Glemmer du ofte dette på reise?

Hvorfor reiser vi?

Sannsynligvis finnes det like mange svar på dette spørsmålet, som det finnes reisende. Og de reisende er mer synlige enn noen gang.

Noen reiser er kulinariske, andre er oppdagende. Noen reiser byr på møter med fremmede som du sent vil glemme. Noen reiser er kulturelle, andre katastrofale, mens noen utvider horisonten. 

I over 100 år har KLM fraktet reisende verden over, så det er derfor ingen overdrivelse å påstå at de vet ett og annet om det å være bereist. Men det har også gitt dem en unik innsikt i hva det å reise faktisk handler om. Der det tidligere var fokus på å kunne vise til antall stempler i passet, eller klistremerker på verdenskartet, har de oppdaget noe langt mer viktig – og langt mindre synlig. 

De ønsker å inspirere oss til å reise bedre, framfor å være mer bereiste. Men hva menes egentlig med dette?

Går vi glipp av selve opplevelsen?

I et jag for å se mer, finnes det en risiko for at vi opplever mindre. Og der vi tidligere reiste for å samle stempler i passet, kan det nå nesten virke som om vi reiser for å kunne dokumentere, oppdatere og «sosialisere» – digitalt. 

Men i forsøket på å være «sosiale» ofrer vi ofte vår tilstedeværelse – en nøkkelingrediens i alle opplevelser. Bare tenk over det: Forrige gang du vitnet et av verdens store monumenter, en konsert eller et stykke verdenskjent kunst, hvor mange mobiltelefoner så du? 

Og hvor mange ganger har du ikke enten «gått i veien» for noen andres bilde eller ventet på at menneskene rundt deg skal flytte på seg, slik at du kan få klar sikt til ditt motiv? Som om mennesker ikke var en naturlig del av omgivelsene, og at du var den eneste som besøkte Taj Mahal denne dagen?

Jeg har også bevitnet utallige kjærestepar foran det glitrende Eiffeltårnet etter solnedgang, som er så travle med å ta bilder av hverandre at de spenner bein for spontan romantikk. Eller sett maten på nabobordet gå fra rykende varm til kald og trist fordi ingen bilder ble godkjent før forsøk nummer 112.

 Eller kanskje verst av alt; hørt om hvordan folk har valgt motiver på reise fordi de passer inn i en viss estetikk de har låst seg til i den berømte feeden, eller tatt en omvei på roadtrip bare for å kunne ta et forhåndsbestemt bilde på et helt bestemt sted, for så å reise derfra i det sekundet blinkskuddet er i boks. Det er umulig å si for sikkert, men jeg tviler sterkt på at sosiale medier var motivasjonen for Kristoffer Columbus da han oppdaget Amerika. For ikke å snakke om Roald Amundsen. 

For mens kamerarullen fylles av historieløse minner vi allerede har glemt, har vi gått glipp av selve opplevelsen. 

Et øyeblikk av ekte serendipitet

På en reise til Milano klarte jeg og reisefølget mitt å miste toget vårt grunnet et noe bedagelig tempo i køen til billettautomaten. Og jeg føler et behov for å legge til at vi hadde 25 minutter på oss fra vi ankom stasjonen til toget gikk, så du kan bare forestille deg. Vanvittig irriterende der og da, men det skulle vise seg å gi oss en gave. 

Da vi omsider kom oss om bord på neste tog, kom vi i prat med en tysk trendforsker som snakket om nettopp dette fenomenet jeg prøver å belyse; at vi mennesker ønsker å dokumentere reiser i form av bilder der andre mennesker ikke er synlige, som om det er det mest naturlige. Så framfor å bruke reisefotografi til å fange øyeblikkene slik de faktisk var, skal vi konstruere perfekte blinkskudd som er så velskapte at de like så gjerne kunne vært printet på lerret og solgt som veggfyll. 

Og hvis du tenker deg om, så er sjelden de beste historiene de mest veldokumenterte. Det er historiene om alle de uventede øyeblikkene du aldri kunne ha planlagt. Som den gangen du stavet navnet på en restaurant feil og havnet på det gale stedet – men med de rette menneskene. Eller om personen som satt ved siden av deg på flyet, som viste seg å lære deg noe helt nytt. Eller den gangen du tok til venstre i stedet for høyre, og plutselig befant deg i et øyeblikk av ekte serendipitet.

Selv har jeg ikke telling på hvor mange ganger jeg har referert til samtalen med den tyske trendforskeren og toget vi ikke rakk, mens alle bildene jeg har fra Da Giacomo – en svært bildevennlig restaurant i Milano – er koblet til minner om et utgangspunkt med lavt blodsukker etterfulgt av en overveldende følelse av å tenke at jeg aldri vil bli sulten igjen. 

Så hvorfor reiser vi?

Jeg vil reise med tilstedeværelsen i fokus. Jeg vil reise bedre. Inspirert av KLM og deres hundre år med innsikt om hva som faktisk er målet med reisen, ønsker jeg å være en som opplever, ikke bare dokumenterer. 

Kanskje jeg til og med skal gi meg selv utfordringen med å dokumentere en hel reise gjennom et enkelt engangskamera og 24 utvalgte øyeblikk? Kanskje resultatet kan bli et fysisk fotoalbum? Kanskje alle bildene blir dårlige? 

Hva er det verste som kan skje? At du får en god historie?