Etter Stjernekamp var det en dame som tok meg på skulderen og sa: «Det som er så fint med deg, Ella, er at du ikke er i kamp mot noen.» Denne kommentaren stusser jeg fremdeles på. Kan det stemme på noe vis? Eller virket jeg bare mildere på TV enn det jeg egentlig er? Er ikke jeg litt for mye i kamp, da, at jeg til tider virker polariserende? Disse tingene tenker jeg mye på, for det er en krevende balansegang akkurat det der – å være i kamp, men samtidig bygge broer.

Etter at jeg ble aktiv i miljøbevegelsen som 16-åring, forstod jeg raskt at klimakampen er en kamp på mange arenaer. Det er en kamp der du ofte må kjempe mot de du prøver å kjempe for. For tenk på det: I klimakampen kjemper vi jo for alle, for absolutt alle på jorda, også de framtidige generasjonene. Vi kjemper for at framtidens mennesker også skal få et verdig liv, og for at de skal slippe å leve i frykten for de mest ekstreme klimaendringene. Da er det rart å måtte stå i en debatt mot politikere som argumenterer for mer oljeboring. Skjønner de ikke selv hva de gjør?

Jeg levde lenge med en utmattende klimaangst. Den ble trigget av bilder av en isbjørn som slet med å finne mat og et trygt sted å oppholde seg. Jeg forstod at vi, menneskene, holdt på å koke kloden. Disse bildene ble overveldende, og følelsen av tiltaksløshet var lammende. Derfor lukket jeg øynene og holdt for ørene hver gang jeg hørte noe om klimaendringer. Likevel fortsatte jeg å plukke søppel overalt jeg gikk. Så var det noen i Natur og Ungdom som så meg, søppelplukkende med rumpa i været i en veigrøft. De inviterte meg med på et lokallagsmøte, og vipps så fikk jeg et hjem for min klimaangst.

Jeg var ikke lenger alene om den.

Foto: Suhr Pettersen. Ella Marie Hætta Isaksen

Foto: Suhr Pettersen

Å få jobbe i Natur og Ungdom var en stor ære, men en gigantisk oppgave. Det er klart arbeidsmengden oppleves uendelig når målet er å redde verden. Miljøbevegelsen er heller ikke en homogen gruppe mennesker, og kampen måtte tas på interne møterom og på tvers av organisasjoner. Hvor trykket skoen mest? Hvor skulle pengene brukes? Hvilket slagord skulle vi gå for? Og for meg, som sameaktivist og miljøforkjemper, har det noen ganger vært umulig å ta stilling til saker uten at noen har følt seg sviktet. Klimatiltak har nemlig en tendens til å komme i form av store arealinngrep i samiske områder. Heldigvis har miljøbevegelsen tradisjonelt bygget på prinsippet om solidaritet med urfolk, og samiske interesser har ofte miljøorganisasjonene i ryggen.

I skrivende stund mottar jeg haugevis av snaps hjemmefra om at den første snøen i Finnmark har lagt seg. På mitt morsmål, samisk, finnes det rundt 300 ulike ord som beskriver snø: Njáhcu, vahca, cuonu … og 297 andre ord som beviser det nære forholdet mitt folk har hatt til omgivelsene sine. For når du lever så tett på vær og vind, fjord og fjell, er alle de små endringene i snømengde og temperatur avgjørende for, for eksempel, reindriftsnæringa. Og reineierne kan bekrefte at klimaendringene allerede er i gang. Det er ikke rart at de områdene i verden der biomangfoldet er best bevart, også er de områdene der urfolk har forvaltet jorda. Urfolk sitter på en unik kunnskap om bærekraftig ressursbruk, og denne kunnskapen tror jeg er selve nøkkelen til å løse klimakrisen.

Ifølge samisk tradisjon skal man ikke ta mer enn man trenger, og man skal ikke tro at vi mennesker eier noe av denne kloden. Ja, kanskje burde vi begynne å se på oss selv som gjester. Vi gjester denne jorda i den tiden vi lever her, og må derfor ikke glemme at det alltid kommer nye generasjoner gjester etter oss. Hvis vi tenker sånn, må jo den norske stat, og dens bestevenn oljebransjen, være blant verdens verste gjester. De er blant de gjestene som nekter å stå i kø ved matserveringa, og tømmer det som finnes av godsaker, for så å kaste halvparten på gulvet og nekte å rydde opp etter seg. Da er det noen som er nødt til å si ifra.

Så hvilken gjest vil du være? Klimakampen er i stor grad en kamp mot seg selv, og det er kanskje denne kampen som stopper mange. Hver gang du kjenner trangen til å lukke øynene når nye tall på utryddede dyrearter legges fram på nyhetene, så må du motstå. Samtidig må du feire deg selv når du klarer det. Klarer å ta inn over deg alvoret. Motiver deg selv til å ta kampen. For hvis ikke vi gjør noe nå, så er det noen andre som får svi, og det har i alle fall ikke jeg samvittighet til å la skje. Viktigst av alle disse kampene er kampen mot klokka, og vi har ingen tid å miste.

Denne teksten er også publisert på Samisk, og kan leses her.

Relatert

serier september 2021

Serietips til helgen

Klare for litt sofakos? Disse seriene er vi besatt av om dagen.

Kan man bli avhengig av isolasjon?

Er vi virkelig klare for å gi slipp på nedstengningens komfort og trygghet?

You Sesong 3: Nå er premieredatoen klar

Creepy Joe Goldberg er tilbake...