare blir mer bevisst, men også vil si fra i situasjoner der ubevisst diskriminering forekommer. 

Boken vår er på ingen måte en avslutning eller oppsummering. Tvert imot håper vi at den vil være en katalysator for at vi beveger oss via innsikt og bevissthet til endring og handling.

Dere har intervjuet mange sterke kvinner i boka, hva er det mest sjokkerende dere har funnet ut? 

– Vi har snakket med mange fantastisk flinke ledere i forbindelse med boken. Historiene de har fortalt har vært ærlige og tankevekkende, men direkte sjokkerende har de ikke vært. En av de tingene vi har merket oss er at kvinner og menn ofte blir tiltalt og snakket om på forskjellige måter. Dette skjer fordi kvinner i lederposisjoner ofte motstrider med kjønnsstereotypier og blir likt mindre.

Et eksempel er da vi snakket med Kristin Skogen Lund og hun fortalte om en episode fra sin tidlige karriere. Hun var 27 år og jobbet som markedsdirektør i Coca-Cola. Hun var en ung leder, og kjente på presset av å ha personalansvar. En dag fikk hun høre at hun fremsto som en «isdronning». Kommentaren føltes vond, og det var sårende at hennes ønske om profesjonalitet ble forstått på den måten. Skogen Lund brukte nesten to år på å jobbe for at kolleger ikke skulle oppfatte henne som kald, og pakket alle kritiske kommentarer inn med «sukkerspinn» for at hun ikke skulle fremstå som streng. Hun brukte mye krefter på å motarbeide inntrykket. I ettertid kaller hun det en «latterlig overkompensering». Det tok mange år før hun innså hvor idiotisk det hele var og at hun heller måtte være seg selv. «Ville en mann i tilsvarende situasjon blitt beskrevet som en «iskonge»?» spurte hun oss. 

Hun fortalte også følgende historie hun hadde fått høre fra en kollega som hadde en datter på videregående skole. I en samfunnsfagtime om kvinner i lederstillinger hadde læreren vist frem bilder av statsminister Erna Solberg og Kristin Skogen Lund. Beskrivelsen han valgte å gi av Skogen Lund, var «et eksempel på en skikkelig beinhard og iskald leder». 

Kollegaens datter hadde rukket opp hånden og sagt: «Hvordan kan samfunnet forvente at kvinner tar lederansvar, når du som ikke kjenner henne eller har møtt henne, beskriver henne på denne måten? Denne beskrivelsen ville du aldri ha gitt om det var en mann vi diskuterte.»

Det er ikke alle unge kvinner som evner å se denne formen for ubevisst diskriminering, og enda færre tør å si fra. De aller fleste lytter til lærerne og stoler på at de vet hva de snakker om. De hører at en vellykket kvinnelig leder, som de verken kjenner eller har et forhold til, er iskald. Ubevisst skaper dette et inntrykk av hva som kreves av kvinner for å bli ledere, og ikke minst hvordan det objektive samfunnet oppfatter dem. De færreste drømmer nok om å bli trukket frem i en fremtidig skoleklasse som et eksempel på en person som er iskald og beinhard. 

Hvorfor er likestillingsdebatten fortsatt så aktuell?

– Vi er gode på likestilling i Norge. Det er det ingen tvil om. Vi har verdensledende ordninger for foreldrepermisjon og tilnærmet 50 prosent kvinnelig deltagelse i arbeidslivet. Vi har hatt to kvinnelige statsministre og kvinner i nesten samtlige toppfunksjoner i det offentlige. Men selv om vi på papiret ser ut til å ha nådd målet på mange områder, er det en betydelig forskjell på formell og reell likestilling. Når det kommer til kultur og kjønnsstereotypier, har Norge fremdeles langt igjen. 

I dag tar flere kvinner enn menn høyere utdanning. Kvinner har også lengre relevant arbeidserfaring enn menn. Studier viser at kvinner i like stor eller større grad enn menn, har utdanning og erfaring og tar karrierevalg som spisser seg mot toppen. 

Samtidig er det få jenter som faktisk ender opp i lederstillinger. International Labour Organization Report fra 2015 slår fast at Norge på dette området stiller dårligere enn land som Rwanda, Nicaragua og Colombia. Ifølge COREs topplederbarometer er 10 prosent av toppledere i Norges 200 største selskaper kvinner, og kun 11,5 prosent av styrelederne i de samme selskapene er kvinner. Mellom 2009 og 2015 ble det ansatt 44 nye toppsjefer i de 50 største selskapene på Oslo Børs, ingen av dem var kvinner. 

I tillegg finnes det fremdeles et lønnsgap mellom kvinner og menn, spesielt i høytlønnede yrker. Kvinner jobber tre ganger så mye deltid som menn og det er fremdeles slik at kvinner har hovedansvaret for familie og hjem. De siste tallene fra SSB, fra 2015, viser at kvinner bruker nesten dobbelt så mye tid på barna som menn. 

Hvorfor er likestilling så viktig for deg? 

– Jeg har vært opptatt av likestilling siden barndommen, men jeg tror ikke jeg forstod at det var likestilling jeg var opptatt av på den tiden. Da jeg var barn lot jeg ofte merke til at jenter fikk strengere kommentarer enn gutta, og ble tiltalt på en annen måte. Jeg lot merke til at feminine ord ble assosiert med noe dårlig, maskuline ord med noe bra. Det irriterte meg, fordi jeg følte at vi ikke hadde like muligheter. Etter hvert som jeg tok utdannelse og fikk jobb merket jeg at de ubevisste holdningene og kommentarene basert på kjønnsstereotypier fulgte med. Jeg likte ikke å bli plassert i bås, og jeg likte ikke hvordan kvinner og menn blir beskrevet som at de er på den ene eller den andre måten. Også irriterte det meg at likestilling ofte ble misforstått som som en kamp for at alle skal være like og oppføre seg likt. Men likestilling betyr å bli behandlet med samme respekt og ha like muligheter uten å bli begrenset av kjønn. Et inkluderende samfunn som legger til rette for like muligheter, åpner for det motsatte av at alle er like. Det fører til at mennesker føler at det er trygt og akseptert å være seg selv uavhengig av kjønn, bakgrunn, legning og etnisitet. Et slikt samfunn brenner Marie og jeg for å være med å skape. 

Hva kan vi kvinner gjøre for å bekjempe ubevisst diskriminering? 

– Det viktigste skrittet for å knuse fordommer og ubevisst diskriminering, uavhenging om du er kvinne eller mann, er å gjøre seg bevisste på dem (les boken vår…! hehe). Vi har alle en hel masse fordommer, og handler ubevisst ut i fra dem hele tiden. Marie og jeg tar oss selv ofte i å gjøre det fremdeles. Men jo mer man øker bevisstheten, jo mindre styrer de valgene. 

Husk at det ofte er mye større forskjeller innad i hvert kjønn, enn det er mellom kjønnene. Alle mennesker er forskjellige, og ingen tjener på å begrenses av snevre kjønnstereotyper. Obama og Trump er veldig forskjellige presidenter – selv om begge er av typen “mannlig.” 

Etter å ha skrevet boka, hvordan står det egentlig til med likestillingen i Norge? 

– De siste årene har vi merket en positiv utvikling i måten vi tilnærmer oss likestilling på, og vi ser nå en genuin vilje til endring. Til tross for viljen, har vi likevel et stykke igjen før vi oppnår reell likestilling.  Så det er bare å fortsette å stå på mot målet- kvinner og menn. Om vi står sammen er det dobbelt så stor sjanse for at vi lykkes. 

Relatert

Les også