Ikke bruk S-ordet!
Vi lever i en kroppspositiv tid, hvor fettskam er skammelig og det er selvaksept som gjelder. Så hva skjer hvis du (hvisker at du) ønsker å slanke deg?
Body positivity: «Du kan ikke si at du ikke er fornøyd med kroppen din, du som ABSOLUTT ikke er feit,» sa Kate til meg nylig da jeg postet et bilde på Instagram, og klaga over at jeg måtte åpne knappen i jeansen min etter å ha lagt på meg under lockdown.
Jeg kjenner ikke Kate. Jeg antar at hun enten følger meg på appen eller har snubla over innlegget mitt.
Uansett er hun ikke glad for at jeg – som for første gang i livet er blitt en størrelse 40 – klager over kroppsfasongen min.
Av en eller annen grunn, og antagelig fordi de altfor trange buksene mine har stoppa blodforsyningen til hjernen min, var jeg kjapp med å svare: ‘Mente ikke å fornærme deg, altså, jeg har bare en feit dag.’
Gigatabbe!
«FEIT?»
repliserte mitt nye bekjentskap.
«Det er en fornærmelse mot større folk at du kaller deg det.»
Jeg sletta meldingene.
Jeg vet ikke om det var fordi jeg var flau eller sint, men det gjorde meg bekymra.
Slanking
Er jeg egentlig i min fulle rett til å mene dette om min egen kropp? Kan en slank jente bruke F-ordet? Og i vår tid med så mye kroppspositivitet – hva er egentlig en korrekt måte å omtale egen kropp på?
Jeg har slanka meg hele mitt voksne liv. Ja, faktisk enda lenger.
Hvem har vel egentlig ikke det? Ifølge en undersøkelse kommer et gjennomsnittlig menneske til å begynne på (og mislykkes med) 189 slankekurer i løpet av livet. Bare i Storbritannia er slankeindustrien verdsatt til ca 2 milliarder pund.
Alt dette er selvfølgelig ikke noe nytt. Vi har holdt på med og pint oss gjennom kålsuppe til 5:2-dietter i flere tiår.
«Jeg kan ganske nøyaktig stadfeste folks alder etter hva som var deres første slankekur», sier kostholdsterapeuten og forfatteren Ian Marber, som helt korrekt plasserer meg i midten av trettiåra når jeg forteller at min første var en sitronrensekur.
Jeg overlevde på en cocktail bestående av vann, sitronsaft, lønnesirup og cayennepepper i opptil 10 dager.
Dagens dietter kan forveksles med navnene på en haug med sci-fi karakterer: noom, keto, galveston og sirtfood.
«De kommer og går, og de blir lansert på nytt under nye navn», forteller Marber. «Alle har ett felles mål, uansett om de er åpne om det eller ikke: Vekttap. Vi snakker ikke om helse eller lykke, men om størrelse. Og vi henger oss på. Vi er programmert til å tro at slanking betyr slank og slank betyr bedre.»
Men nå er sterke krefter i sving med å bryte dette mønsteret: Kroppspositivitetsbevegelsen.
Kroppspositivitet
Et av noen få positive produkter som har oppstått i sosiale medier er å være trygg og fin i egen kropp.
Kroppspositivitet fokuserer på å utfordre alle etablerte skjønnhetsstandarder, ikke bare i forhold til størrelse, men også med tanke på rase, legning og funksjonshemninger.
Denne bevegelsen er ledet av kvinner som ønsker å forandre følelsene våre i forhold til hva som kjennetegner en «bra» kropp.
«Vi ønsker å oppmuntre kvinner til å leve selvsikre, lykkelige liv – uansett størrelse, diett, helse eller kroppstype,»sier influenseren Callie Thorpe.
Sammen med Lauren Smeets, som også er influenser, driver hun The Confidence Corner. Et nettsamfunn som tilbyr andre pluss-size-kvinner en møteplass for å bli kjent med likesinnede individer.
https://www.instagram.com/p/CYJezTKsF2K/
Ikke bare har denne bevegelsen nå gjort det mulig for tidligere ekskluderte kvinner å være med på chatten; den har også opplyst og endra hele diskusjonen.
Dette fokuset på fettfobi, påminnelsen om at man kan ha god helse uansett størrelse, de iboende sexistiske aspektene når vi snakker om kropp .
Så mye av alt dette som vi tidligere pleide å tenke og føle er – endelig – i ferd med å forandre seg.
Et av deres hovedbudskaper er at større ikke automatisk betyr mindre sunn.
«Vi skal ikke anta noe om noens fysiske eller psykiske helse basert på størrelsen deres, vekta eller BMI-en,» sier dr Byron Bamford. Klinisk psykolog og grunnlegger av The London Centre for Eating Disorders and Body Image. «Hvis fokuset kunne ha blitt flytta og heller blitt retta mot livsstilsfaktorer, ville det vært et skritt framover på veien til å kunne minske den psykologiske virkningen av vektfobien.»
Men bevegelsen på sosiale medier har i regi av den jobben de har gjort bidratt sterkt til å få bukt med det inngrodde synet på hvordan kroppene våre «skal» se ut. Et syn som i altfor mange år har vært rådende.
Strammere, sunnere og slakere
Marber opplever fremdeles at de fleste som kontakter ham for kostholdsråd, er aller mest opptatt av størrelsen sin. Og han er bevisst på å forsikre seg om at folk oppsøker ham av «riktige» årsaker. Men hvem er det som bestemmer hva de «riktige» årsakene er?
