Maria Bonnevie: – Jeg er kanskje en rar blanding … for jeg er konfliktsky, samtidig som jeg vil ha drama

Lite visste vi at Linn Skåber skulle vise seg å være en slags profet for magasinets verden, og vi ble derfor noe forbauset da vi på senhøsten oppdaget episoden av NRK-serien Hjerte til hjerte som omhandlet nettopp Maria Bonnevie, i rollen som en slags seg selv, og en forside av ELLE. 

På daværende tidspunkt var vi allerede i dialog med Maria Bonnevie angående dette intervjuet og det evinnelige coveret som i kraften av sin realitet ble et slags eksempel på at livet imiterer kunsten (les: i en verden der humor er kunst) – eller i det minste; en markering av det faktum at Maria Bonnevie endelig er tilbake på en norsk teaterscene for første gang på 15 år. 

– Man kan jo få tvangstanker av å være med i en sånn produksjon som Hjerte til hjerte. Jeg gjorde et intervju på Dagsrevyen i etterkant, og da ville jeg være som Linn Skåber i serien, og si helt upassende ting. For etter å ha tilbragt så mye tid med denne versjonen av henne, denne rollen hun spiller som bare sprenger grensene, kan plutselig alt annet oppleves veldig flinkt og holdt. Jeg har aldri gjort komedie på den måten, det var helt nytt for meg. 

ELLE: Har det gitt mersmak? 

– Ja, jeg er glad i improvisasjon, så jeg kunne gjerne vært med på prosjekter der man improviserer enda mer. 

Endelig, Maria Bonnevie 

Anna Maria Cecilia Bonnevie ble født i Västerås i Sverige i 1973. Da foreldrene gikk fra hverandre mens Maria fortsatt var liten, tok moren henne med tilbake til Norge og Bergen, før de senere flyttet til Oslo der Maria tilbragte majoriteten av sin oppvekst. Faren, som er svensk, ble boende i Sverige hvor han giftet seg på nytt og fikk en datter. 

Marias barndom var preget av kontraster malt opp av alt fra kunst, eventyr, bøker, dikt og nysgjerrighet til tilværelsen som enebarn og et skilt rundt halsen som informerte diverse personale og passasjerer om at hun reiste alene mellom en gul blokk øverst i Kirkeveien på Majorstua i Oslo hos moren, og ferier i Stockholms skjærgård hos faren. 

Begge Marias foreldre var skuespillere, og teater har vært en del av hennes liv så lenge hun kan huske. I dag har hun ingen kontakt med sin far, uten at det er noe hun har behov eller ønske om å fortelle så mye om fordi, som hun sier selv; «livet ble jo ganske bra som det ble likevel». 

– Det var liksom mamma og meg, selv om jeg også hadde familien min i Sverige. Farmoren og farfaren min sto meg nær, selv om de bodde i Stockholm. Faktisk bodde de rett bak Dramaten, der jeg fortsatt er fast ansatt. Min farfar elsket teater og gikk dit i alle år. Jeg tror han egentlig hadde en drøm om å bli skuespiller, men han ble tannlege. Så jeg tror mye av min lidenskap for teater og film kommer fra ham. 

– Begge mine foreldre var også skuespillere og frilansere, og reiste derfor mye i jobben, selv om jeg tror at mamma spesielt har tatt noen valg i sin karriere for å kunne ha et liv og en hverdag med meg. Selv var jeg heldig og kom til Dramaten rett etter Teaterhøgskolen, og til en institusjon der alt drives for deg. Men gjennom foreldrene mine har jeg fått se skuespilleryrket fra flere perspektiv. 

- Da jeg fikk egne barn, ønsket jeg å dele denne verdenen med dem

Maria vokste opp som enebarn, og den gule blokka i Kirkeveien framstår nærmest som en karakter fra Marias barndom slik hun beskriver den. Den er både et symbol, en kulisse og et hjem. 

– Jeg var mye alene i denne leiligheten, og det sier jeg ikke som en trist ting, men det var bare mamma og meg, og jeg hadde ingen søsken. Og hvis jeg var syk eller hjemme av en grunn, så var kassettene med Astrid Lindgrens fortellinger alltid på i bakgrunnen. Jeg både leste og hørte alt hun skrev. 

