Lise Klaveness: Kvinnen som roper høyest når det er stillest

Da Lise Klaveness gikk opp på talerstolen under FIFA-kongressen i Qatar i 2022, sa hun det mange tenkte, men få våget å si høyt. Siden har hun blitt en av de tydeligste stemmene i internasjonal fotball. ELLE møtte presidenten i Norges Fotballforbund til en samtale om mot, ensomhet, kvinnefotball, makt og hvorfor de viktigste kampene ofte utkjempes utenfor banen.

Kvinnen som roper høyest når det er stillest

Tidligere landslagsspiller, jurist, fotball-ekspert, toppfotballsjef og, siden 2022, president for Norges Fotballforbund – som den første kvinnen i rollen. Lise Klaveness har hatt mange titler, men felles for dem alle er at hun ikke har ventet på at noen skulle invitere henne inn.

Morgenen jeg skal intervjue henne, åpner jeg VG og må se på en overskrift en ekstra gang. Det er et oppslag som på et vis setter tonen for dagen: Presidenten i Norges Fotballforbund har mottatt avføring i posten. Det sier ingenting om henne, men alt om hvilken kraft hun representerer. Klaveness er en kvinne som engasjerer dypt, i begge retninger.

Jeg er invitert med på kickoff for Norges Fotballforbunds nye kampplan for jenter og kvinner i fotballen 2026–2030. Med ELLE-blokka mi og boots med kitten heels (et valg jeg veldig raskt angrer på) er jeg nok ikke den mest åpenbare gjesten i rommet, omgitt av folk i fotballgensere og sneakers. Men jeg skal ikke lyve, det føles stort å være her. Tonen i rommet er varm og engasjert, følelsen av å være litt på feil sted smelter fort bort.

Etter presentasjonene får jeg endelig møte Klaveness selv, og fra møterommet går vi sammen gjennom gangene på Ullevaal Stadion. Det er umulig å ikke legge merke til det: Denne dama er godt likt. Hun er på hils med absolutt alle. Det er high fives over hele linja. Det er noe med mennesker som er trygge nok til å se andre, og Klaveness ser alle.

Fotograf Fred Jonny har rigget opp nede på gressmatta – lys, backdrop, det hele – men vi begynner å få dårlig tid. Lise Klaveness er en travel dame, og timeplanen hennes er stappfull. Hun er nok ikke helt forberedt på det lille studioet som venter henne, men hun er – åpenbart – sporty. Hun stiller opp, hun er til stede. Og hun leverer.

En ny kampplan

Norge har en stolt historie i kvinnefotball – men historie er ikke nok. Nå vil Klaveness noe mer, og kampplanen for 2026–2030 handler ikke bare om å holde posisjonen, men om å gjøre noe få har prøvd på: å tenke kommersielt, å selge opplevelsen, å fylle tribunene.

– Først og fremst ønsker jeg å vekke oss litt. Det handler om å skape et nytt suksesspunkt for norsk kvinnefotball, sier hun.

Klaveness vil ha en plan som faktisk forplikter, og ikke et dokument som samler støv.

– Det viktigste i kampplanen er kanskje punkt én. Vi skal skape den startup-følelsen på det kommersielle. Vi skal se på kampene som det aller viktigste vi driver med. For å få folk på kamp. Både på toppseriekampene og på landskampene. Det er hovedmålet. Ikke bare å snakke om politikk og sport. Men oppdage nye markeder og ha folk til å jobbe med det. Vi har lyst til at kvinner får lyst til å henge på kamper og oppleve det som en interessant lørdag. Som det er i noen land.

Og hun er ærlig nok til å innrømme at ord er lett, men insisterer på at dette er annerledes. For kvinnefotball er ikke bare fotball med andre fortegn.

– Vi har ambisiøse mål, så det er viktig at de ikke bare blir ord. Men forhåpentligvis er de realistiske. Det er engasjement for å få ny energi. Fotball er fotball, men det er også noe som er ulikt med kvinnefotballen. Det er en annen biologi, og det er en annen pubertet.

– Det er også viktig å ha i bakhodet at vi ikke reduserer jentelagspill. Dette er Norges største jenteidrett, by far. Det er en suksesshistorie. Men det er mange strukturer i fotballen som er systematisk peilet inn på menn etter en spillekarriere. Det gjelder trenere, sportsjefer, presidenter, eksperter, journalister.

Likevel er ikke Klaveness i tvil om at endring er mulig:

– Jeg har steintro på det. 

