Lara Rashid har skrevet en av årets viktigste bøker: Hold meg til jeg sovner. Et liv i skyggene av 22. juli.
Hun overlevde terroren på Utøya.
Det gjorde ikke storesøsteren, Bano.
Men det er ikke først og fremst det debutboka hennes handler om.
– Den er om livet før og etter. Om opplevelsene til foreldrene mine i Kurdistan og flukten derfra. De skyggene har vært viktige for å forstå det som skjedde 22. juli. Og så er det skyggene etter. Valgene jeg tok i livet etter terrorangrepet. Jeg hadde en forestilling om at jeg måtte leve for to, og ta valgene Bano ville tatt om hun hadde fått leve. Det fikk store konsekvenser for mitt liv.
Flyktninger
Familien flyktet da Lara var fem.
Først til et asylmottak i Nes før de endelig fikk et hjem på Nesodden. Lara meldte seg inn i Nesodden AUF i 2009. Bano ble også med, og ble etter hvert leder.
Søstrene gjorde alt sammen, også å dra på AUFs sommerleir.
Lara forteller at hun syntes det var vanskelig å være kurdisk.
– Da jeg vokste opp, var jeg ikke stolt av det. Jeg ønsket å være blond og blåøyd, og jeg nektet å prate kurdisk med foreldrene mine hvis venner hørte på. Heldigvis har jeg lært å elske det.
Hun sier at det er utfordrende å være minoritetskvinne i Norge.
– Du må jobbe beinhardt for å bli sett, og vi blir ofte satt opp mot og sammenlignet med hverandre. Men det er lettere å være minoritetskvinne i dag enn da jeg vokste opp, fordi damer før meg banet vei. Det kommer til å bli lettere for neste generasjon også, fordi vi skal fortsette å bane vei.
Ser opp til mamma
En av kvinnene hun ser opp til er mammaen sin.
– Mamma er en fighter. Hun er også ganske morsom. Jeg ser opp til Sidsel Wold, som var en av de første kvinnelige Midtøsten-korrespondentene i landet. Det står det respekt av. Jeg ser også opp til Susanne Kaluza. Hun viste meg hvordan man kan være feminist i praksis ved å løfte og støtte andre damer.
Da hun begynte å skrive boka, skjønte hun at hun måtte helt tilbake til foreldrenes fortid i Kurdistan og deres opplevelse med krig og traumer for å forstå sine egne reaksjoner fra Utøya.
– Mens jeg jobbet med boka følte jeg at jeg skjønte foreldrene mine mye bedre fordi jeg kom nærmere dem. Etter at mamma hadde lest ferdig boka, sa hun at hun forstod meg bedre. Da ble plutselig boka så mye større og viktigere enn det jeg så for meg da jeg begynte. Da jeg først begynte å skrive, gjorde jeg det mest for meg selv. Jeg hadde behov for å skrive alt som foregikk inni meg etter terrorangrepet.
I tillegg ville hun skrive for barn og unge voksne som vokser opp i Norge, og hvis foreldre er krigsflyktninger.
– Folk som har vokst opp med å vite at foreldrene har opplevd grusomme ting uten helt å tørre å grave i det. Folk som har latt foreldrenes traumer vokse over på dem.
Foto: Astrid Waller
Tilfeldig at hun overlevde
Da skuddene haglet på den idylliske lille øya en regntung og tåkefull fredag, lå Lara i en grotte og gjemte seg.
For hvert skudd lurte hun på om det var Bano som døde nå.
Det var tilfeldigheter som gjorde at de ikke var sammen akkurat da.
Bano ble drept på Kjærlighetsstien.
Lara overlevde.
Norges nyvalgte statsminister, Jonas Gahr Støre, var utenriksminister i 2011 og var regjeringens representant i Banos begravelse.
«Et stort politisk talent», sa han om henne.
Om hun hadde vært en del av hans regjering i dag, får vi aldri vite.
Ny sti
Etter Banos død, følte Lara at hun måtte videreføre arven.
Hun overtok som leder i Nesodden AUF. Studier og jobbvalg ledet mot jobb som politisk rådgiver i AUF, det var da hun skjønte at dette var feil for henne.
Hun fulgte drømmen og hjertet.
Nå jobber hun som journalist i VG.
– Det føltes ikke riktig for meg å holde på med partipolitikk. Det som driver meg i livet er de gode samtalene og de gode historiene. Derfor er journalistikk drømmeyrket mitt.
Hun har jobbet med boka siden høsten 2019 og ville skrive boka hun selv savnet etter 22. juli.
– Naturligvis hadde vi som nasjon lite erfaring med katastrofer og terrorangrep i 2011, men jeg trengte en bok som kunne fortelle meg hvordan jeg skulle leve videre uten min storesøster. Jeg fant ingenting, og alt av populærkultur som fantes om sorg stemte ikke med den opplevelsen jeg hadde. Derfor ville jeg skrive noe som var ærlig, selv om det var vondt.
«Sånne som meg blir jo ikke forfattere»
Drømte du også om å bli forfatter?
– Jeg drømte om å skrive ned min egen historie da jeg gikk i 8. klasse og akkurat hadde lest ferdig Drageløperen. Det å bli forfatter var en fjern drøm. Sånne som meg ble jo ikke forfattere. Da jeg vokste opp, var det veldig få kvinnelige forbilder med minoritetsbakgrunn. Det gjorde sterkt inntrykk på meg da Hadia Tajik kom inn på Stortinget i palestinaskjerfet sitt.
Hvilke mål og drømmer har du nå?
– Jeg vil bli en bedre journalist og jobbe i Midtøsten. Men det aller viktigste målet jeg har, er å ha det bra med meg selv, med familien og med mine nære venner.
Kommer det flere bøker?
– Jeg tror ikke det. Jeg har skrevet historien som brant inni meg. Hvis jeg får den følelsen igjen, så kommer jeg til å skrive igjen. Men jeg skriver ikke bare for å skrive.
Må leve med traumene
I 2021 var det 10 år siden terroren 22. juli. Det ble ekstra tøft for Lara.
– Traumer og redsel jeg trodde jeg hadde lagt bak meg, dukket opp igjen, og det var så enormt mye om det i media. Jeg synes tiden har gått så ekstremt fort, samtidig er det vondt å tenke på at jeg er 27 år i dag, mens min storesøster for alltid vil være 18 år.
Hva er det viktigste vi må ta med oss fra det som skjedde i 2011?
– Hvor farlig hatet kan være.
