Unge & lovende: Maria Pasenau
Maria Pasenau (24) er en av de yngste kunstnerne som er utstilt på Nasjonalgalleriet, og Nasjonalmuseet har kjøpt flere verk. Hun har fanget sin egen tidsånd på en ærlig og utilslørt måte.
Maria Pasenau drømmer om en romslig leilighet i New York, med et stort studio med plass til alle typer maskiner og rom til å fotografere, tegne og lage skulpturer.
Lev vel er Marias første tatovering. Etterpå ringte hun moren og fortalte at hun hadde gjort noe hun ikke ville at dattera skulle gjøre. «Å nei, Maria, har du kjøpt bil?» var mors respons. Så da var plutselig ikke en liten tatovering så ille. Maria tok den til et bokprosjekt på Fotofagskolen.
Hvordan fant du ditt uttrykk?
– Da jeg var ferdig på videregående, var jeg veldig klar for å flytte ut. Jeg dro til Trondheim, og det føltes som en verden unna Mjøndalen, for å si det sånn. Jeg var så klar, og følte meg helt fri til å gjøre akkurat hva jeg ville. Da begynte jeg å utforske. Før det tok jeg mest iscenesatte bilder, men i Trondheim hadde jeg med kamera overalt, festet til langt på natt og fotograferte konstant. Jeg tar dokumentariske bilder, og uttrykket har oppstått naturlig.
Nasjonalmuseet har kjøpt seks verk av deg - Hvordan var den følelsen?
– Det var helt sykt. Jeg tror ikke jeg kommer til å faktisk skjønne det med det første. Det har gått jevnt og trutt siden jeg ga ut boka Whit Kind Regrets Pasenau i fjor, med en utstilling i Malmø og gruppeutstilling på Nasjonalgalleriet. Til den nye utstillingen på Fotogalleriet i Oslo, som åpner 29. august, kommer det ny bok og en film. Mange knytter meg til foto, men jeg driver også med tegning og skulptur, blant annet. Det vil jeg introdusere nå.
Hvordan er hverdagen din?
– Jeg jobber på fotobutikk to ganger i uka og annenhver lørdag. Det er deilig å komme dit, der man skal jobbe et visst antall timer. Ellers jobber jeg hele tiden, og har ikke et tydelig skille mellom jobb og privatliv. Det blir nok litt sånn, når man gjør det jeg gjør.
Føler du at folk har en spesifikk oppfatning av deg?
– Veldig! Det friker meg ut. Jeg tenker ofte at folk har oppfattet meg på en spesifikk måte, og det viser seg når de sier «å ja, men du er jo kul, jeg liker deg, altså». Da blir jeg så klein, for da føles det som at de tenker at jeg er en gæren jente, og har forventninger til hva jeg skal gjøre eller si. Jeg føler at noen ser på meg som jeg er en ape. Jeg er helt vanlig.
Har Instagrams ofte perfekte overflate påvirket deg på noen måte?
– Tja, jeg blir ofte sur når jeg går inn på Instagram. Det er så mye kjedelig der, så mye som er fake. Det kan bli slitsomt. Så det jeg gjør er nok en slags motreaksjon, men det er ikke gjort aktivt fra min side. Jeg legger som oftest ut mobilbilder der, og det blir ofte misforstått med at jeg er Instagram-kunstner. Det stemmer ikke. Det er instagrammen min, det er ikke det som er kunsten min.
