Å elske kroppen sin

Forholdet til kroppen din er det lengste du vil ha dette livet. Så hvorfor er det så vanskelig å la det preges av kjærlighet, i stedet for hat.

Publisert Sist oppdatert

EMOSJONELLE:

Jeg var en liten spjæling som barn. Lemmene mine så ut som én enkelt remse spagetti, og et lite vindkast fikk meg til å vingle. Da jeg ble tenåring, grodde jeg på meg en god del valpefett, før jeg noen år senere ble besatt av å fjerne det. Jeg ble ganske tynn, men følte meg fortsatt tjukk når jeg så meg selv i speilet.

Sånn har det alltid vært for meg. Jeg ser ikke meg selv slik jeg egentlig er når jeg ser i speilet, jeg ser den jeg føler at jeg er. I en lang periode var jeg helt besatt av å trene og kun spise popcorn til kos, men heldigvis skjønte jeg etter hvert at jeg ville få et problem om jeg fortsatte i det sporet. Da jeg fikk kjæreste som 18-åring, inviterte jeg noen kjærestekilo til å legge seg på mage og armer. Påfølgende kjærlighetssorg og en parasitt jeg dro med meg hjem fra Thailand skremte dem vekk igjen.

Jeg har alltid gått noen kilo opp og ned i vekt. Jeg tror jeg kan beskrives som relativt slank, men skulle ønske at jeg var fem kilo lettere. Det har jeg alltid ønsket. Jeg skulle gjerne hatt tynnere lår og vært foruten magefettet. Jeg har både en djevel og en engel sittende på skuldrene. Engelen forteller meg at jeg er fin som jeg er, mens djevelen synes jeg aldri bør spise bolle, og vil at jeg skal plassere rumpa på spinningsykkelen hver eneste dag.

Det er flere hendelser opp igjennom årene som har formet forholdet mitt til egen kropp. Som den gangen da jeg som 13-åring var på helsekontroll og måtte veie meg foran lege, sykepleier og foreldre – og fikk beskjed om at jeg burde gå ned et par kilo. Og den gangen da jeg – året etter – så en video av meg selv på danseforestilling, og syntes jeg så ut som en hval blant små gullfisker. Jeg har heller ikke glemt at jeg, da jeg var litt over tjue år gammel, ble fortalt av en venninnes kompis at jeg ikke burde gå i korte Levi’s-shorts fordi jeg ikke hadde «thigh gap». (La oss kollektivt gi finger’n til fyren). Og året etter det igjen, da jeg som 23-åring bodde i New York og var super sporty, jeg var smittet av newyorkernes sunne livsstil og pusta og pesa på treningssenteret i Nike-antrekk og drakk sunne smoothier. Jeg gikk i trange kjoler og følte meg egentlig OK. Men da jeg så et bilde av meg selv i en sånn trang kjole, klarte jeg imidlertid ikke å ta blikket vekk fra magen, som jeg syntes bulte ut. I dag begriper jeg ikke hva det var jeg hatet så intenst, og skulle gjerne sett ut sånn som jeg gjorde den gangen.

Det er nok noen flere sånne øyeblikk i årenes løp, og alle disse har bidratt til at jeg noen ganger skulle ønske det faktisk gikk an å skrape vekk fettet sitt med potetskreller. Slike hendelser gjorde at jeg gikk rett i kjelleren, og ble der en liten stund. Men jeg har alltid gått trappene opp igjen, børsta av meg støvet og vandret videre. Jeg klarer å forstå at det ikke er livsviktig å veie tre-fire kilo mindre.

Noen av de fineste damene jeg vet om er Jennifer Lopez og Beyoncé, de er begge feminine og sterke i kroppen – uten å se skrapa ut. Jeg har ikke noe behov for å ha six-pack, jeg vil ikke være en cross fit-dronning, jeg ønsker ikke et liv der kos innebærer et halvt eple med kesam, og jeg vil ikke være skrapa. Jeg vil være sunn.

Hvor er det blitt av sunnhetskroppen? I disse dager får sommerkropp og pappakropp all oppmerksomheten. Sommerkroppen bør faktisk ta seg en bolle, og pappakroppen en gulrot. Hva som er sunt er så mangt, enkelt og greit fordi alles kropper er forskjellige. Men det som gjelder for oss alle er at det er sunt å være aktiv og spise mat som er bra for oss. Hvis du lever sunt, kan du tillate deg å ligge en kveld på sofaen og kose deg med favorittsjokoladen, uten et snev av dårlig samvittighet.

Jeg har en veldig flink personlig trener, som siden jeg begynte har lært meg flere ting; lev livet, du får til mer enn du tror både fysisk og psykisk, fokuser på hva du selv vil i livet og gjør helsa di en tjeneste ved å være aktiv. Hun har aldri skreket «jobb for SOMMERKROPPEN nå!» når jeg ikke orker et forbanna markløft til, aldri sagt «kutt burgeren for alltid» med et misbilligende blikk. Det elsker jeg henne for. Jeg legger mer enn nok press på meg selv, jeg trenger det faktisk ikke fra andre.