ELLE: Hva var det med Astrid Lindgren som fascinerte deg? 

– Nei, altså … Jeg var ikke en Anne-Cath. Vestly-type.

ELLE: For det er en egen type? 

– Ja, det ble for tørt for meg. Men Astrid Lindgrens univers var drømmende og fullt av fantasi slik jeg opplevde det. Anne-Cath. Vestlys verden minnet mer om mitt Oslo, men Astrid Lindgren har jo Nangiala, Mio min Mio og Bakkebygrenda – det var alltid så mange barn og søsken. Jeg ville være i hennes verden, og drømte meg ofte vekk til den. 

– Disse minnene har sikkert også bidratt til at jeg har blitt glad i gamle ting. Og da jeg fikk egne barn, ønsket jeg å dele denne verdenen med dem, gjennom blant annet å kjøpe brukte strikkegensere for å få den gamle stilen – det går sånn passe med akkurat det prosjektet … Det praktiske trumfer som regel til slutt … eller Disney. 

Hun ler. 

– Jeg er jo ikke veldig husmoraktig. Jeg har ikke helt det genet … Men jeg liker at det er hyggelig rundt meg. 

– Det å ha en parallell verden i oppveksten ga meg en trygghet. Selv om jeg hadde en veldig fin barndom med mammaen min, så hadde jeg behov for et enda større univers. 

Og Maria skrev også brev til sin store helt, Astrid Lindgren. 

– Jeg hadde hørt at hun fikk flere hundre brev om dagen. Men jeg skrev til henne at jeg skulle ønske at jeg kunne leve i hennes verden. Og etter en stund så fikk jeg faktisk svar. På dette tidspunktet hadde hun begynt å bli ganske gammel, så brevet bar preg av at det hadde kostet henne litt å skrive det. Jeg husker at det var skrevet på en skrivemaskin, og det inneholdt noen skrivefeil, men det sto noe sånt som «Kjære Maria. Kanskje i neste liv så lever du i min verden, og så bor jeg i din leilighet i Oslo» ... Og da skjedde det noe med den gule blokka for meg, for plutselig var min leilighet i Oslo magisk, og min verden ble en del av hennes. Jeg må faktisk finne igjen det brevet. Jeg må ramme det inn. 

– Nå leser barn mindre og mindre, men jeg husker hvor viktig det var for meg og hvilken forskjell det utgjorde. Verden blir mindre uten fantasi. Jeg husker at jeg ofte leste fra jeg kom hjem fra skolen, og bøkene ble som vennene mine. Jeg var nok ganske aktiv, og jeg likte å skape drama, men bøkene ga hverdagen en høyere himmel. 

ELLE: Det er sjelden noen innrømmer at de liker å skape drama. Hva legger du i det? 

– Jeg vokste opp med Andrea Bræin Hovig (journ.anm. skuespiller), og jeg husker hvordan vi løp rundt i Rosenborggata på leting etter eventyr. Vi fant blant annet et forlatt hus der en del narkomane holdt til, og der likte vi å leke blant gamle sprøytespisser og det som var … Det var en annen tid. Da fikk vi leke som vi ville i bakgatene, drevet av en felles søken etter spenning. 

– Og det kan jeg merke den dag i dag, en søken etter spenning … Hvis jeg ikke er i jobb, for eksempel, og ikke har noe dramatisk jeg kan gå inn i, så er det lett at jeg kan føle et behov for å ratte i gang noe. At jeg blir rastløs og kjeder meg. Jeg har en eller annen aversjon mot alt som er flinkt, nesten på et litt irriterende vis, der jeg tiltrekkes av det som virkelig ikke er så perfekt eller bra. Det er nesten så jeg snobber nedover framfor oppover, om det gir mening? 

ELLE: Ja, absolutt. Men hva handler det om, da? 

– Ja, hva handler det om … Kanskje fordi vi lever i en tid der mye handler om å være flink og gjøre rett – for hva er nå det? 

Hun stopper opp, og øynene flakker mens hun liksom leter etter et svar i lufta. 

