ELLEs grunnlegger: Historien om Hélène Gordon-Lazareff

Kvinnen som skapte ELLE

Hvem var Hélène Gordon-Lazareff?

Hélène Gordon-Lazareff (1909–1988) var grunnleggeren av ELLE og en av de mest innflytelsesrike skikkelsene i moderne motepresse. Hun lanserte magasinet i Paris i 1945, med en ambisjon om å gi kvinner mer enn mote: journalistikk, samfunnsengasjement og en stemme i samtiden. Under hennes ledelse ble ELLE et kulturelt og politisk kraftsenter – og et magasin som kombinerte stil, frihet og livsglede på en helt ny måte.

Hvem kunne skrive en hyllest til ELLEs grunnlegger bedre enn Françoise Tournier – Hélène Gordon-Lazareffs nære kollega og tidligere spaltist i franske ELLE? Da Tournier skrev dette minneordet ved Lazareffs bortgang i 1987, formidlet hun essensen av det som fortsatt gjør ELLE til verdens største motemagasin: Modig journalistikk, en klar samfunnsstemme og en grenseløs kjærlighet til mote, kultur og kvinner. Alt i Hélènes ånd.

Magasinet ELLE ble født en dag i 1945, på gulvteppet i en leilighet i Paris. Den første utgaven kom ut 21. november – lidenskapelig kuratert av Hélène Gordon-Lazareff, «la tsarine» som kollegaene kalte henne, med referanse til fødestedet hennes i Russland. Fra den dagen og frem til 1972 forvandlet Hélène et magasin til et sosiologisk fenomen. ELLEs historie ble kvinnenes historie. Takk, Hélène.

Hun pleide å si:

Hver morgen når jeg våkner, er jeg overlykkelig …

Hun hatet sentimentalitet, både i livet og i trykk. Mannen hennes, Pierre Lazareff, en legende i fransk presse, pleide å si til sine kollegaer i France-Soir: Ingen plattheter. Jeg vil ha fakta. 

Senere i livet ble Hélène rammet av Alzheimers – den ubønnhørlige sykdommen som langsomt tok fra henne den skarpe, nysgjerrige hjernen som hadde vært hennes største gave.

Historien om ELLE begynte i New York. En dag, mens Hélène vandret i butikkene på Broadway, midt i det pulserende forbrukersamfunnet som Frankrike ennå ikke hadde opplevd, fikk hun ideen: et magasin for kvinner som ønsket å leve – ikke bare overleve. Der, i sollyset på fortauet, ble ELLE født.

Hélène kom til verden i 1909, i en velstående jødisk familie i den russiske byen Rostov-na-Donu. Faren eide både tobakksfabrikker og en avis – journalistikken lå i blodet hennes. Som sjuåring flyktet hun med familien til Paris under revolusjonen. Den dramatiske flukten ble et arr i minnene hennes – hun ble revet opp fra bakken, pakket inn i et sjal og båret vekk, et bilde hun aldri glemte. Resten av livet ba hun folk om aldri å løfte henne – hun hadde fått nok av å bli båret.

Da en leserundersøkelse viste at én av fire lesere var menn, nikket Hélène fornøyd: ‹Da må vi snakke enda tydeligere.› Og det gjorde de – om prevensjon, abort, arbeid og kvinnens rettigheter.

I Paris briljerte hun som student, giftet seg, fikk datteren Michèle og skilte seg. Hun var blendende vakker, alltid perfekt sminket, med en naturlig sjarm som virket oppfunnet bare for henne. Men viktigere: Hun var ambisiøs. Hun ville jobbe. Hun ville leve.

Etter studier i humaniora og etnologi reiste hun på ekspedisjon til Kongo, hvor hun skrev en artikkelserie som gjorde inntrykk. En kveld møtte hun Pierre Lazareff – og kjærligheten slo ned umiddelbart. De giftet seg i 1939 og flyttet inn i samme bygård som Jean Cocteau. Da krigen brøt ut, flyktet paret til USA.

