Trudie Styler kjemper for skogen
Trudie Styler og Sting jobber for regnskogen med The Rainforest Foundation Fund.
For 30 år siden var hun med på å starte opp The Rainforest Foundation Fund sammen med ektemannen Sting. Hun gikk i bresjen for å ta vare på regnskogen lenge før det å «ta vare på planeten» ble assosiert med å være «trendy». Trudie har dedisert livet sitt til å ta vare på regnskogen og urbefolkningen. Og hun har fortsatt mye å kjempe for.
Trudie Styler er filmprodusent, skuespiller og medgründer av The Rainforest Foundation Fund.
I septemberutgaven av ELLE hadde vi et intervju med Styler om hjertebarnet hennes: regnskogen.
Hva fikk deg til å etablere denne miljøstiftelsen?
– Jeg starta the Rainforest Foundation (nå the Rainforest Fund) sammen med Sting i 1989 etter å ha besøkt Amazonas og møtt noen av dem som lever der. Vi tok av fra flyplassen i Brasilia i et vaklende, lite Cessna-fly, og vi fløy i fem timer – med et storslått smaragdgrønt teppe av trær, som strakk seg i alle retninger, under oss. De gedigne skogområdene var, så langt øyet kunne se, fullstendig intakt. Å se renheten i den urørte, majestetiske naturen var både en overveldende og inspirerende opplevelse – helt til vi på avstand oppdaga røyk og enorme skogbranner. Det var som å oppleve himmel og helvete på én gang; en av verdens mest dyrebare naturressurser var under angrep. Idet vi landa, fortsatte den grusomme forestillingen. Det var idylliske scener med folk som levde i perfekt harmoni med naturen – gravide kvinner som bada i krystallklart vann, barn som spiste frukt rett fra trærne, menn som fiska i rent og friskt vann … Men en halvtime lengre borte var skogen blitt ødelagt. Alt var helt annerledes.
Delte noen av dem som bor der sine opplevelser rundt dette?
– Xavante-folket var kun noen av mange av de sørafrikanske urfolkene som var ramma. De var ikledd møkkete vestlige klær, og de var svært skeptiske og mistenksomme i møte med oss. Deres skogområde var blitt ødelagt, og uten trærne hadde de ikke lenger noe ly. Isteden måtte de flokke seg sammen i et blikkskur for å unngå den sterke sola midt på dagen. Dette blikkskuret var opprinnelig den såkalte skolen, som ble bygget av et italiensk oljeselskap i en særdeles lite rettferdig byttehandel for at de skulle få bore etter olje på xavante-folkets landområder. Tidligere var de et stolt folkeslag med tradisjoner som var nedarvet gjennom generasjoner. Men naiviteten deres ble misbrukt, og deres mest verdifulle eie – landområdene – var blitt tatt ifra dem og ødelagt.
https://www.instagram.com/p/CDtez9esksC/
Hva var det viktigste som kom ut av disse møtene?
– Vi tilbrakte også tid sammen med Kayapo-folket. Deres leder, høvding Raoni, ba oss om å hjelpe ham med å levere en beskjed til verden og fortelle om nedbrenningen av regnskogen. Raonis melding var som følger: «Her er det svart røyk overalt. Folket mitt er syke. Men det som skjer her i min regnskog i dag, vil påvirke dere alle, i DERES land, i morgen.» Han hadde helt rett. Høvding Raonis personlige bønn til oss var noe vi ikke kunne ignorere, så vi hjalp ham med å bringe beskjeden hans ut til resten av verden ved å ta ham med på en reise jorda rundt. Nå, 32 år senere, er det viktigere enn noensinne å få stoppa ødeleggelsene og den ekstremt lite bærekraftige utnyttelsen av verdens regnskoger. Nå står vi overfor irreversible klimaendringer, men å beskytte regnskogene kan skape en signifikant forskjell for framtiden.
Hva er stiftelsens nåværende prosjekter og mål?