– Det er vel kanskje derfor man blir skuespiller? Fordi det gir muligheten til å gå dypt ned i en problemstilling og rote det til, vise både masken og maskefallet. Som skuespillere får vi jo blotte alt det menneskene prøver å skjule. 

ELLE: Men i det virkelige liv, da, kan du være en som tar rollen som djevelens advokat bare for å starte noe?

– Ja, det er noen typer som er sånn, gjerne på middag eller fest, at de gjør seg nesten for sta på den ene siden fordi de vil at noe skal skje … 

ELLE: Nettopp? 

– Nei, jeg gjør ikke det … men jeg har ikke noe imot at en annen gjør det. Hun smiler lurt, og ler. 

– Jeg er kanskje en rar blanding … jeg er konfliktsky, samtidig som jeg vil ha drama. For jeg er også typen som kan gå hjem etter noe sosialt og gruble i timevis på om ting jeg har sagt var dumt eller feil, så jeg kan ikke akkurat påstå at jeg er så fri at jeg bare sier og gjør som jeg vil. Jeg vil jo helst unngå å såre noen. Så jeg ratter ikke i gang en konflikt akkurat, men … Sånn som nå, da, når vi er i gang med arbeidet til En sporvogn til begjær, så får jeg nok det jeg trenger, for da sitter vi og diskuterer og bearbeider et materiale i fellesskap. Mens de siste årene, når jeg var mye hjemme med små barn, kunne jeg merke jeg at det poppet opp spøkelser i hodet, for da hadde jeg ingen steder å kanalisere energien min ut. Så nå både gleder og gruer jeg meg til å være tilbake. 

- Jordmor var noe jeg snakket om fra ung alder – og det er fortsatt en drøm

Maria debuterte som skuespiller med rollen som Embla i filmen Den hvite viking i 1991, og på mange måter var det denne erfaringen som for alvor manifesterte ideen om hennes framtidige yrke. Iveren etter å følge drømmen gjorde henne rastløs, og som 17-åring valgte hun å droppe ut av videregående for å satse for fullt. 

– Før dette hadde jeg prøvefilmet for filmatiseringen av Tarjei Vesaas’ Is-slottet for en rolle som heter Siss, og jeg husker godt den dagen da mamma kom hjem med et brev der det sto at jeg dessverre ikke hadde fått rollen. Da gikk jeg helt i kjelleren, så da var det nok etablert en drøm i meg allerede. Men jeg var også inne på tanken om å bli regissør, inspirert av min tidligere stefar, Sverre Udnæs (journ. anm. Gikk bort i 1982), fordi det var noe med det å ha oversikt over helheten som tiltalte meg. 

– Men så begynte jeg å gå på prøvefilming for ulike ting mens jeg gikk på Nissen, noe som resulterte i Den hvite viking (1991) og Kvitebjørn kong Valemon (1991). Filmingen av Den hvite viking gikk over et halvt år, og endte med at jeg sluttet på skolen. Det store spørsmålet var bare hvordan jeg skulle ta artium … Planen var å ta opp fag på Bjørknes, men det gikk ikke helt … Jeg husker jeg dro ned dit, og prestasjonsangsten økte i takt med bunken av stadig flere stensiler. Til slutt snakket jeg med moren min og fortalte at jeg ønsket å bli skuespiller. Det syntes hun var greit. 

ELLE: Men vurderte du noen gang et annet yrke? 

– Ja, jordmor var noe jeg snakket om fra ung alder – og det er fortsatt en drøm. Det kommer jeg sikkert aldri til å bli, men jeg elsker sykehus og den verdenen der. 

– Da jeg droppet ut av Nissen, dro jeg til Danmark for å gå på folkehøgskole på Ærø. Det var en utrolig tid preget av daglige sykkelturer gjennom en liten by av småhus og brosteinsgater, og ned til stranda for morgenbad – året rundt. I løpet av denne tiden møtte jeg en teaterlærer, Jan Fogt, som hjalp meg å lese til teaterskolen da jeg flyttet til København. 

– Han hadde en absurditet i sin regi, som jeg likte godt, i tillegg til at han var ekstremt nøye, og vi øvde på alt fra hvordan jeg skulle gå inn i rommet på en audition og presentere meg, til selve teksten jeg skulle framføre. 