I New York jobbet Hélène for Harper’s Bazaar og The New York Times, der hun møtte journalistiske legender som Carmel Snow og Diana Vreeland. Hun var instinktiv, modig og uavhengig – en ekte kosakk i ånden.

Da hun vendte hjem til Paris etter krigen, lå landet i ruiner. Men Hélène så muligheter. På gulvteppet i leiligheten på avenue Kléber, omgitt av manus og bilder, satte hun sammen første utgave av ELLE. 21. november 1945 var magasinet på gata. Suksessen var umiddelbar.

Renate Reinsve: – Jeg har alltid tenkt at når jeg blir 42, da er jeg meg selv

ELLE ble raskt mer enn et motemagasin – det ble et løfte. Et løfte om livsglede, skjønnhet og frihet. Magasinet fortalte kvinner at mote fortsatt levde – og at kjærligheten ikke døde under krigen. «Dere har en plikt til å være vakre,» skrev Hélène. «For kjærligheten overlevde.»

Hun ansatte Marcelle Ségal og Françoise Giroud, som snart ble redaksjonens ryggrad. ELLE snakket til kvinner som ville delta – i samfunnet, i arbeidslivet, i politikken. Giroud sendte dem til valgurnene. Ségal sendte dem ut i jobb.

Som en keiserinne styrte hun redaksjonen, alltid barbeint og alltid til stede. Hun elsket sladder, gode historier og sterke kvinner.

Hélène hadde en sjelden evne til å se mennesker. Hun kunne avvise en tekst med et lite skyv av fingeren – eller elske den umiddelbart. Hun hatet det flate og det forutsigbare. Alt måtte være kik, coco eller cucul – aldri midt imellom. Som en keiserinne styrte hun redaksjonen, alltid barbeint og alltid til stede. Hun elsket sladder, gode historier og sterke kvinner. Hun oppdaget Françoise Sagan, Brigitte Bardot, og støttet Chanel og Courrèges. Hun så fremtiden – og skrev den.

Søndagene på familiens landsted i Louveciennes ble legendariske. Rundt bordet samlet Hélène og Pierre alt fra Onassis og Callas til Coco Chanel og Martin Luther King. Vodka, sigøynermusikk og russiske minner fylte kveldene. Hun kunne være sentimental et øyeblikk – for så å reise seg og le igjen. Hun levde på lidenskap. For henne var ømhet aldri nok.

Gjennom 50- og 60-tallet ble ELLE mer alvorlig, mer modent – uten å miste lekenheten. Da en leserundersøkelse viste at én av fire lesere var menn, nikket Hélène fornøyd: «Da må vi snakke enda tydeligere.» Og det gjorde de – om prevensjon, abort, arbeid og kvinnens rettigheter. Selv om Hélène ikke kalte seg feminist, banet hun vei for en hel generasjon.

Da mai 1968 kom, og Paris stod i flammer av protest og idealisme, nektet Hélène å tie. Selv da trykkeriene var stengt, laget ELLE spesial-utgaver for å fortelle kvinnene hva som faktisk skjedde. «Overalt bobler det. Vi må snakke om det. Dere må tenke fritt,» skrev de.

To år senere, i 1970, arrangerte redaksjonen Kvinnenes generalforsamling i Versailles – og verden lyttet.

Da sykdommen til slutt tok over, trakk Hélène seg tilbake. Men arven hennes levde videre – i hver utgave, hver spalte og hver redaksjon som bar ELLE-navnet. I dag finnes ELLE i USA, Storbritannia, Spania, Italia, Hongkong, Japan, Hellas, Sverige – og videre. Historien fortsetter.

Snu på ringen din, Hélène, slik du alltid gjorde for hell og lykke. Du hadde en virkelig god idé den dagen på Broadway. Mange kyss fra oss alle. 

Meld deg på ELLEs nyhetsbrev!