– The Rainforest Fund sitt arbeid har fokus på å verne om menneske- og landrettigheter for hele verdens urbefolkning. De er skogvokterne og de beste til å beskytte sine egne nedarvete landområder. De er eksperter på livet i naturen og på å vedlikeholde denne vitale delen av planetens økosystem. I år vil stiftelsen finansiere prosjekter i 13 land i verden – Den demokratiske republikken Kongo, Uganda, Kenya, Den sentralafrikanske republikk, Guyana, Brasil, Peru, Ecuador, Costa Rica, Indonesia, Filippinene, Borneo og Papua Ny-Guinea. Hvert år responderer the Rainforest Fund på sanntidsbildet på de behovene og utfordringene urbefolkningene vi støtter står overfor.
Hva innebærer dette?
– Det inkluderer hjelp til å ta vare på deres nedarvede landområder, juridisk støtte for å bli kvitt inntrengere, utdanning av miljøagenter, en permanent overvåking av deres territorier, å avverge invasjoner og krypskyting samt den invaderende oljeindustrien og gruvedriften på deres territorier. Vi jobber for at de unge skal få tilbake tilknytningen til sine kulturelle røtter, for å styrke og fremme kvinners rettigheter, beskytte urfolkaktivister fra å bli drept og sørge for at gjerningsmennene bak udådene blir stilt for retten. Vi bistår også med nødhjelp der folk er blitt offer for branner på grunn av klimaforandringer i Amazonas, forandringer som også har ført til et stort tap av biologisk mangfold. Og selvfølgelig bistår vi i arbeidet med å stoppe spredningen av covid-viruset.
Hva er det verste du har vært vitne til?
– I 2007 reiste jeg til Ecuador, der jeg besøkte provinsene Orellana og Sucumbios nord i Amazonas. Der befinner de fleste av landets petroleumsbrønner seg. Disse områdene har vært utsatt for oljeutvinning siden 60-tallet, noe som har resultert i 4,5 millioner mål med giftige skoger. Texaco, som nå heter Chevron, har i løpet av sin tid der bevisst dumpa 18 milliarder liter med giftig avfall i naturen. Senere har de bidratt til å rydde opp, men de har nekta å vende tilbake for å ferdigstille restaureringen av dette landet til å bli en sunn og frisk stat igjen. Innbyggerne i disse to provinsene lever veldig isolert og er svært fattige. Men det jeg ble vitne til der, var mye verre enn vanlig fattigdom. Jeg så elver og bekker som stinket av petroleum. Jeg så mislykka avlinger, døde husdyr og mange svært syke mennesker. Frekvensen av kreft, luftveissykdommer, fødselsskader og spontanaborter er ekstremt høy – og en direkte konsekvens av å drikke og bruke vannet som er forurensa med tungmetaller og hydrokarboner. Jeg møtte Maria Garafolo, en 38 år gammel mor, som var ramma av livmorkreft. Hennes 18 år gamle datter, Sylvia, hadde leverkreft. De viste meg bekken der de henta vannet sitt, og den stinka av petroleum. Dyrene de fôret opp for å selge på markedet, ble dårlige og døde i dette giftige miljøet. Mens dyr, mennesker og avlinger ble syke og døde, fortsatte Chevron skamløst å skylde den høye graden av kreft og andre sykdommer på elendig hygiene og dårlige sanitærforhold.
Hva har sjokkert deg mest?
– Det må ha vært da jeg besøkte et helsesenter, og jeg spurte en kvinne som het Carmen om hva jeg kunne gjøre for å hjelpe. Svaret var så enkelt, og så sjokkerende. «Kan du skaffe oss noe rent vann, frue?» Det er bare en sånn fundamental menneskerett, som er så selvfølgelig og som ble nedfelt i FNs generalforsamling i 2010 – rent drikkevann og trygge sanitærforhold er en essensiell menneskerett. Så the Rainforest Fund jobba parallelt med UNICEF Ecuador og organisasjonen Frente de la Defensa de Arizonia, og bidro med 1,4 millioner dollar til å installere tusenvis av vannfiltreringssystemer slik at skoler, sykehus og boliger fikk tilgang til rent drikkevann. 30 000 rammede urfolk har i flere tiår forsøkt å få Chevron til å betale for en skikkelig opprydning i land og vann, men til ingen nytte. Kampen mellom David og Goliat foregikk i utallige rettssaler rundt om i hele verden fra 1993 til 2018. Til tross for at en ecuadoriansk rett fant Chevron skyldig i miljøkriminalitet og idømte dem en bot på 9 milliarder dollar i 2011, og at ecuadoriansk høyesterett fastholdt dommen i 2013, nekta selskapet å betale. Deretter gikk saken for en amerikansk domstol, som ga sin fulle støtte til Chevron. I 2018 vant selskapet saken i den faste voldgiftsdomstolen i Haag.
https://www.instagram.com/p/CRRjM3XM8h-/
… Og det fineste og beste du har vært vitne til?