– Jeg søkte Teaterhögskolan både i Stockholm og Gøteborg, fordi jeg virkelig ønsket å være i Sverige, jeg ville ikke tilbake til Oslo. Da jeg var 18 år, kom jeg inn i Stockholm. Og der begynte et nytt liv på mange måter – det var det største som kunne hendt meg. Ikke minst det å få filme med regissøren Bille August på denne tiden, som igjen førte til at jeg fikk jobbe med flere av mine forbilder. Jeg elsket jo hans Pelle Erobreren (1987), og hadde til og med skrevet til ham som den stalkeren jeg var … 

Hun ler og legger hånden mot pannen, mens hun forteller videre.

– I brevet foreslo jeg at jeg kanskje kunne få en rolle i oppfølgeren. Det skjedde aldri, men jeg fikk altså jobbe med ham (Jerusalem, 1996) mens jeg studerte på Teaterhögskolan. 

Som en del av sin praksis fikk Maria Bonnevie også jobbe med en annen legende – Ingmar Bergman. 

– Vi jobbet sammen noen ganger, men første gang var som utplassert figurant fra teaterskolen i en av hans produksjoner (journ. anm. Yvonne, prinsesse av Burgund i 1995). Jeg tror jeg kanskje hadde to replikker totalt, men det var min første erfaring som skuespiller på Dramaten, hvor jeg senere ble ansatt. 

ELLE: Og hvordan var den erfaringen? 

– Det var et hierarki, og det var ikke noe som ble lagt skjul på. Jeg tror det fortsatt finnes hierarki i vår bransje, men kanskje det foregår mer i det skjulte nå. Jeg husker for eksempel at da man kom inn og skulle vente på sin tur til å prøve på scenen, så satt Bergman lengst bort, og ved siden av ham satt Erland Josephson og Lena Endre, som var hans store stjerner, og sånn satt vi nedover i et system basert på rang. Og jeg var den «minste» og satt derfor lengst ned. 

– Men noe av det Bergman lærte meg, var at man aldri skulle komme for sent. Kom du for sent der, så var det altså så pinlig at det ikke var til å holde ut. Det fantes ingen rom for uro eller forstyrrelser når han arbeidet. Han satt i dyp konsentrasjon gjemt bak vegger på hver side, som en slags bås. Og hvis noen som ikke var på scenen hostet eller laget lyder, da reagerte han kraftig. Så dette absolutte fokuset var noe Bergman vernet om. Stemningen i rommet var virkelig ladet, nærmest elektrisk grunnet dette fokuset han krevde. Og det er jo en kvalitet i det. 

– Jeg tror denne typen dyparbeid er noe vi som skuespillere kan bli flinkere på i dag. For eksempel det å legge vekk mobilen og ikke scrolle i pausene. Det gjør noe med oss – det tar bort all magi, det tar vekk fokus. Selv om jeg skjønner at det er vanskelig, fordi man må følge opp alt mulig rart, spesielt med barna, i løpet av en arbeidsdag. Men vi klarte oss uten før … Jeg tror at jeg er en av dem som har godt av ikke å være så mye på mobilen, og kanskje bruker jeg bare det med barna som en unnskyldning for å ha den fremme selv. 

– Jeg tror at alle mennesker blir lykkeligere når vi får muligheten til å fordype oss i noe, framfor å spre vårt fokus overalt hele tiden. 

– Men jeg kommer altså ofte 15 minutter før tiden takket være Bergman. Det er nok mest preget av en frykt som satte seg i kroppen den gangen. Fredrik (journ.anm. Skavlan, Marias mann) blir nok litt gal av at jeg alltid skal være så tidlig ute på flyplasser og sånn. Men det sitter i magen. 

Mor - livets "hovedrolle"

Maria Bonnevie har som skuespiller valgt roller som står i stor kontrast til det mennesket jeg nå har foran meg. Fra den unge Embla i Den hvite viking, som tas til fange og frigis kun dersom hennes mann Askur lykkes med å kristne Island (1991), eller den traumatiserte Dina som ved et uhell tar livet av sin mor som femåring (2002), eller rollen som Lea i Engelen (2009), der hun må gi fra seg datteren sin grunnet et alvorlig rusproblem. 