En venninne tok meg nylig til siden og betrodde meg at hun hadde lyst til å gå ned i vekt før bryllupet sitt. Hun ønsket å se så bra ut som mulig, og i hennes hode ville det være bedre om hun var strammere, sunnere og, ja, slankere.
Samtidig var hun bekymra for om folk ville tenke at hun led av fettfobi. Jeg rådet henne til å gjøre det som føltes best for henne. For et ønske om å føle deg så bra som overhodet mulig på en av de største dagene i livet er vel en «riktig» årsak? Eller?
I fjor ble sangeren Lizzo utsatt for hordenes harme da hun tok en 10-dagers detox og delte framgangen sin på sosiale medier.
Lizzo er en kjent og eksponert pluss size-kvinne. Hun gjorde folk rasende da hun promoterte dietten og åpenbart ønska å tilpasse seg en mainstream skjønnhetsstandard.
https://www.instagram.com/p/CYM0mMSvOkG/
Hun argumenterte med at hun detoxet for helsas skyld; for å «nullstille magen sin», men mente også at det ikke burde være påkrevet med en forklaring.
«Når du er en stor jente, forventer folk flest at om du skal gjøre noe for helsa, så er det å gå ned i vekt,» sa hun. «Men det stemmer ikke.»
Med dagens energiske argumenter mot slankekurer og fettskam som skal hamle opp med de etablerte idealene i forhold til hva som ser best ut, og med en økende bevissthet rundt hvordan sexisme og rasisme har gitt næring til disse idealene, blir det hele stadig mer komplisert.
«Ja, det er helt sprøtt at Lizzo fikk så mye oppmerksomhet for dette,» sier Lauren. «Det burde ikke være sånn at hun skal gå i krigen for alle store jenter. Det blir helt feil å legge dette ansvaret på hennes skuldre.»
Men, hva om hun virkelig hadde hatt lyst til å slanke seg? Hva om noen av oss ønsker det?
Din kropp, ditt valg!
The Confidence Corner gjør det til et poeng å forby enhver konversasjon om slankekurer i gruppa. Men, sier de:
«Vi ville aldri finne på å dømme noen hvis de ønska å gå ned noen kilo», sier Lauren og Callie. Tanken om at vi ikke selv skal kunne velge er urovekkende.»
De nevner også viktigheten av at vi skal kunne bestemme over kroppen og ha rett til å ta styring over fysikken vår. Dette er noe Marber også er opptatt av, men ut ifra et litt annet perspektiv:
«Hvis noen ønsker å gå ned i vekt, må vi forstå at det handler om mer enn kiloene. Vedkommende kan ha en rekke andre grunner som vi ikke kjenner til. Å kommentere og mene noe om andres valg kan betraktes som ufølsomt og ignorant. Dette er et individuelt valg. Hvis en velger å gå inn i Chanel-butikken og kjøpe seg en veske, er det ingen som stiller spørsmål ved det. Ikke noe «hvorfor?» og «er du sikker på dette?». Individet har tatt en voksen beslutning, og hvem er vi til å sette spørsmålstegn ved det? Din kropp, ditt valg!»
«Hør, hør, Kate!» tenker jeg. For, ja, Instagram-storyen min kan ha provosert noen, og kanskje jeg burde ha vært mer hensynsfull med tanke på hva jeg postet. Men jeg har lov til å ikke være fornøyd med kroppen min – akkurat som jeg har lov til å være stolt av den. Ikke sant?
Og så reflekterer jeg litt til min forlova venninne, som er lykkelig og tilsynelatende trygg på seg selv, brukte ordene «se så bra ut som mulig» for å beskrive hvordan hun ønsket å se ut i bryllupet sitt. Det vil si hun antydet at hun ville se bedre ut etter at hun hadde gått ned i vekt.
Denne forestillingen er så etablert i hodene våre at den føles som om den er vår egen mening. Våre kropper, våre valg – ja, det høres helt riktig ut. Men er det egentlig våre valg?
Internalisert usikkerhet
Det vil ta lang tid, om det i det hele tatt skjer, for følelsene våre rundt egen kropp å justere seg til det nye vokabularet om den.
Og det i seg selv kan være usunt nok, det. For hvordan skal vi kunne snakke åpent om følelsene våre når dialogen er så vanskelig?
Skal jeg bli kritisert nord og ned fordi jeg gir uttrykk for hvordan jeg ser på meg selv?
Vel, i dette tilfellet, kanskje.
Som Kate så riktig poengterte, så brukte jeg F-ordet på en negativ måte. For om jeg ser på fett som et problem på min egen kropp, er det vel soleklart at jeg mener det er et problem på alle andres kropper også?
Nja!
Det stemmer nok ikke. Det handler om en internalisert usikkerhet. Og kanskje det er nettopp derfor disse diskusjonene er så vanskelige.
For meg betyr dette å ta eierskap til min kropp og tankene mine – samtidig som jeg må ha i bakhodet at å dele dem på sosiale medier kan være triggere for andre.
Så jeg jobber med saken. Og jeg kommer nok til å slanke meg igjen – og legge på meg. Men målet er å kunne gjøre begge deler ut av kjærlighet til kroppen min.
For nå har jeg – uten å hate meg selv eller å dele det på Instagram – kjøpt meg et par nye jeans i en størrelse større. De er mer komfortable, og de føles så mye bedre. Det gjør jeg også.