– Jeg er svært stolt av vannprosjektet vi etablerte i de forurensede områdene i Ecuador fordi det førte til håndgripelige og praktiske forbedringer for titusenvis av mennesker. The Rainforest Fund samarbeida som nevnt med UNICEF Ecuador og Frente de la Defensa Amazonia med å realisere prosjektet, og det å jobbe sammen var i seg selv en utrolig positiv og inspirerende opplevelse. Det er så mange non-profit-organisasjoner der ute, som gjør en ekstremt viktig jobb, men de har alle sin egen agenda. Å jobbe sammen med andre grasrotorganisasjoner er en briljant måte å kunne sette sak først – og foran politikk – og gjøre det beste ut av alle deltagernes ferdigheter og kontakter, og å sette mennesker øverst på lista over prioriteringer.
Hvordan mener du konversasjonen rundt miljøspørsmålene har endra seg de siste årene?
– Nå er det utvilsomt et langt større og bredere fokus på miljøspørsmålene, og det forteller oss hvor ufattelig akutt behovet for forandringer er blitt. Det er selvfølgelig veldig oppmuntrende å se så mange flere miljøbevegelser i nyhetsbildet – som skolestreiken for klimaet, som ble ledet av Greta Thunberg. Hun har gjort svært mye for å holde debatten levende. Så har vi Extinction Rebellion, som med sine aktive aksjoner får belyst saken sin. Det minner meg om 80-tallet da det var så mye aktivisme i gatene – CND-marsjer, anti-apartheid-marsjer, konserter i regi av Amnesty International, Live Aid – for ikke å glemme opprørene rundt om i Storbritannia med folk som var desperate etter sosiale endringer. I Storbritannia er det lange tradisjoner for å ta til gatene og rope ut, og det applauderer jeg. Å se denne lidenskapen bli overført til miljøspørsmålene er en ny utvikling og et viktig barometer på hvordan folk er blitt mer klare og villige til å omfavne de forandringene som blir nødvendige i egne liv. Dette er et ideelt tidspunkt for regjeringer til å bruke offentlige følelser for å drive den politiske viljen til å adressere globale spørsmål om energi, reiser, mat og vann. Covid-pandemien har gitt oss alle en forsmak på at vi må endre måten vi lever på. Det er mulig at vi ikke liker det, men vi vet nå at vi kan gjøre det – og vi vet at vi har evnen til å tilpasse oss og respondere på nye virkeligheter.
https://www.instagram.com/p/CLCggEEM2Rx/
Hvis du var «jordas president», hvilke lovendringer ville du ha gjort for å sørge for at planeten vår skulle blitt et bedre sted å leve?
– Jeg ville ha oppmuntra til å ta vare på regnskogen ved bruk av økonomiske insentiver, eller i hvert fall å pålegge dem som hugger ned trær å plante tilsvarende nye – spesielt i de tempererte sonene. Jeg ville fredet urfolkets landområder og sørga for at tomterettighetene ble formalisert og beskytta fra utvinningsselskaper og selv de lokale myndighetene. For å kutte ned på plastbruken ville jeg gjøre all emballasje biologisk nedbrytbar, for å begrense søppelhaugene og forurensningen i havet. Her har vi nok allerede gjort en del framskritt, men vi er langt ifra i mål. Jeg ville begrensa bruken av betong, som er en stor kilde til miljøfarlige utslipp. Så ville jeg ha innført et system der hvert menneske fikk en livstidskvote på karbonutslipp, en kvote som delvis kan byttes bort, det vil si en obligatorisk motregning av karbonforbruk til bruk i oppvarming, reiser, mat osv – selv om dette nok ville blitt vanskelig å overvåke og spore. Hvis vi faktisk overholdt Parisavtalen, ville vi vært på et mye bedre sted, så dette ville jeg umiddelbart ha håndhevet. Det ville ha løst en mengde problemer.