På teaterscenene har Maria blant annet spilt tittelrollen i klassikere som Hedda Gabler (Ibsen) og Frøken Julie (Strindberg). Store drama til tross, ingen rolle har gjort mer inntrykk på henne enn den som mor – livets «hovedrolle». Den hun alltid har drømt om. 

ELLE: Det ble en lang pause fra scenen. Kan du fortelle litt om bakgrunnen for det? 

– Det handler om familien. Og så har jeg nok hele veien tenkt at jeg skal tilbake til Dramaten, der jeg fortsatt er fast ansatt. Og det skal sies at … vi har jo pendlet veldig mye fram og tilbake mellom Stockholm og Oslo. Fredrik jobbet også lenge i Stockholm med sitt talkshow, men så sluttet han med det … fordi … Ja, det var på tide å slutte med det liksom. 

Hun sier dette med humor mens hun liksom vifter hele talkshowet Skavlan litt til side i lufta. 

– Og vi flyttet tilbake til Stockholm i to omganger, fordi jeg skulle tilbake på Dramaten – men så ble jeg gravid … begge gangene. Jeg fikk mitt første barn relativt sent, i en alder av 38. Deretter fikk jeg mitt andre da jeg var 42, og mitt siste da jeg var 44 – rett før jeg selv fylte 45. 

ELLE: Og hvordan har det vært? 

– Det har vært fantastisk, selvfølgelig, men det har også vært en lang vei dit. Jeg mistet først to barn tidlig i svangerskapet før jeg fikk mitt første, og deretter mistet jeg to før jeg fikk mitt andre, så jeg gikk gravid i nesten syv år. Men jeg er utrolig heldig som sitter her i dag med tre barn, selv om det har vært en lang reise, også for kroppen.

ELLE: Har disse opplevelsene også gjort behovet for å være mye med familien i disse årene større, hvis jeg kan spørre om det? 

– Det tror jeg absolutt. Fredrik jobbet mye de 10 første årene av vårt eldste barn sitt liv og pendlet i denne perioden, og da var også barna så små at det var naturlig at jeg var hjemme med dem. I tillegg har jeg, som tidligere nevnt, vokst opp med skilte foreldre, noe som gjorde at jeg reiste mye fram og tilbake selv – du vet, et sånt barn med navn og adresse hengende rundt halsen. Jeg har alltid hatt en drøm om å få en familie selv, og i mange år visste jeg ikke om det kom til å skje. 

Maria møtte sin kjæreste og samboer Fredrik Skavlan for første gang da hun gjestet hans daværende talkshow Først & sist i forbindelse med filmen Jeg er Dina (2002), men det var ikke før de møttes igjen mange år senere at det oppsto en romantisk kjemi. 

– Jeg husker at det var noe veldig lyst ved ham allerede første gangen vi møttes. Det var en letthet mellom oss. Noe gjenkjennelig, et eller annet – men ikke noe jeg kunne sette ord på den gangen. 

De to har vært sammen siden vinteren 2005, og har i dag tre barn sammen, og Maria er bonusmor for Fredriks tre barn fra et tidligere forhold. 

– Det som er fint er at vi er ganske forskjellige, og utfyller hverandre godt. Han er et spennende menneske, og utrolig fin å prate med – om alt. Vi vil hverandre vel i alt som er, og er dessuten flinke til å gi hverandre frihet. Nå har vi vært sammen i snart 20 år, og det er klart at i løpet av et liv sammen så kan man lett glemme hvem man var før forholdet, og der tror jeg det er viktig å minne seg selv på hvem man var før man møttes – eller før man gikk inn i forholdet. Visse kompromisser må man inngå, men det er viktig at man ikke glemmer den man selv er – og det er noe man også må ta ansvar for selv.

ELLE: Dere har vært sammen i 20 år, som du forteller, og fått tre barn sammen, men dere har aldri giftet dere, som jo er helt fair. Men i den aller siste episoden av Skavlan (journ.anm. 2021) ble Fredrik spurt om nettopp dette – om dere var gift. Og da fortalte han om et frieri som fant sted i Thailand for en del år tilbake i forbindelse med en nyttårsfeiring, etter at dere hadde vært sammen i ett år. Men du takket nei?

