Kultur

13. november, 2019

Anna Skavlan om favorittfilmen sin og den gangen hun kunne blitt en «groupie»

ELLE-spaltist Anna Skavlan (21) skriver om hvorfor filmen Almost Famous betyr så mye for henne.

Har du en film som betyr veldig mye for deg?

Det har vår faste spaltist, Anna Skavlan. 

View this post on Instagram

pre-blonde by @thesceptic

A post shared by ANNA SKAVLAN (@annaskavlan) on

Hva er favorittfilmen din?

Ettersom jeg studerer film, blir jeg ofte spurt om hva som er favorittfilmen min. Det er et vanskelig spørsmål.

Favorittfilmen din er ikke nødvendigvis den beste eller viktigste filmen du har sett. Det er den filmen du kan se hver eneste fredag og som får deg i like godt humør hver gang.

For meg er det Almost Famous, – Cameron Crowes historie om en 15 år gammel gutt som drar på turné med et rockeband. Denne måneden er denne spalten er et kjærlighetsbrev til den filmen.

Almost Famous

Jeg fant Almost Famous på faren min sin iPad da jeg var 15. Jeg følte meg ganske rar som tidlig tenåring, og søkte en forklaring på hvorfor jeg var som jeg var. Denne filmen hjalp meg med en forklaring, og resten av livet har den vært en inspirasjon – og advarsel – til hvordan jeg skal bli den personen jeg er ment til å være.

Historien er satt til rockens gullalder, tidlig 70-tall, i rockens episenter, Sør-California.

Nerds

Filmens hovedperson William Miller er også ganske rar. Det eneste han bryr seg om er den musikken ingen på hans alder hører på.

Han er blek, tynn, nerdete og ser opp til de selvsikre, skjeggete rockestjernene med sjarmerende, uredd ærefrykt.

William drømmer om en karriere som musikkjournalist, men selv om han er veldig flink til å skrive, er han han veldig lite «rock and roll».

Det var dog ikke hovedpersonen som fascinerte meg mest med denne filmen da jeg så den for første gang, til tross for at vi var ganske like, William og jeg: Jeg likte å se altfor lange dokumentarer om Tom Petty og The Wrecking Crew med faren min, drømte om å bli journalist og var også veldig lite «rock and roll».

Groupie

Det var isteden en groupie som gikk under navnet Penny Lane, spilt av Kate Hudson, som hevet denne filmen opp på favorittnivå.

Penny ville dog ikke kalle seg selv en groupie; hun er der ikke for å ligge med rockestjernene; hun er der for å inspirere musikken. (Men egentlig er hun forelsket i gitaristen.) Man vet ikke helt hvor gammel hun her, hun sier først at hun er 18, men avslører etter hvert for William at hun egentlig er nærmere 16.

Penny Lane er både den William Miller forelsket seg i, og den jeg skulle ønske jeg var i vår felles pubertale semidepresjon.

For usikre 15-åringer er få ting mer tiltrekkende enn selvsikkerhet – og er det én ting en 16 år gammel jente som turnerer med et rockeband tilsynelatende har, så er det selvsikkerhet. For meg var Penny Lane alt jeg ikke var, men ville være; sexy, velkledd, bekymringsløs, trygg, utadvendt og litt kontroversiell.

Det er også denne Penny Lane som er blitt et Tumblr- og Pinterest- fenomen, avbildet på filmplakaten med sin lange kordfløyelskåpe, hvit croptop, runde briller og blonde krøller. Det er Penny Lane slik jeg også så henne som 15-åring. Den ultimate «cool-girl».

Men etter hvert som jeg beveget meg oppover i tenårene, måtte jeg akseptere at jeg aldri ville bli den «cool girl» jeg trodde Penny Lane var. Ikke ble jeg særlig «rock and roll» heller.

– I`m with the band

Jeg var av den typen som ble stresset ved tanken på å dra på ferie uten voksne, og om jeg drakk for mye danset jeg ikke på bordene, men ble redd og gikk hjem og la meg. I fjor fikk jeg til og med muligheten til å være med noen musikervenner på turnébussen deres fra London til Paris, men spontaniteten ble for overveldende og jeg tok heller toget alene til Paris morgenen etter at de andre hadde dratt. Da de spurte om jeg ville følge med videre til Brussel, takket jeg nei fordi jeg ikke hadde pakket nok underbukser.

Jeg fikk dermed aldri levd ut en av mine favorittscener i Almost Famous, der William, Penny og bandet er på turnébussen og synger Elton Johns Tiny Dancer: «Blue jean baby, L.A. lady, seamstress for the band Pretty eyed, pirate smile, you’ll marry a music man». Jeg blir helt sikkert ikke sydame for bandet, og kommer nok ikke til å gifte meg med en musiker. Jeg har altså etter hvert kommet til konklusjonen at jeg ikke er særlig «rock and roll» – og kommer neppe til å bli det heller. Men jeg har også kommet til den konklusjonen at det ikke er dette verken Penny Lane eller Almost Famous handler om.

Ikke så rosenrødt…

Når jeg tenker på Kate Hudsons ikoniske karakter, er det lett å forveksle innpakningen med hele gaven. For Penny Lane er egentlig ikke særlig «rock and roll», hun heller.

Cameron Crowe introduserer Penny som kulhet personifisert og William som hennes rake motsetning.

Etter å ha sett Almost Famous utallige ganger, har jeg også sett den ekte Penny Lane: Tenåringen som er forelsket i en voksen mann hun vet har kjæreste, og ikke forteller noen sitt virkelige navn eller sin alder, som flykter vekk fra alle forpliktelser, og som gjør sitt beste for å bygge et liv rundt musikken hun elsker. Penny Lane vil bare være kul.

Almost Famous er nemlig ikke en film om å være kul eller «rock and roll». Det er en film om det å være ukul.

Ukul

William er på turné med bandet for å intervjue dem for Rolling Stone Magazine. Etter å ha innsett hvor lite han passer inn i rockestjernenes febrile tilværelse, ringer han sitt store forbilde og mentor, rockejournalisten Lester Bangs;

«Jeg har møtt deg; du er ikke kul,» sier Lester til en oppgitt William.

«Men den eneste sanne valuta i denne konkurse verden er hva du deler med noen andre når du er ukul.»

Den legendariske journalisten sitter alene på gulvet i stuen sin, sent på kvelden, omringet av platene sine.

«Glad du er hjemme», sier William.

«Jeg er alltid hjemme. Jeg er ukul!» svarer forbildet.

Kul

Hele denne filmen handler om mennesker på søken etter det å være kul. Selv rockestjernene William intervjuer og forguder ber ham «vær så snill å få oss til å virke kule».

William idoliserer bandet, på samme måte som jeg idoliserte Penny Lane.

Alle delte vi det samme ønsket om å være kule. William forstod ikke engang hvor kul han var selv. (Herregud, han var 15 år og skrev en artikkel for Rolling Stone Magazine!)

Mine venner må også minne meg på at den personen jeg begynner å bli, faktisk er ganske kul.

Men på tross av ELLE-spalter, Instagram-bilder og et nesten berømt etternavn, er jeg fortsatt veldig glad i å se sære rockedokumentarer i stedet for å dra på fest. Men min favorittfilm har vist meg hvor viktig det er å sette pris på de kveldene du sitter alene, for det gjør sannsynligvis de du beundrer aller mest også.

Relatert

Les også