Kultur

5. juli, 2019

Anna goes to Hollywood

ELLE-spaltist Anna Skavlan (21) skriver om sitt noe overraskende og ganske intense kjærlighetsforhold til englenes by.​​

Jeg har en LA-fetisj.

I slutten av tenårene syntes jeg i min «snart-er-jeg-voksen»-hybris at Oslo var for provinsiell, jeg dro til Los Angeles i to måneder. Der innledet jeg en intens kjærlighetsaffære med byen, noe som har resultert i at jeg i løpet av de siste par årene har tilbragt enda flere måneder der.

LA-fetisjisten

​Da jeg sist reiste fra Oslo til Los Angeles, innså jeg at jeg ikke er den eneste norske LA-fetisjisten. På hver eneste rad i dette flyet satt venninnegjenger, kompiser i caps eller unge foreldre med babyene sine og planla LA-dager. Jentene ved siden av meg swipet gjennom Instagram-poster fra modeller eller influensere bosatt i byen. På raden vis-à-vis satt noen og leste Bret Easton Ellis’ LA-prosa Less Than Zero, mens en annen leste i et medbragt VG om nordmenn som ikke var Kygo, men likevel hadde gjort det stort i LAs musikkverden. På skjermene i seteryggene gikk filmer eller TV-serier som utspant seg i Venice, Holly­wood og Malibu eller hos The Kardashians i Calabasas.

​Et konkurrerende moteblad dedikerte i fjor en hel utgave til LA, og D2 setter enhver nordmann som har tilbrakt mer enn to uker i englenes by på coveret. Kombinasjonen filmsett og magasinyndling har gjort Los Angeles til en norsk kulturpersonlighet.

Der sola alltid skinner

Du har på en måte følelsen av å ha vært i LA allerede før du bestemmer deg for å dra dit – en by der sola alltid skinner, jeans er nesten gratis og alle har tid til en tre-timers rosé-lunsj en onsdag. Men D2 skriver ikke om det virkelige Los Angeles, med de to timer lange Uber-turene i førti varmegrader i snegletrafikk på 405-motorveien.

De norske bloggerne legger ikke ut bilde av hutrende uteliggere på Venice Boardwalk, eller havtåka som henger grå over stranda halve dagen i sommerhalvåret. Du må selv stikke tåa i vannet for å kjenne at Stillehavet holder under tjue grader en sommerdag. Likevel kommer alle tilbake til Oslo med svinedyr overvekt i bagasjen, samme historier og Instagram-bilder til å legge ut lenge etter at turen er over. Siden ingen tør å bryte Los Angeles-idyllen, så kan jeg gjøre det.

Buss i L.A

​Det er mange ting ved LA man ikke snakker om. Om du ikke har bil eller et heftig Uber-budsjett, er din eneste mulighet bussen. Men ingen tar bussen annet enn uteliggerne fra Venice som skal besøke uteliggere Downtown. Banen som går fra Santa Monica til gudene-vet-hvor, går sannsynligvis ikke dit du skal – og uansett hvor du skal, kan du regne med at det er langt dit. Der New York er bygget i høyden, er LA bygget i bredden. Det er mist førti minutter til alt, og det finnes gater med husnummer over 20 000. Byen har heller ikke noe sentrum, så det er ikke ett sted du kan parkere bilen for å kunne gå rundt og oppleve alt du skal eller burde få med deg. Hva du skal og burde få med deg, er tross alt betinget av hvem du kjenner, ikke hvor du kjører.

​Dette er den store hemmeligheten om du vil oppleve det Los Angeles vi er lovet av filmene og historiene – du må kjenne fastboende og for all del ikke bli tatt for å være turist.

Midlertidige innbyggere

Turister er nemlig allværsjakkene som drar på Hollywood Boulevard og Universal Studios, kjøper Star Maps og nye Nike-joggesko på Beverly Center og spiser pannekaker til frokost på iHop.

Vi tilreisende nordmenn skal ikke være turister, vi skal være midlertidige innbyggere. Men sannheten er at du ikke kan være midlertidig innbygger med mindre du omgås fastboende. Fastboende med forbindelser. Du får ikke bord på Gjelina uten å kjenne noen som har friends&family-nummeret, og du kommer ikke inn på Soho House uten å kjenne noen som er medlem. Man kommer seg ikke inn på de kuleste festene uten å være invitert – eller jævlig frekk – og vel inne skjønner du at begrepet «kuleste» er veldig relativt.

DiCaprio-dua

­Jeg ble en gang invitert på en fest hos en regissør/DJ (alle man møter i LA har en «slash»; yogatrener/skuespiller, uber-sjåfør/app-gründer eller servitør/modell.

Festen ble solgt inn med at «Leo and his posse are coming». Dette var ikke første gang jeg var lovet Leonardo DiCaprio. Alle skandinaviske jenter i Los Angeles som noen gang har blitt invitert på 1OAK er lovet Leonardo DiCaprio. Løftet blir oftere holdt enn brutt. Det å se Leonardo DiCaprio i LA er cirka like spennende som å se en due i New York.

For der sitter Leo, ved sitt faste bord, i sin faste hoodie og caps, med sine faste disipler. Helg etter helg. Er du «heldig» nok til å få en plass ved bordet, får du beskjeden «don’t talk to him unless he talks to you».

Fristet til å bare bli der

Men de fleste du møter i LA vil bli snakket til.

Folk flest er lette å ha med å gjøre. På flyplassen står det et sitat av arkitekten Frank Lloyd Wright inngravert i veggen: «Snu verden på hodet og alt det løse vil havne i Los Angeles.»

Du skal være godt skrudd fast hjemme for ikke å bli fristet til å bli i LA, slik både filmstjernene og uteliggerne har gjort.

Her finnes det ingen fortid, bare nåtid og framtid. «I morgen …» er mantraet. «I morgen skjer det.»

The American dream

LA er bygget opp av mennesker på jakt etter dagdrømmen eller på flukt fra marerittet – eller på leting etter det neste Instagram-bildet. Den følelsen er smittsom, og derfor er det så vanskelig å sette seg på flyet hjem.

Dette kan ikke en D2-artikkel eller en episode av Entourage forberede deg på. Ja, du følte du hadde vært i LA før du kom dit, men hvis du reiser hjem med den samme følelsen, har du besøkt feil LA.

For det ekte LA ligger i skjæringen mellom nesten gratis jeans og en kopp kaffe til åtte dollar med en fastboende (som det tar førti minutter i havtåka å komme seg til).

Relatert