– Han fridde jo altfor fort! Vi hadde ikke vært sammen så lenge på det tidspunktet. Og i ettertid synes jeg kanskje han tok avslaget mistenkelig bra. At kanskje han også synes det gikk bittelitt fort selv også, ler Maria. 

Og selv om Maria har trengt litt betenkningstid på akkurat dette med ekteskap, var det å være kjærester noe hun ikke var i tvil om. 

– Jeg bare kastet jeg meg i det, men det viste seg å være helt rett. Noen ganger må man bare bestemme seg for å skifte spor. Jeg husker jeg hørte noen si dette om oppdragelse en gang, at dersom du har et barn som snubler i den samme puffen igjen og igjen, så kanskje løsningen er å flytte den puffen, rett og slett. Noen ganger må man bare fjerne problemet. Man kan jo gå til psykolog og prate og prate om det samme problemet til evigheten, men noen ganger er ting kanskje ferdigsnakka, og den eneste veien videre går gjennom å fylle på med andre ting – positive ting. Og Fredrik hadde et lys ved seg. 

– Det var mange år der jeg tenkte at livet mitt kunne gått en helt annen vei enn her jeg er i dag. Så da jeg plutselig var der – at alt gikk fint og at jeg fikk disse barna – kjente jeg nok på et behov for å være til stede, også fordi hele livet mitt fram til det bare hadde handlet om jobb, fram til jeg var nesten 39 år. Alt handlet om å pugge tekst, spille forestillinger – det var hele livet mitt hele tiden. Derfor var det etterlengtet å få muligheten til å bare være i denne verdenen med barna. 

– Og så tror jeg også at jeg har hatt en separasjonsangst der jeg har syntes det har vært vanskelig å være fra dem, men som jeg utfordres på mer og mer etter hvert som de blir eldre. Og barna har ikke noe problem med det, separasjonsangsten ligger hos meg. Kanskje handler det om min egen barndom, og det å reise fra min egen mamma, alle disse oppbruddene – det å skilles – det kostet meg mye. 

– Men nå skal jeg tilbake igjen.

Tilbake etter 15 år

Denne høsten er Maria Bonnevie tilbake på teaterscenen etter 15 år, og til stor glede for det norske publikum er det Oslo og Christiania Teater som står for tur når hun spiller hovedrollen i Tennessee Williams’ klassiker fra 1947, En sporvogn til begjær. Forestillingen har premiere 19. februar. 

Marit Moum Aune står for regi, og på scenen møter vi Maria Bonnevie i rollen som Blanche DuBois, Trond Espen Seim i rollen som Stanley Kowalski, Kjersti Dalseide som Stella Kowalski og Amund Sigurdssønn i rollen som Harold Mitchell. Handlingen følger Blanche DuBois, som søker tilflukt hos sin søster Stella og hennes brutale ektemann Stanley. Blanche har mistet alt, og er på randen av sammenbrudd. Stykket utforsker menneskets dypeste begjær og irrasjonelle handlinger, og sakte, men sikkert avsløres også Blanche sine mørkeste hemmeligheter. 

– Jeg tror at den egentlige grunnen til at jeg gjør teater nå handler om at jeg har fått kontakt med kolleger her i Oslo igjen. Og jeg har hatt lyst til å jobbe med både regissør Marit Moum Aune og Trond Espen Seim, så det var en del brikker som plutselig falt på plass. 

ELLE: Du har gjort flere store klassikere i din karriere – hva er ditt forhold til akkurat dette stykket? 

– Jeg har egentlig aldri hatt dette stykket så høyt oppe i min bevissthet, men det dukket opp ganske tidlig i prosessen da Marit, Trond Espen og jeg begynte å prate om ulike prosjekter, men vi leste også andre stykker. Likevel kom vi liksom alltid tilbake til dette, og uansett hva vi leste så var det noe med Tennessee Williams og hans tekst som viste et spenn mellom lys og mørke som traff oss. Det er også et stykke preget av mye handling, og det tar for seg flere lag samtidig. Det blir spennende å prøve å stå litt på scenen igjen … 

Hun tar seg en liten pause. 

– Men så har jeg Dramaten, da, som puster meg i nakken … Jeg er jo veldig glad i det teateret. Eller så kanskje jeg begynner på sykepleien. 