Dukket opp i norsk design under VM-kampen

Talen som stanset en kongress

Det er nettopp denne overbevisningen – evnen til å mene noe fullt og helt – som for alvor satte Klaveness på kartet internasjonalt. Da hun ble valgt til president for Norges Fotballforbund – i mars 2022 – fikk hun også et oppdrag fra forbundstinget: Hun skulle tale på FIFA-kongressen i Doha. Og hun skulle si noe ingen andre ville, eller turte, si.

Qatar hadde vunnet VM-vertskapet under omstendigheter mange satte spørsmålstegn ved. I årene etter hopet rapportene seg opp: Migrantarbeidere som bygget stadioner under uverdige forhold, et land der homofile samliv er forbudt og kvinner har begrensede rettigheter – og internasjonal fotball valgte i stor grad å se en annen vei.

Klaveness valgte å se rett frem. Da jeg gjorde et mail-intervju med henne kort tid etter talen i 2022, skrev hun om forberedelsene, eller rettere sagt, mangelen på dem.

– Jeg hadde ikke god tid til å forberede meg, ettersom jeg ble valgt til presidentvervet 6. mars og FIFA-kongressen var kun uker senere. Forberedelsene handlet om tre ting: Forankre og få innspill fra viktige aktører i norsk og internasjonal fotball, dernest å skrive manus og pusse på det og til slutt forstå og avklare landskapet og konteksten jeg skulle inn i.

Det siste punktet var ikke «bare» en formalitet.

– Det handlet blant annet om å kontakte ambassaden og norske myndigheter for å vurdere egen sikkerhet, ettersom jeg skulle rette offentlig kritikk i et land som eksempelvis forbyr homofilt samliv. Alle disse tingene gjør selvsagt settingen spesiell, men jeg hadde et profesjonelt forhold til dette der nede.

For Klaveness, som selv er gift med en kvinne, var det heller ikke bare et politisk standpunkt. Det var også personlig.

– Jeg reiste med tre kollegaer som jeg var sammen med hele tiden, så jeg følte meg fysisk trygg hele veien. Presset og stresset lå på det emosjonelle og psykologiske planet, ettersom det var mange ulike beskjeder i forkant av talen og mange som ønsket å advare meg mot ulike konsekvenser.

I dag reflekterer hun over den tiden med ro – men hun legger ikke skjul på at det kostet.

– Jeg må jo si man blir litt ensom. Det er jo ikke til å unngå i sånne situasjoner der noe er upopulært internt. Det er jo klart at man blir selvbevisst og litt alene. Men jeg vet jo at det er følelser, og at de kan man jobbe med. Jeg tenker ofte at hvis du møter motstand, så vet du at du er på rett vei på et vis. Så det er jo mange nyttige ting som skjer også, men jeg er glad for at akkurat det året der er over. Jeg har ikke lyst til å være inni meg selv på den måten. Jeg har lyst til å tenke på andre, og på viktige saker. Det å være selvbevisst er jo egentlig ganske slitsomt, men av og til må man det. 

Likevel: Det var ikke tilfeldig at det var akkurat hun som sto der.

– Det ene steget har jo ført til det andre i livet mitt. Da jeg holdt den talen i Doha, så var jeg jo godt voksen, og har på en måte hatt det livet jeg har hatt. Jeg hadde vært toppfotballsjef, ble president, og hadde vært gjennom mye tidligere. Så jeg var jo sikkert på et sted som gjorde at det var mer naturlig enn om det hadde vært ti år før. Når det er sagt, så var det en veldig skremmende opplevelse, men jeg var jo ustoppelig i det. Så det er jo selvfølgelig noen krefter som har vokst fram i meg. Også når det gjelder menneskerettigheter som jeg har studert. Jeg skrev hovedoppgaven min om folkemord og den internasjonale straffedomstolen, og har vært veldig opptatt av det. Jeg var medlem av Amnesty, og jeg var opptatt av det når jeg spilte landslagsfotball selv. Så jeg har en historikk. 

Fotball er «vår verden»

Motstanden hun beskriver har ikke bare kommet fra FIFA-korridorer. Det er noe Klaveness kjenner igjen fra hverdagen også – selv om hun er den første til å nyansere det. For man kan ikke intervjue Klaveness uten å komme inn på hva det vil si å være kvinne i en verden som lenge har vært bygget for menn. Hun svarer med et smil.

– Det er mye verre å være vegetarianer.

Hun ler. Men bak spøken ligger noe mer gjennomtenkt – en bevisst holdning til å ikke la seg plassere i en boks.

