Alt er LOVE
ELLE-spaltist Henrik Skansen om pride, håp og kjærlighet.
Pride, håp og kjærlighet
Sommeren 2008 satt jeg på en uteservering i Oslo med en venninne og drakk øl i sola. Det var en av de perfekte sommerkveldene. Antrekket satt, stemningen satt og kveldssolen satt klistret akkurat sånn helt perfekt på himmelen.
Vi var egentlig tre år for unge til å kunne kjøpe alkohol, men heldigvis for oss ble vi sjelden spurt om leg. Forbi oss på gata danset åpenbart glade homser og fag hags.
Jeg la merke til at det var ekstra mange av oss akkurat den sommerkvelden. Dette var fordi de feiret at Stortinget endelig hadde vedtatt at likekjønnet ekteskap skulle bli lovlig. Dette var med andre ord en perfekt kveld på alle mulige måter, og ikke minst var det en perfekt kveld for meg å gjøre noe jeg hadde grublet på lenge.
Med alkoholen dansende i blodet og regnbueflagg dansende nedover gata, benyttet jeg anledningen til å komme ut av skapet til venninnen min.
Senere kom jeg ut til flere av mine nærmeste venner, og til slutt tok jeg steget og snakket med moren min.
Det ble møtt med et «ja, jeg vet jo det».
La oss bare si det sånn at jeg aldri har gått for å være noe annet enn en god gammeldags fjolle.
Før dette hadde jeg gått uendelig mange runder og hatt mange kamper med meg selv.
For da jeg vokste opp, handlet ikke bare klinsjen jeg befant meg i om at jeg ikke skulle ende opp med et typisk A4-liv. Du vet, det med kone, barn, stasjonsvogn og rekkehus.
Det dreide seg også om frykt.
Frykten for å måtte leve et helt liv uten å skulle bli godtatt av samfunnet. Frykten for å alltid være det sorte fåret. Frykten for å alltid skulle bli sett ned på av andre. Frykten for egen sikkerhet, og ikke minst frykten for at jeg aldri skulle kunne føle meg helt komfortabel i eget skinn. Denne frykten som satt i hodet mitt, var så klart et resultat av å være nettopp det sorte fåret på skolen.
Det var mange år med mobbing og utestenging fordi jeg var annerledes enn de andre guttene på tettstedet jeg vokste opp.
Første gang jeg kan huske å bli behandlet annerledes for den jeg er, var i andreklasse på barneskolen. Altså sju år gammel.
Slik pågikk det i en årrekke, og det tok faktisk ti år før ting ble betraktelig bedre. Ikke sånn det skal være, men bedre.
Da jeg var 17 år begynte nemlig folk rundt meg å forstå hvor idioter de hadde vært tidligere, og ba om unnskyldning for oppførselen sin. Dette var selvfølgelig veldig hyggelig, men det fjernet ikke frykten og paranoiaen som fortsatt satt i meg. Mange av disse tankene er heldigvis noe jeg kan legge bak meg i dag. Vi har kommet langt i det norske samfunnet på disse 12 årene som har gått siden sommerkvelden i 2008.
Det er nesten vanskelig å forstå at jeg faktisk fryktet disse tingene nå når jeg skriver dem ned. Men allikevel ikke.
For vi er fortsatt ikke der vi skal være i dagens samfunn.
Etter Oslo Pride i fjor ble Alexander Schei utsatt for hatkriminalitet av opptil flere menn. De kalte ham «soper» og «rævpuler», og det endte med at han lå blodig i trikkeskinnene med en tutende trikk foran seg. Det hele kunne gått så fryktelig mye verre enn det gjorde.
Dette er dessverre bare en av mange voldsepisoder der hatkriminalitet mot LGBTQ-samfunnet har vært motivet de siste årene.
Selv har jeg opplevd alt fra å få slengt ølbokser i hodet til trakasserende kommentarer på sosiale medier. For ikke å snakke om det å skulle kjøpe nattmat når byen stenger. Det er et kapittel for seg, og noe jeg helst unngår til enhver tid.
Det stopper ikke der, trakassering er så mye mer enn vold også.
På TikTok ramlet jeg forleden innom profilen til en ung, pen og tilsynelatende oppegående jente som spredde ekkelheter mot homofile gjemt bak religionen sin. Det hele virket nesten litt uskyldig og søtt, selv om tingene hun kommuniserte var helt forferdelige. Lokale politikere uttaler seg fortsatt negativt i offentligheten om det å kunne elske akkurat den man vil, og i fylket jeg er vokst opp i blir regnbueflaggene som er heist under skeive dager, til stadighet stjålet eller klippet ned.
I år befinner vi oss dog i en uvant situasjon grunnet viruset som har tatt over verden. På grunn av dette er årets prideparade avlyst.
Heldigvis kan man ta del i feiringen og være med på å vise støtte og spre kjærlighet på så mange andre måter. Knyt regnbuestoff på favorittveska di eller rundt håndleddet, flagg med regnbueflagget fra leiligheten din, doner en slant til veldedige organisasjoner som Amnesty eller Foreningen FRI og spre din støtte og kjærlighet på sosiale medier.
Det er så mye vi kan gjøre, så vær så snill og bli med på å fargelegge samfunnet under de skeive dagene i år også! For oss i det skeive miljøet betyr det så uendelig mye mer enn du kan tenke deg.
Så til mine homofile, transseksuelle, bifile, queere, heterofile, elskende, hatende, aksepterende eller tvilende medmennesker roper jeg av full hals til dere alle:
Happy Pride! Alt er love.
Oslo Pride går av stabelen 19.juni i år, og arrangeres som en digital festival på vierlive.no. Her kan du lese mer om årets feiring av skeiv kjærlighet og mangfold!
Parallelt med dette surrer en frase jeg føler at nærmest hjemsøker meg til stadighet i hodet mitt: «Hvorfor skal de ha en egen uke? Skal vi innføre heterouka også, da?»
Jeg orker ikke engang å kommentere hva jeg syns om den holdningen. Det er viktig å vise sin støtte og delta i feiringen av pride i år som alle andre år, uansett hvor godt vi tilsynelatende har det her til lands.