Hun skifter sømløst fra lengsel til ironi. 

– Problemet er bare at jeg er så dårlig i matte. Men jeg tenker ofte sånn, at jeg bare skal gjøre noe helt annet. Det er vel den rastløsheten i meg. 

ELLE: Men som skuespiller får du muligheten til å gestalte mange ulike liv – så sånn sett er du kanskje inne på noe. Men er det noe felles for rollene som treffer deg?

– Ofte har jeg erfart at de rollene som er lengst fra meg selv, blir de jeg liker best. Og som jeg kanskje lettest finner ut av. Hedda Gabler, for eksempel – jeg så meg selv aldri som Hedda Gabler, men så hadde jeg likevel lett for å finne henne i meg selv. Hennes maskulinitet, det kan minne litt om noe Dina (Jeg er Dina, 2002) også hadde i seg – mennesker som ikke gjør seg til lags, som nærmest nådeløst følger sin vei. Der er nok jeg som person en som føler meg fram mer og tar inn andres mening i større grad, men det har vært utrolig befriende å spille karakterer som tar for seg på en annen måte. 

– Når det er sagt, så er det flere faktorer enn bare selve rollen man spiller som gjør et prosjekt attraktivt. Det kan også handle om et ønske om å jobbe med en bestemt regissør eller motspiller, men det er viktig at jeg har noe å komme med. Jeg har også fått tilbud om roller der jeg har takket nei fordi jeg tenker at noen andre kan gjøre dette bedre enn meg. Og jeg har nok hatt en forkjærlighet for outsidere. Mange skuespillere vil nok si seg enig i at det mest utfordrende kan være å spille normal. De aller fleste søker kompleksitet i arbeidet sitt. 

– Rollen som Blanche er også et eksempel på dette. Hun henger fast i sin egen fortid, og prøver hele tiden å komme seg vekk fra virkeligheten, enten ved å drikke eller drømme seg bort. Hun prøver å overvinne et kaos inni seg selv. 

Når dette intervjuet finner sted, er Maria sammen med regissør Marit Moum Aune og sine medspillere, nylig i gang med å bearbeide manus til forestillingen. 

– Dette stykket består av så mange lag. Det er et rikt og komplekst materiale. Jeg har en enorm respekt for det. Så nå handler det om å finne ut av hva ved dette stykket som er mest interessant å belyse akkurat nå – hva skal vi løfte fram? Både hos de ulike karakterene, men også i handlingen. Det er nesten som et detektivarbeid. 

– Jeg fikk meg en smell

Kompleksitet er et ord som også er synonymt med Maria selv. Hun er preget av kontraster og kunne tatt på seg yrket som enten journalist eller advokat, utelukkende basert på sin evne til å se både livet og seg selv fra begge sider – noe hun også har gjort underveis gjennom hele dette intervjuet. Og jo mer hun forteller, dess flere lag dukker opp. 

Hun er ansett som en av landets fremste skuespillere, men er likevel lite synlig i det offentlige. Og misforstå meg rett; det å være skuespiller bør ikke være synonymt med en kjendisstatus, men yrket er ikke det eneste ved Maria Bonnevie som har gjort oss nysgjerrige på henne opp gjennom årene. 

Naturligvis har diverse medier holdt oss oppdatert på hennes kjærlighetsliv, mange roller, graviditeter og familie gjennom store deler av hennes karriere, men Maria selv har på dette tidspunktet ikke gitt et intervju siden 2018 – og jeg har en følelse av at dette ikke handler om mangel på forespørsler. Jeg må ta litt sats før jeg gjør følgende, men spør likevel: 

ELLE: Du har valgt en jobb som i stor grad kommer med en slags rolle i offentligheten. Din nåværende mann er offentlig, din forrige samboer (journ.anm. Mikael Persbrandt) er også et kjent navn – dere gikk også gjennom et brudd som fikk mye plass i media (2005) … Men på et merkverdig nivå, så har du holdt deg veldig privat stort sett gjennom hele karrieren. Du gir sjelden intervjuer, og for å være en av våre mest folkekjære og anerkjente skuespillere, kan man ikke påstå at du frekventerer på røde løpere og det som er … Hva handler dette om?