Standarden jeg setter for meg selv er uoppnåelig. Jeg har alltid villet være perfekt, og samtidig vært pinlig klar over at jeg er langt ifra er det. Det gjelder ikke bare vekta. Det gjelder kroppen min som er full av arr fra en mengde sykehusbesøk. Og det gjelder ansiktet mitt. Jeg har aldri plassert meg selv i kategorien vakker, men alltid tenkt at jeg har et rart og spesielt utseende.

Vi lever i en utseendefiksert tid. Utseende og kropp er konstante prosjekter, det skal jobbes med, det skal endres på. Noen vil si magasiner som ELLE har en stor del av ansvaret for at mange sliter med eget speilbilde. Jeg skal ikke si at bilder av vakre, slanke modeller ikke påvirker oss, men de gangene jeg føler meg dårlig med min egen kropp er når JEG er altfor kritisk til meg selv. Og det er jenter jeg ser på gata, møter på fest eller treffer på stranda som jeg sammenligner meg med, ikke de jeg ser i moteserier i dette bladet. Det er de nære omgivelsene som gjør at jeg legger press på meg selv.

Beyoncé har satt ord på akkurat det jeg mener. I låta Pretty Hurts synger hun om at perfeksjon er en nasjonal sykdom, og at vi ikke kan fikse på noe vi ikke kan se. Hun avslutter med en perfekt setning: It’s the soul that needs the surgery.

Bæm! Jeg får lyst til å strekke hendene i været og rope «preach, Beyoncé!». Det er svært sjelden det er kroppene våre det er noe utpreget galt med. Det er mentaliteten din som kjører over deg med en dampveivals, ikke fiskebolle-armene dine. Er du frisk og rask, er du utrolig heldig. Har du store, flotte pupper kan du jobbe shitten ut av en utringning. Det kan du faktisk om du har små pupper også. Har du «junk in the trunk» (altså en formfull bakdel), så omfavn det, for helvete. Gjør som Kim Kardashian og kle deg i åletrange blyantskjørt. Det er garantert ting ved kroppen din og utseendet ditt andre mennesker sikler etter. Sett pris på deg selv, mest av alt. Det er ikke så gærent som du sitter og forteller deg selv.

Så var det å ta dette til seg, da. Lettere sagt enn gjort. Jeg er verdensmester i å snakke meg selv ned, helt til det punktet der jeg føler meg som en tegneseriefigur med en mørk sky over hodet.

Jeg kom over en video på Internett av en australsk kvinne som hatet kroppen sin. Livet og flere fødsler hadde satt sine spor. Hun bestemte seg for å gjøre noe med det, og meldte seg på en fitness-konkurranse. Hun trente beinhardt, gikk ned i vekt og fikk en slank og sterk kropp. Men ingenting i hodet hennes endret seg. Hun gikk etter hvert opp igjen i vekt, og klarte å bli komfortabel i sitt eget skinn. Hennes før- og etterbilder er motsatt av dem vi vanligvis blir bombardert med. Førbildet viste henne i bikini på fitness-konkurranse med vaske­brett og definerte armer. Etter-bildet viste henne med myke lår og fett på magen.

I videoen ber hun kvinner på gata beskrive kroppen sin med et ord. Fæl, tykk, slapp og butt er blant ordene kvinnene ­brukte. Hvilket ord hadde du brukt til å beskrive kroppen din? Myk var det første som poppet opp i hodet mitt. Da jeg spurte en venninne om hva hun ville si om sin kropp, svarte hun momentant «utrent». Jeg syns hun er flott, og forstår ikke hvorfor hun vil karakterisere seg selv som utrent. Vi er flinke til å se andre, men er praktisk talt blinde når det kommer til å se oss selv.

Jeg har noen venninner som er ekstremt trygge på seg selv, og jeg kan bli bergtatt av å føle på den friheten de utstråler. Sånn vil jeg være – at det vises at jeg elsker meg selv. Til syvende og sist handler det ikke om å være det jeg i mitt hode karakteriserer som perfekt. Jeg har vært tynnere og følt meg akkurat som jeg gjør nå. Mest sannsynlig er det ikke kroppen min som må pusses opp, men det er sjela som trenger en overhaling. Men ikke av den kjeftete sorten. Den trenger en ordentlig kjærlighetserklæring. Fra meg selv, til meg selv.

Denne saken er hentet fra ELLEs augustutgave i 2015, men er akkurat like relevant i år. Og neste år. Og året etter.

Nytt ELLE ute nå!

Powered by Labrador CMS