Anna Skavlan: Lockdown i Welbeck Way
Anna Skavlan skriver denne måneden om samboerskap, isolasjon og virus på nært hold.
Den 21. oktober 2020 kom dagen jeg hadde fryktet helt siden begynnelsen av mars. Min romkamerat Peder testet positivt for covid-19. Med tre unge, veldig sosiale mennesker i samme hus – Sophie, Peder og jeg – var det bare et spørsmål om tid før én av oss kom til å ta med viruset hjem.
Lockdown i Welbeck Way
Når vi følger reglene til det britiske helsevesenet, innebærer det at alle i det lille huset vårt i Welbeck Way ble tvunget til å isolere seg i 14 dager. De første dagene hadde vi det faktisk ganske koselig. Sophie og jeg gjorde jobben vår som gode sykepleiere og lagde mat til Peder som vi satte utenfor døra hans – ofte med en oppmuntrende lapp, en liten kjeks til dessert og favorittbrusen hans før hun og jeg satt oss ned i stuen og tilbrakte kveldene sammen.
Lite tenkte vi på at det bare var vi to som hadde det koselig. Som den eneste i huset som hadde testet positivt, måtte Peder isolere seg på det bittelille rommet sitt. Måltidene utenfor døren var hans eneste interaksjon med verden utenfor. Fra stuen hørte han lyden av Sophie og jeg som snakket og lo.
Høre oss le og glassene våre klirre
Det er akilleshælen i et bofellesskap på tre personer; oddsen for at én person er ute av sync med de to andre er veldig høy. Da Peder endelig fikk slippe ut av rommet sitt etter et relativt symptomfritt sykeleie, fortalte han om frustrasjonen og håpløsheten av å høre oss le og glassene våre klirre, mens han var på sin tredje Ringenes Herre-film og femte dag i et rom som like gjerne kunne vært en fengselscelle. Men så testet Sophie også positivt. Da var det jeg som havnet på utsiden. Det var i hvert fall slik jeg oppfattet det, i et hode tåkete av isolasjonsangst. Etter nesten et år med denne pandemien, trodde jeg at jeg hadde gått igjennom alle de psykologiske stadiene av isolasjon og virusangst. Siden mars har jeg sittet i karantene fire ganger og grått over at surdeigstarteren min døde, vurdert å skrive en bok om barndommen min og hatt litt for lange samtaler med familiekatten.
Men det som skjedde med meg i slutten av oktober, har det ikke stått om i sakene på VG+, nemlig hva isolasjon gjør med psyken. Jeg tok en test dagen etter Sophie. Jeg hadde kun vært sammen med henne under Peders sykdom, så om hun var smittet, var jeg helt sikker på at jeg også var det. Men testen min kom tilbake negativ, og jeg følte meg mer isolert enn noen gang. Under isolasjonen ble hele universet et lite hus i Marylebone i London, og alle sosiale strukturer eksisterte kun inne i det huset.
De andre var marsboere, og jeg var en enslig astronaut
Verden utenfor hadde jeg ikke sett eller forholdt meg til på det som føltes som en evighet, så Welbeck Way kunne like gjerne vært Mars. Jeg gikk rundt med en konstant uro, en følelse av å være fremmed i et fiendtlig miljø. De andre var marsboere, og jeg var en enslig, uvelkommen astronaut. Sophie, som følte på noen av viruset sine tyngre symptomer, så på meg som om jeg var fra en annen planet da jeg klagde over å ikke være syk. Ja, jeg klagde faktisk en gang over at jeg ikke hadde korona. Hun måtte minne meg på at jeg har astma, noe som gjør at jeg burde unngå sykdommer som går utover lungene, og at jeg faktisk var heldig som ikke hadde et virus som har drept over halvannen million mennesker.
Men i Welbeck Way begynte jeg tvunget til isolasjon på grunn av mine syke samboere å tenke tanker som var sykere enn covid-19. De fire veggene i det lille huset stengte ute all fornuft, og jeg trodde det å få viruset og bli ferdig med det var min eneste vei ut av isolasjonen og galskapen. Det aller mørkeste øyeblikket var en kveld jeg tok oppvasken til mine syke samboere. Jeg stirret på vannglasset til Sophie, et glass jeg visste var infisert av korona, og lurte på om jeg skulle ta en slurk. Heldigvis hadde jeg ikke blitt så gal.
Nei, ett sted går grensen, tenkte jeg, og vasket opp glasset i kokende vann og håndsprit. Noen dager senere våknet jeg med vondt i kroppen. Jeg gikk for å ta en covid-test, og den halvtimes lange gåturen var som å gå topptur mens du puster gjennom et sugerør. Turen gjennom Londons gater minnet meg om at Welbeck Way ikke var på Mars.