– Det handler nok om litt ulike ting. For det første vil jeg si at jeg liker godt mennesker som er transparente i offentligheten. Jeg synes nesten aldri at noen viser seg for mye eller gjør for mye. Men min egen forsiktighet rundt dette er noe som har vært med meg helt fra jeg var ung. Jeg vokste opp med foreldre som begge hadde en ganske sterk formening om hva slags presse man skulle stille opp for, og hva man skulle unngå. 

–Så jeg har nok kjent på ganske tydelige grenser fra dem. Ikke at de var så strenge, men de ville beskytte meg. Og disse grensene har virkelig satt seg i meg, og også hjulpet meg gjennom livet i møte med ulike grenseløse situasjoner – ikke bare med pressen. Og jeg kan absolutt tiltrekkes mot en viss grenseløshet, samtidig som mine egne grenser er tydelige for meg. Som oftest. 

– Jeg har alltid forsøkt å takke nei til det som ikke føles rett for meg, uavhengig av om dette er logisk for andre eller ikke. En av de første rollene jeg ble tilbudt som 15-åring, takket jeg også nei til, fordi det var noe med det som opplevdes grenseoverskridende på en måte jeg ikke var nysgjerrig på eller komfortabel med. 

– Og det samme gjelder dette bruddet du nevner (journ.anm. Med skuespiller Mikael Persbrandt i 2005). Jeg har aldri hatt noe behov for å snakke om det i offentligheten. Men når jeg ser tilbake på det i dag, er jeg i alle fall glad jeg ikke begynte å dele min versjon midt i alt jeg sto i den gangen. Vi (journ. anm. Bonnevie og Persbrandt) skulle også stå på scenen sammen hver kveld på Dramaten i Frøken Julie, så jeg hadde nok med å fullføre det. Det var en situasjon der jeg mistet totalt kontroll, og det eneste jeg hadde kontroll på var den jobben, så den måtte jeg bare stå i. Så fikk det heller være at jeg ble en del av noen andres narrativ. 

ELLE: Hva har det gjort med deg, å erfare noe slikt der alle vil ha deg til å prate om noe så privat samtidig som du kanskje fortsatt prosesserte det selv? 

– Jeg fikk meg en smell. Og det kan jeg fortsatt kjenne på, at dersom det er mye presse så får jeg puls. Det er nok noe som ble tatt fra meg den gangen, et stress som sitter fysisk i kroppen min fortsatt. Men det var ikke pressen som var problemet, men det jeg hadde opplevd. 

ELLE: Dette spørsmålet er litt av en klisje, men vil du beskrive deg selv som introvert eller ekstrovert? 

– Jeg er nok en god blanding av introvert og ekstrovert, og det kjenner jeg også på i møte med offentligheten – at jeg både vil være transparent og dele, men at jeg samtidig vil holde ting for meg selv, enten for min egen del eller på vegne av andre. 

Hun tar en pause, før hun fortsetter: 

– En ting jeg har tenkt på er at alderen kanskje setter deg fri, tross alt. Da jeg var yngre var jeg også mer av en perfeksjonist, men erfaringer gjennom livet har utfordret meg til å gi mer blaffen. Denne fikse ideen om perfeksjonisme koster rett og slett for mange skuffelser underveis, ettersom ting sjelden blir som man har sett for seg uansett. Små feiltrinn kan dessuten være som gaver, rent kunstnerisk – at det er der man plutselig oppdager noe nytt. Og jeg har sett det hos noen av mine eldre kolleger, at enda det kan gå over stokk og stein iblant, så klarer de å riste det av seg og dundre på videre. 

– Det synes jeg er inspirerende, sier Maria, og legger til: 

– For en stund tilbake var jeg med i en ganske absurd direktesending på TV, der det nettopp gikk litt over stokk og stein. En yngre versjon av meg selv hadde nok kverna på dette lenge og dissekert alt som ble sagt. Men i stedet satt jeg meg heller på sykkelen, litt lattermild av hele greia, og gledet meg til å fortelle om det hjemme. For en befrielse. 

Les også: SKAM 10 år - Skuespillerne om serien som forandret en hel generasjon.