– Jeg har et spesielt forhold til det temaet. Jeg har jo levd livet mitt i fotballen. Jeg har spilt fotball med jenter og kvinner og levd i den boblen. Jeg føler ikke at det er en «manneverden». Det er min verden, det er vår verden.

Bevisstheten om strukturene ble tydeligst da hun trådte ut av de kjente boblene og inn i den større medieverdenen.

– Da jeg var fotballekspert, merket jeg det veldig. Jeg hadde en lang karriere og jobbet i domstolen. Jeg var en voksen dame som kommenterte herre-VM i Russland. Alle de kommentarene jeg fikk fordi jeg var kvinne, da reflekterte jeg mye over at jeg har lyst til å endre dette. Så det ble en motivasjonsfaktor.

I dag er hun én av tre kvinnelige presidenter blant 55 i Europa – en statistikk hun er bevisst, men som hun ikke lar definere henne.

– Vi er 30 % kvinner her (i Norges Fotballforbund red.anm.). Så jeg har et veldig godt liv selv. Jeg opplever overhodet ikke noe negativt rundt det her hjemme i Norge. Men ute i Europa er jeg en av tre kvinnelige presidenter av 55. Jeg er bevisst på det.

Hun legger til, med en presisjon som stikker litt:

– Jeg vet at min vei inn til UEFA-styret var gjennom en kvotert plass. Jeg prøvde jo å stille på en åpen plass, der du stiller som person. Det ble oppfattet som litt provoserende at jeg ikke ville ta «kvinneplassen».

Slik styler du fotballtrøya i sommer à la Isabel Haugseng Johansen

Inkludering: Det seige arbeidet

Det å ta plass – og sørge for at andre får gjøre det samme – er gjennomgangstemaet når man snakker med Klaveness. Også når det gjelder de som sliter mest med å finne rom i fotballen.

– På en måte er fotball et speil av samfunnet. Men når det gjelder herresiden, så har det vært en utrolig liten plass for homo-file gutter og menn.

Hun tror ikke det handler om bevisst utestengelse, men om kultur, om alt det usagte som gjør at noen velger seg bort lenge før noen rekker å legge merke til det.

– Jeg tror de slutter. Jeg tror ikke det er mange mørketall. Jeg tror de faller av, fordi noen kulturer ikke rommer det helt. Så uten at det er noe bevisst, så er det jo vanskelig nok å finne seg selv og være en ungdom som har normen med seg, om du ikke i tillegg skal føle deg veldig annerledes og utenfor. Og så skal du gjennom noe veldig maskulint og kodet, kanskje i hvert fall i forhold til det du har blitt fortalt. 

Og det globale bildet gjør det ikke lettere.

– Som vi også ser i både USA og Russland, er det noe mange av disse autoritære lederne samler seg rundt, og så er det jo frykten og forakten mot LGBT+. Det er jo ikke noe lystig å tenke på. Vi må fortsette å være en bevegelse som bærer den fanen høyt, selv om det er seigt å få til endring.

Et mesterskap  – og et sjeldent øyeblikk

Sommeren 2026 blir historisk. For første gang på 26 år er Norge med i et herremesterskap – og selv om det er herrene som dominerer forsidene, mister ikke Klaveness Fotballforbundets bredere oppdrag av syne.

– VM er en unik katalysator for det vi har bestemt i strategiplanen vår. Et VM er jo litt sånn evig minne og et samlingspunkt som kan gi medfart på alle de prosessene. Det er et sånt sjeldent øyeblikk.

Men hun er realist nok til å vite at øyeblikk forsvinner hvis ingen tar vare på dem.

– Jeg har opplevd på kvinnesiden at det har vært store mesterskap, og alle hjemme tenker at «nå løsner det», men hvis du ikke har planlagt for suksessen så gjør det ikke det. Noe skjer jo av seg selv, men noe krever også at man holder fanen høyt.

Og det er akkurat det Lise Klaveness gjør. Hun spår ikke – hun er altfor overtroisk til det, sier hun og ler. Men hun planlegger. Hun bygger. Hun løper til barnehagen (hun har intet mindre enn tre små barn) og tilbake til Ullevaal Stadion, og derfra ut i verden, og holder fanen høyt. Selv når det er seigt, selv når det er ensomt, selv når noen synes det er provoserende at hun ikke tar «sin plass». 

Les også: Hvorfor hele Norge er forelska i herrelandslaget akkurat nå

Meld deg på ELLEs nyhetsbrev!